Daily Archives: 08.08.12

Indignert på vegne av Hilda Cooper. Nok en uelegant dokuroman.

Kammerpiken av Cecilie Enger, Gyldendal, 2011
Death at the Priory av James Ruddick, Grove Press 2003

Jeg forstår ikke hvorfor jeg utsetter meg for Cecilie Enger igjen. For nøyaktig to år siden brukte jeg flere dager av mitt liv på å lese Himmelstormeren, – en dokuroman om Ellisif Wessel, – og like lang tid på å plukke den fra hverandre og kritisere den her på bloggen etterpå. Denne gangen handler det om Kammerpiken, historien om dronning Mauds kammerpike, Hilda Cooper. Du har sikkert hørt om henne, – den engelske kammerpiken som ble med dronning Maud til Norge i 1926, og var hennes påklederske helt fram til Maud døde i 1938. Senere bodde hun resten av livet på slottet i Oslo, – helt fram til hun døde i 1992.

Det er klart det er mye krutt i en sånn historie. Tenk hva Miss Cooper kunne fortalt, – om hun altså hadde fortalt. I stedet gjør Cecilie Enger det for oss, – og hun gjør det godt i den forstand at hun skildrer et spennende menneske og forteller en medrivende historie. Boken har fått gode anmeldelser, og jeg er enig i mye av det som skrives, særlig at Enger er en god forteller. Men det er også alt. Selve historien har hun jo fått i fanget ganske enkelt ved å gå til kildene. Rundt dette stoffet, skjellettet, bygger hun så en historie. Resten dikter hun opp, og gudene vet, jeg vet det i hvert fall ikke, hva som er sant og hva som er løgn. Hvis du, som Cecilie Enger, ikke synes det er av betydning, kan du bare slutte å lese nå.

Kritikken min mot Kammerpiken er akkurat den samme som jeg hadde mot Himmelstormeren, og det er ingen grunn til å gjenta den tiraden, – men jeg blir altså fornærmet på vegne av Hilda Cooper. Vi aner ikke hva hun tenkte og følte. Det gjør heller ikke Cecilie Enger. Likevel tillater forfatteren seg å skape en situasjon der Hilda står foran et speil og holder opp en av dronning Mauds kjoler. Hilda drømmer seg bort og tenker på hvordan det ville vært om det var hun som var dronningen. Er dette sant? Fantaserte Miss Cooper om å være dronning? Et annet sted antyder hun at Miss Cooper sjelden orket å lese en hel avisartikkel, at hun helst holdt seg til overskriftene. Greit hvis det er sant, men da vil jeg ha kilder. Mennesket levde tross alt helt fram til 1992, og på en eller annen måte føles det skammelig å bruke henne som trallverk for en fantasi.

Det er mange måter å fortelle en historie på, og jeg skulle likt å vite hvorfor Enger velger akkurat denne, en fortellermåte som går langt ut i spagaten der den forsøker å ha ett ben i hver leir: fakta og fiksjon. Etter min mening forskrever hun seg noe voldsomt.

Nå i sommer har jeg sett et glimrende eksempel på at det går an å gjøre det så mye, mye mer elegant, – for eksempel slik James Ruddick gjør det i boken Death at the Priory (Boken er så vidt jeg vet ikke oversatt til norsk). Tilfeldigheten gjorde at jeg leste Kammerpiken og Murder at the priory rett etter hverandre, og der jeg synes Engers fortellermåte er grumsete, er Ruddick ren og klar.

Death at the priory forteller historien om mordet på Charles Bravo i England i 1875, – et mord som aldri ble oppklart. Fordi det ble avholdt en rettssak, og fordi de impliserte parter tilhørte overklassen, finnes det mengder av kilder: Rettsdokumenter, avisartikler, dagbøker, brev og ikke minst tidligere gjenfortellinger av historien.

James Ruddick holder seg langt unna fiksjonen, og likevel er hans fortellermåte så uendelig mye mer spennende enn Cecilie Engers. I beste fire place story telling-tradisjon, forteller han oss hva som skjedde den gangen i 1875. Ved hjelp av kildene skildrer han både personer og miljøer, og han gjør det så grundig at vi får et brett bilde av tiden og menneskene som levde i den. Både victoriatidens kvinnesyn, livet i de ulike samfunnsklasser, økonomiske og politiske forhold blir grundig analysert, – og hele veien får vi noter og kilder som viser at dette er verifiserbart. Der det er mulig, oppsøker Ruddick selv steder som er viktige i historien og han krydrer med å fortelle hva slags klær de impliserte bar, hvordan de så ut, interiører de beveget seg i og til og med hvordan været var de aktuelle dagene. Han oppsøker til og med noen av aktørenes etterkommere og får deres syn på saken. Sannhet er alltid en variabel størrelse, men hos Ruddick er i hvert fall ikke stoffet oppdiktet. Hvis han forteller oss om en sinnsstemning eller en følelse, så er det begrunnet ut fra et brev eller noe som har blitt fortalt i et vitneavhør.

I innledningen forteller Ruddick om det arbeidet han har gjort og hvordan han oppfatter historien, og når han om den unge, velstående Florence Ricardo, som to ganger gifter seg med vanskelige ektemenn, om Charles Bravo, hennes andre mann og hvordan han blir forgiftet og dør under fryktelige pinsler, så er det hele tiden med en viss distanse til stoffet.

Death at the Priory er en historie nesten for utrolig til å være sann, en historie om vennskap på tvers av klassegrensene, om kjærlighet og hat, – Sex, Murder and Love in Victorian England, som undertittelen til boken sier det. Kanskje er det urettferdig å sammenligne den med Kammerpiken. Mordsaken fra England i 1875 er så godt dokumentert at Ruddick har kunnet boltre seg i mengder av stoff da han skulle fortelle historien. Hvem er jeg til å kritisere Engers valg? Jeg tillater meg likevel å mene at Kammerpiken kunne vært en så mye bedre historie om Cecilie Enger hadde holdt seg unna fiksjonen. I stedet for å spekulere i hva Hilda Cooper kan ha følt, kunne hun brukt mer tid på å fortelle oss hvordan kvinner av hennes klasse og stand ble oppdratt, hva de lærte, hvordan de forholdt seg til den samfunnsklassen de skulle tjene. Hun kunne fortalt mye mer om det miljøet Hilda kom fra, om familien hennes og deres tradisjoner som tjenere for overklassen. Jeg vet ikke hvor gode kildene hennes har vært, men jeg skulle gjerne visst om hun har utnyttet dem for det de var verdt. Hva finnes av brev mellom Hilda Cooper og hennes familie? Vi skjønner at hun har brukt brev som kildemateriale. Hva har kongefamilien fortalt om henne – om de har fortalt noe?

Jeg lover – jeg skal aldri mer lese en dokuroman av Cecilie Enger. James Ruddick derimot, han kan gjerne hive seg på tastaturet.