Uten kamera – med sykkel

Jeg savner kameraet mitt. Hver gang vi er ute og reiser tar jeg med batterilader. Jeg får aldri bruk for det. Denne gangen var kameraet tomt nesten før jeg fikk begynt. Og laderen? Den ligger hjemme. Så kan jeg lære det!

Vi lærte også at til tross for at Thv og jeg har nesten like telefoner, er kameraet på mitt nesten ubrukelig.

Men på tur er vi. Vi sykler og sykler rundt i byen. I går var det tid for butikker, pene gater og Torvehallerne. Et glass cava ute i sola, og mer sykling. Det ble som yr hadde lovet: Litt regn. At alt kom på en gang i et skikkelig skybrudd hadde de ikke sagt noe om. Men etterpå kom sola.

Vi går sjelden ut for å spise middag når vi er på tur, kjæresten og jeg. I stedet bruker vi dagen fra tidlig om morgenen til sent på ettermiddagen. Og sultne er vi ikke. Københavnerfrokoster kommer i alle varianter. Velger man den perverse typen, har man nok å gå på til neste morgen, – i hvert fall nesten.

Om kveldene er vi stort sett hjemme. Her vi bor nå er det mange fristelser, litt for mange. Det setter en ekstra spiss på ferien å vite at det er noe som venter når man kommer inn om kveldene: bokhyller stappfulle av historie.

I en annen verden

Vi snakket om det på jobben i går. En kollega hadde undervisning på skolen om formiddagen, og om kvelden satt hun på Sicilia og spiste middag. Det går unna i vår moderne verden.

Jeg våkner opp i Fredrikstad i dag tidlig, og der gjorde jeg det jeg pleier å gjøre i Fredrikstad en fredag morgen. På jobben rakk jeg både historieprøve, undervisning og møte i plangruppa. Rydda litt fikk jeg også.

I bilen nedover E6 rakk jeg å rette en liten bunke prøver, før det var min tur til å overta rattet. Været var nydelig: 15 grader, sol og stille. Vakkert var det langs veien nedover i Sverige.

Her nede fant vi fort fram til det gule huset vårt. Her er det fint å bo, riktig hjemmekoselig og privat. Så hev vi oss på syklene og fant veien over broa og inn i Indre By. Igjen var Paludan målet. De har verdens lekreste tapasplatte. Hvordan de kan servere det så billig er en gåte. Så mange og flotte ingredienser hadde vi ikke fått for samme pris på Meny der hjemme.

Hvitvin hadde de også, – i sjenerøse glass. Så satt vi der og kjente på feriefølelsen, spiste, drakk, prata og kikka ut gjennom vinduene og inn på biblioteket over gata, mens bokhyllene på Paludan speilet seg i rutene.

Etterpå syklet vi hjem mellom mennesker på vei til og fra, gjennom trange gater, forbi fakler og uteserveringer som fortsatt holder koken, – hjem til det lille, gule huset i Christianshavn.

Det er høstferie!

Gjør det selv! En historie om moderne seleksjon.

Denne overskriften er hentet fra ei lita novelle med samme tittel. Novella er skrevet av Gunnstein Lye. Han var femten år gammel da teksten ble trykket i Saftbobler – 26 noveller av ungdom (Gyldendal,1994).

Jeg kom til å tenke på Gjør det selv-novella her om dagen. På nyhetene kunne vi høre historien om den danske sæddonoren som kan ha ført en genetisk sykdom videre til noen av sine biologiske barn. Også norske kvinner har fått sæd fra denne donoren, som visstnok er far til over 40 barn.

Jeg leste om denne saken i avisene, og jeg hørte om det på radio. Der ble en av mødrene som har fått sæd fra Nordisk Cryobank intervjuet, og det var da den datt ned i hodet mitt, den gamle novella: Gjør det selv! En historie om moderne seleksjon. Selvfølgelig er det skremmende og tragisk å få vite at ens barn muligens har arvet en alvorlig sykdom. Det er det for alle foreldre, uansett hvilken måte de har blitt unnfanget på – det vet vi mye om. Det som forstyrret meg var indignasjonen over at ikke sæden ikke var godt nok kontrollert, sinnet over at det lille barnet kanskje bar på en arvelig sykdom. Jeg vet ikke hvor presist man kan kontrollere sæd for å utelukke genetiske sykdommer. Kanskje det er ett av poengene med å kjøpe sæd, at man skal vite hva slags barn man får? Da den sinte mammaen også påpekte at hun hadde betalt mange penger for denne sæden, fikk jeg noen rare bilder inne i hodet mitt. Det er noe som skurrer her, noe som ikke bare handler om engstelse for et elsket barns helse.

