Tre intense dager og noen tanker om hva som gir livet mening

Arbeidsåret mitt har startet opp denne uka, og vi har hatt tre dager på jobb, uten at jeg på noen måte er ferdig og klar for mandagen. Som vanlig er på denne tida av året, kjenner jeg en deilig tilfredshet over å være i gang med livet igjen. Kanskje burde jeg verken skrive eller snakke om det, for det gjør meg visst til et merkelig og litt unaturlig menneske dette at jeg føler meg mest tilfreds når hverdagene tar tak i meg. Tull, egentlig. Selvfølgelig er barna mine, mannen min, foreldrene mine og ønsket om at de skal ha det bra, viktigere enn alt annet,- men det er ikke som om jeg har særlig stor påvirkningskraft på akkurat den delen av livene våre. Skulle det skje noe, ville jeg være den første til å slippe alt jeg har i hendene.

De andre i familien min lever sine liv og klarer seg bra med det. Ikke er jeg noe funn som familiemenneske heller, og ikke er det så veldig stort behov for meg sånn til hverdags. Kanskje det er derfor jeg tenner sånn på jobben. Der skjer det noen nytt hele tiden, og der former jeg mine egne oppgaver. Siden jeg stadig får nye mennesker å jobbe med (- i motsetning på familiefronten), popper ideene til forbedring opp i mye større grad enn hjemme, og jeg kan teste ut noe nytt, forsøke å forander meg selv og min tilnærming til elevene, lage nye opplegg og hele tiden forsøke å gjøre en bedre jobb. Så får det heller være merkelig at jeg trives bedre med et liv som veksler mellom jobb og fritid enn ukesvis med lediggang.

Og det er jo ikke som om arbeidsåret betyr en tirade av arbeidsdager. Tvert imor. Vi jobber ikke særlig mye i dette landet og det er jo nettopp når jobben begynner og alle kommer hjem fra ferie at de sosiale smådryppa dukker oppe. Allerede på torsdag var det tid for lesesirkelens sommermøte. Fine jenter, god prat, reker og hvitvin, hav og sol – og likevel hjemme i god tid til å få skjønnhetssøvnen sin; bedre blir det ikke. At det bare ble halvannen time mellom jobb og fest, fikk stå sin prøve. Og igjen er det fastslått. Det er bare to kategorier hytter ved sjøen: De med strandlinje og de uten!

På jobben har det gått så det uler. Vi startet opp på onsdag morgen, og holdt koken til fredag ettermiddag. Heldigvis har vi en ledelse med respekt for oss som skal møte elevene. Jeg vet at noen skoler er plaget med taletrengte skoleadministratorer som bruker bort verdifull tid på å høre sine egne stemmer, formane og minne om og lese høyt fra både det ene og det andre. Ikke sånn hos oss. Ledelsen vet at vi kan lese og har tillit til at vi gjør det, og de vet hva det vil si å starte opp skuta igjen. Dessuten har de store forventninger til hva vi skal gjøre og hvordan det skal gjøres, – og da må de altså gi oss tid til å få det gjort. Selv nøyer de seg med å redegjøre for arbeidsåret og våre forpliktelser, så gir de noen føringer for hva de vil ha gjort, før de slipper oss løs for å gjøre jobben.

Nå er klasserommet klargjort, bøker sortert, nye elever mottatt, elevgrupper organisert (- og det er en kabal det virkelig må legges omtanke og tid i), timeplaner lagt, ansvar fordelt og det meste er på plass, – men ikke alt.

Fredag morgen spanderte kommunen litt åndelig påfyll. De har ikke alltid vært like flinke til å gi oss det vi vil ha, disse kommunepedlederne, men denne gangen var det full klaff. Thomas Nordahl virvla inn på scenen med fynd og klem. Han foredro om klasseledelse og læring, og han hadde med seg statistikker og tall, døde pedagoger a la Piaget og den høyst levene Hattie. Krydret med humor og syrlig ironi fortalte han oss hvor han syntes kateteret bør stå. Kanskje likte vi det så godt fordi han ikke sa så mye annet enn det vi gutta på gølvet har ropt om i mange år. Plutselig fikk vi medhold i at læreren er noe mer enn en veileder, at det er flott med mye lærerformidling i klasserommet, at struktur en nødvendighet, at heller ikke ungdomsskoleelever er modne nok til å ta ansvar for egen læring og mye, mye mer. Det var som å komme hjem. Hva en del av mine ledere tenker, vet jeg ikke, – de som i mange år fortalte meg at elevene ikke lærer noe som helst når jeg foreleser og at prosjektarbeider og elever på selvstyr var det vi skulle satse på. Nå skal det sies at jeg faktisk aldri gjorde helt som eg fikk beskjed om den gangen på 80-tallet, – og nå kan jeg si det. Endelig!

