Hjo

Du husker kanskje at jeg fortalte om den lille turen vår til Norske-Sverige for et par uker siden? Da vi hadde vært på loppemarked på søndag, dro vi videre. Vi skulle spise lunsj i en by som heter Hjo.

Aldri hørt om den, sier du? Det hadde ikke jeg heller, – men så er jeg også usedvanlig dårlig i geografi. Dette er steder som ligger tre – fire timers kjøring unna Fredrikstad, men jeg har aldri hørt om dem, langt mindre vært der.

Da vi kjørte ned mot byen, forestilte jeg meg hvordan det måtte ha vært å komme ridende ned mot Vättern en gang i middelalderen. Det er ikke mer bebyggelse i dette området, enn at jeg klarer å forestille meg hvordan det må ha sett ut i riktig gamle dager. Da var Hjo et trafikknutepunkt for Vättern, blant annet med forbindelse til Vadstena. På 1800-tallet ble byen populær som kurby, og det kunne vi se spor etter ennå.

Byen er ikke stor, under 6000 mennesker bor i Hjo i dag. Bebyggelsen ligger i lia ned mot Vättern. Ytterst, lengst fra vannet, ligger den nyeste bebyggelsen. Ned mot vannet finner vi den eldste. Logisk nok vokser Hjo fra vannet og utover.

Vi parkerte like ved byparken, og siden den ligger ned mot vannet, var dette midt i smørøyet. Rett nedenfor det store, moderne hotellet der vi senere spiste lunsj, lå det et stort badeanlegg med svømmebasseng for både store og små.

I samme område var det både båthavn, brygger, restauranter og barer. Alt sånt som man finner i badebyer ved sjøen.

Det var spisesteder nok å velge i, noen av dem mer idylliske enn andre. Vi endte på hotellet, og om det ikke var like idyllisk som dette, så var maten mer enn god.

Men det var altså trevillaene fra århundreskiftet (- og igjen handler det altså om det forrige) som interesserte meg. Säkelskiftevillor, kaller svenskene dem, – og her var det mange. De lå på rekke og rad ned mot vannet. Noen eid av privatpersoner, andre var eid av hotellet. I ett av dem lå byens vandrerhjem.

Dette var jo nesten er repetisjon av Jurmala, men i mye mindre målestokk. Husene var fra samme tid, og på mange måter lignet de. Også i Hjo var det trevillaer med tårn og beslåtte tak.

Hotellet disponerer flere av villaene, og i noen av dem kan man faktisk overnatte, 12 senger hadde denne. Det kunne vært noe.

Den aller vakreste villaen var denne grønne. Den tilhørte visst også hotellet, men det var ikke mulig å overnatte der. Den är endast för hotellägaren, sa resepsjonisten da jeg spurte.

Typisk!

4 responses to “Hjo

  1. Kikker bare innom deg for å oppdatere meg på hvordan Heges sommer har fortonet seg. Ser du lever vel og at livet leker. Godt.
    Mye god lesning her, både fra inn- og utland. Har notert meg byen Hjo. Må kanskje bli en sving bortom der, neste gang vi er innom våre venner i Alingsås.

    Fortsatt fin sommer ønskes deg.

    • Fint det, Elisabeth, – men det er altså ikke sånn sommeren fortoner seg for meg. Det er sånn den ser ut her på bloggen. I mellom turene og alt som skjer, går vi her og suller nesten hele tida, – men det er det ikke alltid like interessant å skrive om.

  2. What simply glorious architecture. A feast for the eyes….

  3. They really are, Amanda!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s