Gjør det selv! En historie om moderne seleksjon er en science fiction novelle. Den handler om Lynda Johansen som har spart for å få råd til et skikkelig barn. I fem år har hun og mannen knapt unnet seg klær eller gaver, – alt har gått på sparekontoen. Den dagen de går i kjøpesenterets biologiavdeling for å kjøpe seg et befruktet egg, kan de gå forbi alle tilbudsplakatene som tilbyr barn med uvesentlige småfeil eller lav intellingens. Embryoet Lynda får satt inn i livmoren skal gi et sunt, intelligent og vakkert barn. Ved hjelp av syntetiske gener kan de være sikre på at alt blir som de forventer.

Sånn går det også, – inntil noe uventet hender:

Så skjer det umulige: Gutten dør av hjertefeil seks år gammel. Men ingen sørger av den grunn. Lynda Johansen har rett på et nytt egg. Hun vet godt at barn med syntetiske gener alltid har ti års garanti.

Og sånn slutter novella. Gjør det selv! En historie om moderne seleksjon.

Froskarium

Skolen vår har som kjent en flott froskedam. Vi lurer av og til på hvor det blir av frosker og avkom etter orgien i april. Noen av dem kommeri hvert fall ikke særlig langt. Da jeg skulle hjem fra jobben i dag, snublet jeg over denne flate karen.

Flat som en presset blomst i et herbarium, tenkte jeg. Som om noen vet hva et herbarium er i våre dager. Og så kom jeg til å tenke på en historie min svigerfar (f 1918) fortalte. Da han var gutt, måtte de lage herbarium i naturfag på skolen. En gang fant han en lignende fetter som den jeg foreviget i dag .Han plukket den opp og limte den inn i herbariet sitt. Under skrev han Froskus flatus.
Dette eksemplaret fikk ligge i fred.

Hvordan unngå kviser

Vi hadde vært i butikken. Lille M mente storebror på ti burde bære den tunge posen.

Lille M: Ta den du. Den er tung, og du er mann!

Store C: Jeg er ikke mann ennå. Da må jeg få hår under armene først.

Lille M: Og skjegg.

Jeg: Og hår på leggene.

Lille M: Og hår på tissen.

Jeg: Og kviser!

Store C: Nei, – ikke kviser. Det er det ungdom som har.

Jeg: Men du må jo først være ungdom for å kunne bli mann.

Store C: Nei, – ungdom, – det skipper jeg! Ingen kviser på meg.

Sånn kan det også gjøres! Det finnes løsninger på det meste.

Overgangstider

Ennå holder vi litt på sommeren, eller kanskje det er sommeren som holder på oss. Ute er hagen fortsatt grønn og full av blomster, og den lurer oss nesten til å tro at det er juli og ikke september. Det er et lureri vi kan leve med.

Men det er altså september, snart oktober, – og så kommer vinteren med alt det jeg ikke liker. Da er det best å være forberedt. I år har vi ikke klart å produsere nok ved selv, og det var ingen vei utenom.

Da vedbilen kom, ble Thv mer enn fornøyd: En Unimog! Hadde det vært han som skrev denne posten, ville dere blitt presentert for bilder av understell og andre intime deler på den digre bilen.

Han kunne sine ting, sjåføren. Uten å nøle rygget han inn mellom portstolpene, og vips hadde vi en og en halv favn tørr, fin bjerkeved i oppkjørsla vår.

Sånn så det ut på fredag. Nå er alt borte. I løpet av helga har vi stille og rolig fått alt på plass i kriker og kroker. Thv har gjort mesteparten, fylt trillebårer og stablet i kjeller og uthus. På søndag hjalp jeg til med de siste lassa, og så var jobben gjort.

I kjelleren fikk vi plass til litt under en favn, – tre lag ut fra veggen. Denne veden rører vi ikke før det blir riktig kaldt og ufyselig ute. Mens det ennå er levelig å gå ut, krabber vi under verandaen ute og plukker ved der.

Men ennå er det altså sommer, nesten, litt, – og veden skal få ligge i fred for oss ennå noen uker. Fram til da skal vi plukke tomater i hagen og kose oss med den siste sommerresten.

Så blir det København igjen

Om to uker er det høstferie. Vi kommer til å være hjemme store deler av uka. Det er arbeid som skal gjøres, noe praktisk og noe skolearbeid. Men det handler jo om en ferie, og da er det alltid fint med litt luftforandringer, noen nye opplevelser. En langhelg et eller annet sted. Og hvor drar vi?

Her har vi hele Europa å ta av. Vi kunne kastet oss på et fly til London, Riga, Paris, Berlin, Roma, – spennende byer. Noen av dem har vi ennå ikke besøkt. Et annet forslag var Vestlandet, – siderfestival i Hardanger eller en tur til Bergen.

Det ble ingen av disse stedene.

