Indignert på vegne av Hilda Cooper. Nok en uelegant dokuroman.

Kammerpiken av Cecilie Enger, Gyldendal, 2011
Death at the Priory av James Ruddick, Grove Press 2003

Jeg forstår ikke hvorfor jeg utsetter meg for Cecilie Enger igjen. For nøyaktig to år siden brukte jeg flere dager av mitt liv på å lese Himmelstormeren, – en dokuroman om Ellisif Wessel, – og like lang tid på å plukke den fra hverandre og kritisere den her på bloggen etterpå. Denne gangen handler det om Kammerpiken, historien om dronning Mauds kammerpike, Hilda Cooper. Du har sikkert hørt om henne, – den engelske kammerpiken som ble med dronning Maud til Norge i 1926, og var hennes påklederske helt fram til Maud døde i 1938. Senere bodde hun resten av livet på slottet i Oslo, – helt fram til hun døde i 1992.

Det er klart det er mye krutt i en sånn historie. Tenk hva Miss Cooper kunne fortalt, – om hun altså hadde fortalt. I stedet gjør Cecilie Enger det for oss, – og hun gjør det godt i den forstand at hun skildrer et spennende menneske og forteller en medrivende historie. Boken har fått gode anmeldelser, og jeg er enig i mye av det som skrives, særlig at Enger er en god forteller. Men det er også alt. Selve historien har hun jo fått i fanget ganske enkelt ved å gå til kildene. Rundt dette stoffet, skjellettet, bygger hun så en historie. Resten dikter hun opp, og gudene vet, jeg vet det i hvert fall ikke, hva som er sant og hva som er løgn. Hvis du, som Cecilie Enger, ikke synes det er av betydning, kan du bare slutte å lese nå.

Kritikken min mot Kammerpiken er akkurat den samme som jeg hadde mot Himmelstormeren, og det er ingen grunn til å gjenta den tiraden, – men jeg blir altså fornærmet på vegne av Hilda Cooper. Vi aner ikke hva hun tenkte og følte. Det gjør heller ikke Cecilie Enger. Likevel tillater forfatteren seg å skape en situasjon der Hilda står foran et speil og holder opp en av dronning Mauds kjoler. Hilda drømmer seg bort og tenker på hvordan det ville vært om det var hun som var dronningen. Er dette sant? Fantaserte Miss Cooper om å være dronning? Et annet sted antyder hun at Miss Cooper sjelden orket å lese en hel avisartikkel, at hun helst holdt seg til overskriftene. Greit hvis det er sant, men da vil jeg ha kilder. Mennesket levde tross alt helt fram til 1992, og på en eller annen måte føles det skammelig å bruke henne som trallverk for en fantasi.

Det er mange måter å fortelle en historie på, og jeg skulle likt å vite hvorfor Enger velger akkurat denne, en fortellermåte som går langt ut i spagaten der den forsøker å ha ett ben i hver leir: fakta og fiksjon. Etter min mening forskrever hun seg noe voldsomt.

Nå i sommer har jeg sett et glimrende eksempel på at det går an å gjøre det så mye, mye mer elegant, – for eksempel slik James Ruddick gjør det i boken Death at the Priory (Boken er så vidt jeg vet ikke oversatt til norsk). Tilfeldigheten gjorde at jeg leste Kammerpiken og Murder at the priory rett etter hverandre, og der jeg synes Engers fortellermåte er grumsete, er Ruddick ren og klar.

Death at the priory forteller historien om mordet på Charles Bravo i England i 1875, – et mord som aldri ble oppklart. Fordi det ble avholdt en rettssak, og fordi de impliserte parter tilhørte overklassen, finnes det mengder av kilder: Rettsdokumenter, avisartikler, dagbøker, brev og ikke minst tidligere gjenfortellinger av historien.