Været har vært hel strålende denne uka, både i Oslo og her i Fredrikstad. full sommer, sol og stekvarme. På dagtid har jeg ikke sett så mye til denne sola, men til gjengeld har vi utnyttet ettermiddagene og de lune kveldene. Thv og jeg har tent lys i hagen og avsluttet en travel dag med litt vin og prat ute i utestua vår, og fortsatt er det lenge til vinterhalvåret starter.

Fredag ettermiddag hev vi oss i bilen og dro til Oslo. Det er jazzfestival i byen, og Aksels band, Hubble, skulle spille i Spikersuppa. Klart vi måtte inn å agere heiagjeng. Svigersønnen er ofte mer enn selvkritisk, og det har sikkert sine fordeler når man ennå ikke er etablert. Men vi andre syntes det gikk aldeles strålende. Som vanlig spilte de både egenkomponerte og lånte låter. For oss gamle er det lov å bli rørt når de åpner med en låt tilegnet Marthe. Det var fullt på alle benker, folk sto, lå og satt og applausen var varm. Riktig bra, gikk det.

Jeg trenger å være litt sammen med ungene mine. Det behøver ikke være så mye og lenge, men jeg må kjenne litt på dem, føle på stemninga rundt dem for å forsikret meg om at de har det så bra at jeg kan bedrive mitt uten overdreven mammaengstelse. I går rusla vi litt rundt i Oslo, var innom en bokhandel, tok en is, – og så var det bra. Ungen overlever.

Det har blitt mye god mat i sommer, og ikke minst denne siste uka. Grilling, gjestebud, iskrem – det er god mat over alt. I går spiste vi fish and ships med Marthe, og jammen ble det ikke en diger iskrem også. Det er fint med god mat. Det gir en nytelse vi avgjort trenger. Men min kropp kunne med fordel vært noe mindre, og større må den avgjort ikke bli. Det er derfor tid for litt mer struktur i matveien. Nå er det tid for å skære ned på både fett og karbohydrater. Det hører også hverdagen til.

I dag regner det, – og det passer meg fint. For selv om jeg har fått gjort mye disse tre dagene, er jeg faktisk ikke i mål. Jeg har et forledremøte å forberede. Dessuten må jeg flikke på noen undervisningsopplegg, for vi begynner vanlig undervisning allerede når elevene kommer på mandag. Her er det ingen grunn til å nøle. Mange lærere opplever at skoleåret ikke strekker til. For å unngå det, går vi hardt ut med en gang. Nå er både elever og lærere motiverte og klare for innsats. Skulle vi få noe tid til overs, kan vi heller ta det litt penere i mai og juni 2013.

Nå skal jeg aller først koke meg en kopp kaffe. Så skal jeg planlegge hvordan jeg kan si noe vettugt til disse unge menneskene.. Jeg skal tenke ut hvordan jeg kan formidle til dem hva som må til for at de skal ha framgang, hvordan jeg kan få dem med på laget, hvordan jeg kan øke kvaliteten på min og deres jobb dette skoleåret. Ermene er brettet opp til skuldrene.

Det er klart sånt gir mening.

2 responses to “Tre intense dager og noen tanker om hva som gir livet mening

  1. Dejlig at læse.
    Jeg er glad for at at det er et menneske som dig, der er lærer for vores børn og unge:-)

  2. Det er massevis av ivrige lærere der ute, Miri.

    Her om dagen var Thv og jeg på et foredrag med en norsk professor i pedagogikk. Han fortalte oss at man i Danmark bruker langt mindre penger på hver elev i skolen, og at dette skyldes den økonomiske situasjonen. Han sa det til oss for at vi skulle forstå at vi har det bra som lærere i norsk skole.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s