Det blir København, – igjen. Riktig nok er det ett år siden sist jeg var der, – ennå lenger siden for Thv. Vi liker rett og slett København. Byen ligger ikke for langt unna, og etter mange, mange besøk føler vi at byen er både spennende og eksotisk, men også hjemlig og kjent.

Vi skal bo samme sted som jeg bodde sist: I det trivelige, gule huset på Christianshavn.

Syklene skal med. Det gir oss skikkelig svingradius. Vi kjører ned på fredag utpå dagen, og så blir vi til mandag. Det gir oss tid til både å oppsøke gamle tomter og se noe nytt.

Selv om vi er erfarne Københavnreisende, mottas tips om mer å se og oppleve med takk.

Nå gleder vi oss.

September i Solviken

Vi kaller det Blå dag, når vi reiser ut til havet med niendeklassingene våre. Blå dag fordi vi skal ut til det blå havet. Og vi er mange: 170 elever og en flokk lærere, tre busser fulle.

Alltid når vi er på tur med elevene våre, takker jeg alt som kan takkes for at jeg ikke er lærer på barnetrinnet. Jeg vet hvordan det er. Jeg har prøvd, nemlig. Med sånne småttinger, må man ha øynene med seg hvert sekund. De er så små, de stikker seg bort, de blir lett uenige, noen krangler, de gråter og viktigst: De kan drukne.

Drukne kan de jo strengt tatt våre unger også, og passe på dem må vi, – men ikke hvert minutt og hvert sekund. De klarer seg for det meste selv, er blide og glade der de styrer med oppgaver og matlaging, venneprat og flørting i fjæra.

Naturfaglærerne hadde vært ute på stranda dagen før. Der hadde de planlagt dagen og kastet ut massevis av tener, sånn at elevene skulle ha noe å dra opp når de kom. Et vad var også med, og så ble det trukket over stranda, sånn at småkryp av alle slag kunne betraktes og artbestemmes der oppe på stranda.

Noe av det som ble trukket opp er spiselige saker: Strandkrabber, blåskjell, smårek – alt ble hevet i gryta, og de som hadde ansvaret for sånt, kokte fiskesuppe med smak i. De tryllet fram et bål og ei gryte. Gulrøtter og tomater kom på bordet, og jammen dukket det ikke opp en fløteskvett også.

Det er fint i Solviken. Dette er et av Fredrikstads mange, flotte badestrender, og på godværsdager om sommeren er det mer enn fullt her ute. De fleste kommer på dagsbesøk, men det finnes både campingplass, et feriehjem og private ytter. Noen av hyttene har en beliggenhet vi bare kan drømme om, – helt i vannkanten ligger de.

På sånne dager har jeg få oppgaver. Det handler mest om å være tilgjengelig for kolleger og elever. Naturfaglærerne tar seg av oppgaver og alt det der. Vi andre rusler rundt mellom elevene, prater og hygger og har det helt utmerket. Litt kollegaprat blir det også anledning til, – og en liten tur i godstolen, selvfølgelig.

Vi fikk en fin dag ved fjorden, og vi fikk både sol og vind i håret. En lang dag ble det også. Sånt merker man når man kommer hjem om kvelden og kjenner at sola har røsket i huden og man blir sigen i kroppen og full av inntrykk.

Dette er også skole.

No ser eg atter slike fjell og dalar

Så ble det fjelltur igjen. Den årlige venners-vennersturen er avviklet med stor suksess. Et hyggelig vertsskap hadde bestilt og fikset rammer for ei flott helg på Vesle Skaugum.

Jeg måtte finne meg i å kjøre alene opp på Golsfjellet denne gangen. Thv var i Helsinki. Til trøst fikk jeg med meg en kollega av det kvinnelige slaget, og da kan du jo selv tenke deg. Det tar 5 1/2 time å kjøre hver vei, altså 11 timer i bilen. Om vi råka opp for samtaleemner? Hva tror du?

Ellers har jeg jo skrevet om denne turen flere ganger før. Ingen grunn til å repetere. Siden timeplanen er den samme hvert år, er rytmen kjent. Det handler om en kombinasjon av fest og moro og peiskos og prat. Og så mat. Veldig mye og veldig god mat.

På fredagskvelden har vi quiz, og som vanlig blir jeg minnet om alt jeg ikke kan. Lørdag er det Golympiske leker, en konkurranse med mer eller mindre høytidelige øvelser. Vi starter med lagkonkurranse, før det ender med finale der en kvinne og en mann vinner vandrepokalen. Selv har jeg ikke så mye å bidra med annet enn at jeg ofte treffer når jeg skyter med luftgevær. At jeg var på lag med en jeg har delt klasserom med i tretten år var nok med på å sende oss på pallen. Vi er vant til å samarbeide mot felles mål, han og jeg, – og jammen vant jeg ikke finalen også. Det handlet om den meget seriøse øvelsen: Kasting av ping-pongball mot brødskive med Nugatti. I say no more!