James Ruddick holder seg langt unna fiksjonen, og likevel er hans fortellermåte så uendelig mye mer spennende enn Cecilie Engers. I beste fire place story telling-tradisjon, forteller han oss hva som skjedde den gangen i 1875. Ved hjelp av kildene skildrer han både personer og miljøer, og han gjør det så grundig at vi får et brett bilde av tiden og menneskene som levde i den. Både victoriatidens kvinnesyn, livet i de ulike samfunnsklasser, økonomiske og politiske forhold blir grundig analysert, – og hele veien får vi noter og kilder som viser at dette er verifiserbart. Der det er mulig, oppsøker Ruddick selv steder som er viktige i historien og han krydrer med å fortelle hva slags klær de impliserte bar, hvordan de så ut, interiører de beveget seg i og til og med hvordan været var de aktuelle dagene. Han oppsøker til og med noen av aktørenes etterkommere og får deres syn på saken. Sannhet er alltid en variabel størrelse, men hos Ruddick er i hvert fall ikke stoffet oppdiktet. Hvis han forteller oss om en sinnsstemning eller en følelse, så er det begrunnet ut fra et brev eller noe som har blitt fortalt i et vitneavhør.

I innledningen forteller Ruddick om det arbeidet han har gjort og hvordan han oppfatter historien, og når han om den unge, velstående Florence Ricardo, som to ganger gifter seg med vanskelige ektemenn, om Charles Bravo, hennes andre mann og hvordan han blir forgiftet og dør under fryktelige pinsler, så er det hele tiden med en viss distanse til stoffet.

Death at the Priory er en historie nesten for utrolig til å være sann, en historie om vennskap på tvers av klassegrensene, om kjærlighet og hat, – Sex, Murder and Love in Victorian England, som undertittelen til boken sier det. Kanskje er det urettferdig å sammenligne den med Kammerpiken. Mordsaken fra England i 1875 er så godt dokumentert at Ruddick har kunnet boltre seg i mengder av stoff da han skulle fortelle historien. Hvem er jeg til å kritisere Engers valg? Jeg tillater meg likevel å mene at Kammerpiken kunne vært en så mye bedre historie om Cecilie Enger hadde holdt seg unna fiksjonen. I stedet for å spekulere i hva Hilda Cooper kan ha følt, kunne hun brukt mer tid på å fortelle oss hvordan kvinner av hennes klasse og stand ble oppdratt, hva de lærte, hvordan de forholdt seg til den samfunnsklassen de skulle tjene. Hun kunne fortalt mye mer om det miljøet Hilda kom fra, om familien hennes og deres tradisjoner som tjenere for overklassen. Jeg vet ikke hvor gode kildene hennes har vært, men jeg skulle gjerne visst om hun har utnyttet dem for det de var verdt. Hva finnes av brev mellom Hilda Cooper og hennes familie? Vi skjønner at hun har brukt brev som kildemateriale. Hva har kongefamilien fortalt om henne – om de har fortalt noe?

Jeg lover – jeg skal aldri mer lese en dokuroman av Cecilie Enger. James Ruddick derimot, han kan gjerne hive seg på tastaturet.

Advertisements

28 responses to “Indignert på vegne av Hilda Cooper. Nok en uelegant dokuroman.

  1. Takk for gode tips til hva jeg kan lese, og hva jeg bør holde meg unna.

    Jeg leser for øyeblikket «Jæger» av Ketil Bjørnstad. Kom over den i et antikvariat i Tvedestrand, og har blitt helt oppslukt. Bjørnstad sier selv i forordet til boka at han ikke har tillagt Jæger en eneste tanke eller følelse om ikke hovedpersonen selv har sagt det eller skrevet det ned på et eller annet tidspunkt. Det fører til en etterrettelighet som jeg liker, men også til en avstand til Jæger som det er litt vanskelig å sette ord på. Jeg liker godt at Bjørnstad setter de ulike årstallene i Jægers liv inn i en større historisk sammenheng ved å peke på store historiske og/eller politiske hendelser i inn- og utland. Det var også ekstra inspirerende å lese om Jægers liv som sjømann i Arendal og langs Sørlandskysten mens jeg selv lå under dekk i min egen båt i det samme farvannet. 🙂

  2. Jeg har også lest Jæger, – men det er en stund siden. Om du skal holde deg unna Kammerpiken, vet jeg ikke. Jeg leste den jo, og hun er faktisk flink til å fortelle. Det er bare dette med den manglende etteretteligheten som irriterer meg så grenseløst. Death at the Priory, derimot, – den anbefaler jeg på det varmeste, – kanskje særlig som lydbok.

  3. Tror jeg ville ha irritert meg over det samme som deg. 🙂 Nå som jeg ikke har faglitteratur å lese kan jeg bare kose meg med gode bøker, og da er gode lesetips som dette gull verdt.

  4. Takk for gode lesetips. Jeg liker heller ikke dokuromaner som ikke er dokumenterbare.
    Da er det godt med «edruelige» skribenter. De som kan fortelle, men som ikke blander egne drømmer og tanker inn andres liv.
    Ha en fin fredag.

    • Da anbefaler jeg Death at the Priory. Fantastisk historie, og fullstendig vill og usannsynlig, – til tross for at det altså virkelig skjedde.

  5. Takk skal du ha 🙂
    God søndag 🙂

  6. Tilbaketråkk: Kon-Tiki – dom over den som er daud | Livet leker

  7. Tilbaketråkk: Haren med øyne av rav og magien ved å holde fast i noe | Livet leker

  8. Det er nok bloggeren her som har misforstått sjangeren, eller ikke liker den. Det er en ærlig sak, men det er altså ikke slik at den som bruker sjangeren, nødvendigvis skriver dårlig litteratur. Jeg synes «Kammerpiken» var et vakkert, vart og følsomt portrett, skrevet med stor respekt for Hilda Cooper. Men sjangeren med biografier som skrives som romaner, er ganske ny i Norge. Øystein Rottems biografi om Sigurd Hoel, som kom på slutten av 80-tallet, regnes som den første.

    • Jeg har nok ikke misforstått sjangeren. Det handler mer om at jeg ikke liker den. Kanskje er det umodent av meg, men jeg identifiserer meg altså med disse menneskene som blir skildret i sånne blandingsjangere. Hele greia handler nettopp om respekt. Jeg synes ikke det er respektfullt hvis man tillegger en historisk person meninger, tanker, følelser man ikke vet om hun har hatt, – særlig ikke hvis det gir henne et dårlig ettermæle. Om Hilda Cooper hadde skrevet eller fortalt at hun drømte seg bort over dronningens kjoler, da hadde det vært greit. Om dette er oppdiktet, tenker jeg at hun ville synes det var pinlig om hun lå i graven og leste det.

      Kanskje ønsker jeg at man skal få eie sin egen historie også etter at man er død, – men det er det ikke så mange andre som mener lenger.

      Jeg synes også Cecilie Enger er en fantastisk forteller. Boka om Ellisif Wessel er helt fantastisk, – men også der følte jeg et visst ubehag.

  9. Agnes Randers-Pehrson

    Herrene Shakespeare og Ibsen skrev mesterlige, såkalte historiske skuespill, hvor faktiske personer tillegges følelser, meninger og handlinger som slett ikke er dokumenterbare. Morsomt å høre om du synes disse er akseptable og til og med spennende og god litteratur, kanskje fordi disse menneskene levde for så lenge siden…? Eller føler du ubehag ved å lese eller se slike «dokudramaer» også… ? I operaens verden er det enda «verre», hvor fantastiske libretti og musikk spinnes rundt historiske personer og hendelser: For eks. rundt de svenske og spanske kongehusene, henholdsvis i Maskeballet av Verdi/Somma og i Don Carlo av Verdi/du Locle. Førstnevnte forøvrig med mer sannhetsgehalt både m.h.t personer og handling enn sistnevnte.
    Jeg er midt i «Kammerpiken» og synes den er fasinerende, men, som du, ville jeg foretrukket en ren biografi. Håper noen føler seg kallet til å skrive den…

    • Det meste av det som skrives er jo Based on a true story. Nora i «Et dukkehjem» har for eksempel sin parallell i Laura Kieler, – og ja, når jeg vet det, så synes jeg det er litt ubehagelig; – særlig når noen forteller meg at hun tryglet Ibsen om å ikke gjøre henne så gjenkjennbar, – men det er tross alt veldig lenge siden.

      Går vi tilbake til Shakespeare blir det litt annerledes. Det er så fryktelig lenge siden. Han har ingen gjenlevende barn som kan føle seg støtt.