Fjellturen ble med anre ord en suksess, – igjen, og om ett år er jeg sikkert på tur oppover igjen. Da håper jeg Thv henger seg med.

Når fjortenåringer analyserer politisk retorikk

På skolen vår ser vi nyheter med elevene så godt som hver dag. Det er det lureste grepet vi noen gang har tatt. 53 unger og et par voksne ser fem minutter nyheter, og så prater vi om hva vi har sett. Branner og bilulykker går vi forbi. I stedet dveler vi ved politikk og de store kriminalsakene. I fjor ble jeg av og til slått i bakken av hvor grenseløst uvitende elevene var, hvor lite de forsto. Ord og begreper fra politikkens verden var fullstendig ukjente for dem, og det var vanskelig å føre en vettig samtale. Sånn er det hver gang jeg begynner på ny runde med små åttendeklassinger, og et lite øyeblikk fortviler jeg: Dette går aldri bra!

De fleste ser verken nyheter eller leser aviser hjemme, og da er det ikke å forvente at de skal kunne delta. Langsomt og møysommelig jobber vi med saken, så langsomt og møysommelig at vi lenge føler at vi ikke kommer av flekken. Vi øver og øver, ser nyheter, forklarer alle vanskelige ord, lokker dem til å si hva de tenker og mener og tror. Litt etter litt kommer noen på banen. Parallelt undervises de i historie, politikk – alt det som kan bygge opp forståelsen.

Og så løsner det. Plutselig løsner det!

Nå går de i niende klasse, og en og annen dag ser jeg lyset i øynene på noen av dem, og jeg kan til og med høre et lite: Å ja, – er det sånn det er. Forrige uke hørte vi utdrag fra Mitt Romneys tale til landsmøtet. Torsdag hørte vi utdrag fra Barak Obamas tale til sine feller. Hva tenker dere?, spurte jeg. Nå som dere har hørt dem begge. Ikke tenk så mye på innholdet, men hva skiller måten de kommuniserer på?

Ballen var i lufta, men jeg var veldig usikker på om noen ville ta den.

Ronny: Atte, atte, – han Mitt Romney er liksom mer sånn kaksete, sånn glatt, og jeg føler at han viser fram at han er fra en mer velstående gjeng, liksom. Derfor liker jeg Obama bedre.

Ingen dårlig observasjon. Obama understreket til og med sin plass blant den gemene hop ved å kommentere at han egentlig ikke burde være på møte med ungene sine så sent om kvelden. De skulle på skolen dagen etterpå, nemlig.

Sivert: Æh, – fader, – jeg glemte hva jeg skal si. Jeg kommer på det. Vent litt.

Glimrende. Når en elev tør å hive seg utpå, for så å glemme hva han skulle si, – så ser de andre elevene at det ikke er så farlig om ikke alle ordene er på plass med en gang.

Astrid: Han Mitt Romney var liksom så skråsikker. Han sa liksom at han skulle fikse alt, og at det kom til å gå lett, mens Obama sa at det helt sikkert kom til å bli veldig vanskelig å få skikk på alt.

Hun hadde altså fått med seg at Obama presiserte at ingen kunne få til alt på fire år, og at det fortsatt var en lang vei å gå.

Sivert: Jeg kom på det. Akkurat. Barak Obama prøvde liksom å være mer realistisk.

Ser man det: Sivert hektet seg på Astrid. Da hun sa hva hun tenkte, kom han på at det var omtrent det han selv ville si, – og så formulerte han det på en annen måte.

Pål: Men er det lurt av Romney å si sånn rett ut at han skal skaffe folk jobb i stedet for å redde miljøet? Da mister han jo de velgerne som er opptatt av miljøet.

Mon det, Pål, – mon det.

Therese: Da Romney talte, vitsa han om Obama og prøvde å drite han ut, sånn at folk lo. Det gjorde ikke Obama.

Jepp! I det lille utdraget vi så på NRK, fikk Romney salen til å skratte av Obama,- og da la jeg merke til at flere av elevene himlet med øynene.

Hele seansen tok et par minutter, – men det var dagens viktigste minutter for meg. De er på glid, så til de grader på glid. Når bare noen tør kaste seg utpå, spille ball med argumenter, kjenne etter hva de har forstått og hva de mener, – da kommer flere snart etter, og om ett og et halvt år er de verdens mest reflekterte tiendeklassinger, – i hvert fall vil de overgå mange voksne både i politisk kunnskap og refleksjonsevne. Jeg vet det, for jeg har sett det skje før; og det bringer pinadø verden framover.

At Obama ruler over Romney i klasse 9B er det heller ingen tvil om.