      La meg forklare hva jeg føler, – for det er jo føleri dette her: Jeg identifiserer meg med dem som blir omtalt. Om noen skrev en roman om en norsk lærer på min alder, ei som bodde i ei gate og et hus alle kunne gjenkjenne som mitt, – og så tilla henne tanker, følelser, egenskaper jeg ikke kjenner igjen hos meg selv, – da skurrer det for meg. Og om jeg var død, så ville det ikke bli bedre, – kanskje verre, for da kunne jeg ikke forsvare meg. Ungene mine, venner, barnebarn – ville lese det og tenkt at jeg kanskje var sånn. Det handler faktisk om ære. Som det står i Håvamål: «Fe døyr, frendar døyr, ein sjølv skal også døy.Eg veit noko som aldri døyr: dom over den som er daud.» Jeg ville følt at æra mi var fratatt meg om min person ble brukt som stativ for en romanfigur.

      La meg ta et eksempel. Krimforfatteren Fjeld fra Fredrikstad skriver i en av sine bøker om et par som driver en herregård utenfor vår lille by, – og jammen bedriver de ikke hesteoppdrett også. Jeg humret. Det var så tydelig hvem han skrev om. Det finnes jo ikke så mange herregårdene heromkring. I romanen bedriver mannen med noe økonomisk snusk, – jeg husker ikke riktig, – men det var nok til at ei venninne spurte meg om dette hadde rot i virkeligheten: Driver NN på gården XX med sånt? spurte hun. Den samme forfatteren har flere slike, – og jeg liker det dårlig rett og slett fordi jeg tenker at det kunne vært meg.

      Som jeg har skrevet før: Det er visst ikke så mange som tenker og føler som jeg, – og noe objektivt svar på rett og galt har vi ikke. Vi får bare respektere at vi tenker forskjellig. Det jeg ikke aksepterer er at jeg av og til blir møtt med irritasjon eller sinne for at jeg tenker som jeg gjør. Jeg elsker Engers skrivemåte. Hun er en utrolig forteller, – og det er jo en grunn til at jeg leser bøkene hennes. Det som er interessant for meg, – er at jeg ikke fikk vondt i magen av at hun fortalte så mye om sin mor i Mors gaver. Det gjorde meg ikke noe. For min mor var det annerledes. Hun syntes det var helt fryktelig at Enger skriver om moras sykdom osv.

      Oj, – tenk at jeg tok meg tid til å skrive så mye. Jeg sitter egentlig på nett og veileder elevene mine som har muntlig eksamen i morgen.

  10. Hei, jeg har ikke lest Kammerpiken MEN jeg kjente Miss Cooper veldig godt. Jeg har selv bodd på Slottet og har skrevet boken Residens Drammensveien 1. Den handler en del om Miss Cooper, og historier hun har fortalt meg.

    Det jeg vil si er at det stemmer at Miss Cooper leste stort sett kun overskriftene i aviser. Det gjorde hun fordi hun lærte seg aldri hverken å lese eller å snakke skikkelig norsk. Hun forbled nok engelsk hele sitt liv. Oss imellom, så snakket hun stort sett bare engelsk, og det gjorde hun med Kong Olav også. Avisene hun pleide å lese fant hun på kjøkkenet, som forøvrig var tvers over gangen fra der hun bodde. og da kunne hun sette seg ned der og bla seg igjennom side for side. Derimot likte hun bilder, og hadde selv en hatteeske stappfull med bilder og avisutklipp fra Dronning Mauds tid stående under sengen sin.

    Om hun drømte seg bort med å være dronning foran speilet? Nei det er nok tøv. Hun var ei kortvokst. sped, og høflig dame, nesten aristokratisk. Hun var morsom og hun stolte veldig på meg hehe… Det vet jo dere som har lest boken min, men det jeg kan si er at rommet henne på Slottet var jo som tatt ut av Dronning Mauds tid. Alt som fantes der hadde nok tilhørt henne, også speilet, som Enger sikkert skriver om. Miss Cooper fortalte meg at Dronning Maud pleide å sitte eller stå foran det når hun gjorde henne og hennes hår klar. Det jeg tror er at Miss Cooper drømte nok om et diadem og smykker som Dronning Maud hadde, fordi hun var veldig opptatt av smykker og klespynt. Så slik er nå det. Kanskje jeg også burde lese Kammerpiken en dag…. men når det er sakt så var hun heller ikke hverken kammerpike eller påklederske. Begge missene var hoffdamer.

  11. Takk for en morsom kommentar. Jeg er nok litt for følsom når jeg føler jeg må være advokat og forsvare æra til alle disse døde menneskene. Jeg synes absolutt du skulle lese kammerpiken.

  12. Vi kan jo bytte, Jeg får Kammerpiken av deg, så får du en helt ny Residens Drammensveien 1 av meg?

  13. Gleder meg til å låne Residens Drammensveien 1 på biblioteket! Bor ved Strømstad, så den må vel bestilles, tenker jeg. Men, de er alltid veldig imøtekommende der og bestilte bøker kommer raskt. Jeg anbefaler forøvrig den fantastiske, spesielle og prisbelønte «Min kärlekshistoria» av forfatter og lege, Bea Uusma om Ingeniör Andrés luftferd. Hun gjorde et unikt forhåndsarbeide, som bl.a inkluderte flere ekstremt strabasiøse reiser til Spitsbergen. Les den på svensk. God fornøyelse!

    • Takk for tipset.

    • Hei Agnes, fikk du lånt boka fra biblioteket?

      • Er i Oslo akkurat nå, men skal bestille den når jeg er tilbake imorgen. Holder forøvrig på med en fasinerende bok:
        «Oss håller inga bojor, oss binder inga band! : på långritt i 1920-talets Europa med Linde Klinckowström-von Rosen» av
        Jan Mårtenson og Susanne Giraud (Lindes barnebarn). Anbefales både som en fin personlig biografi og et utrolig tidsbilde. Anbefales! (Det blir naturlig nok mye svensk litteratur for tiden…)

  14. Men jeg har den ikke. Da jeg leste den, var den med i lesesirkelen min, og der byttelåner vi bøker.

  15. Hei igjen livetleker. Greit nok det. Har du sett filmen Kongens Tale? Miss Cooper fortalte meg historier om Kong George VI, og som jeg skrev ned i boken min også. Jeg tenkte ikke noe særlig over det da jeg skrev boken, men da jeg nå oversatte den til Engelsk, og hadde sett filmen, så kom jeg faktisk på at historiene hennes handler om nettopp denne kongen fra «The King’s Speech»… 🙂 George VI var nevøen til Dronning Maud, så det var derfor Miss Cooper hadde artige fortellinger å fortelle om George VI også.

  16. Visst har jeg sett filmen. Artig at du deler.

  17. Idag er 5. opplag av Residens Drammensveien 1 ferdig. Utrolig bra at den er fortsatt like populær etter over 2 år… 🙂

  18. Agnes Randers-Pehrson

    Oj. Gratulerer ! Jeg har enda ikke somlet meg til å bestille den på biblioteket her i Strømstad. Det gikk litt i glemmeboken…Men, imorgen den dag !!

  19. Havna her fordi jeg ville finne ut mer om Hilda, og oppdager at jeg nok har gjort meg de samme tankene som deg. Enger beskriver Hilda som en veldig lukket og privat person, og da syns jeg jo det er litt merkelig at hun skriver så fryktelig mye om Hildas tanker og sjelsliv. For hvem har fortalt forfatteren om det, liksom?
    Og som deg har jeg problemer med denne typen sjangerblanding – jeg kan f. eks. ikke fordra Bokhandleren i Kabul.
    Men jeg likte faktisk Kammerpiken, altså, alle innvendinger til tross.

  20. Det gjorde jeg også, Anne, – innvendingene til tross.

  21. Grietje Arentz-Hansen

    Er akkurat ferdig med Hilda Cooper -sympatisk bok- forfatteren gir jo ikke inn-trykk av at den skulle være historisk riktig. Fant mitt eget navn i boken (Grete Arentz-Hansen, jeg heter riktignok Grietje er nederlandsk og forandret mitt navn til Greet da jeg kom til Norge for vel 60 år siden. Likte boken meget godt!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s