Umusikalsk minnekonsert

Vi var på minnekonserten i går kveld, minnekonserten over det som skjedde 22. juli 2011. Jeg bør egentlig ikke gi meg inn på noen anmeldelse av konserter sånn kvalitetsmessig. Det har jeg ingen forutsetninger for. Men denne konserten var jo ment for meg, så da gjør jeg det likevel. La meg bare advare deg: Det blir få ovasjoner fra meg i dag.

Før det hele begynte, oppmuntret Haddy N’jie publikum, og hun sa at vi gjerne måtte rope, klappe og juble, selv om vi hadde et sørgelig bakteppe. Jo da, – men det var liksom ikke så mye å rope for. Det er jo det som skjer på scenen som skal trigge publikum til å reagere, ikke instruksjoner fra en ellers dyktig programleder.

Men unntak var det, – og flere lyspunkt. Åpningen med Tine Thing Helseth og hennes trompet og Mitt lille land, høyt, høyt oppe på rådhustaket var fantastisk, rørende, vakkert.

Lalehs Some die young kunne ikke passet bedre. Både tekst og framførelse satte akkurat den stemninga en sånn konsert bør ha. Laleh har også en ungdommelige sarthet og sårbarhet, og det føltes helt riktig når vi skulle minnes alle de unge som døde.

Fikk du det ikke med deg, kan du jo se henne her. Nesten alle lenkene i denne posten er til NRKs opptak fra konserten:

Noen ganger spiller faktisk alder en rolle. Vi sto midt i en flokk på 50 000 mennesker, og et flertall av dem var mye yngre enn oss. Vi sto der for å minnes 77 døde, – de fleste av dem purunge mennesker. Og hvem er det som blir tauet inn for å skape den rette stemninga, for å gi noe til de unge som kom for å minnes: Lillebjørn Nilsen. Bjørn Eidsvåg. Mari Boine. Halvdan Sivertsen. Lars Lillo Stenberg. Steven Van Zandt. Bruce Springsteen.

Det siste mente jeg ikke. Springsteen fungerte faktisk veldig fint. Da gutta kom inn på scenen var det litt sånn ydmykt sidelengs, og Little Steven hadde på forhånd sagt at de var engstelige for at det ikke skulle passe seg. Det kunne jo fort blitt mer fokus på Springsteen enn dem vi skulle minnes i går kveld. Sånn ble det ikke. Gutta framførte We shall overcome på en var, men også intens og energisk måte,- sånn som bare Bruce Springsteen kan – og vi opplevde faktisk kveldens eneste spontane forsøk på allsang. Alt ved Springsteen og Van Zandt signaliserte at det ikke var deres kveld i går. Også publikum tok disse signalene, og møtet med rockelegenden foregikk på samme måte som møtet med de andre artistene.

Men så var det de andre gamlisene. Halvdan Sivertsen fikk følge av Vinni, – og Sommerfuggel i vinterland rocka den, – uten at jeg kan si at det svinga i kommunikasjonen mellom de to. Det er langt fra Hvaler gjestgiveri til Rådhusplassen.

Lillebjørn Nilsen sang vuggevise for Oslo, og greit nok, – vi sovna nesten. Bjørn Eidsvåg framførte en alvorlig sak, nyskrevet for anledningen: Alvøen, tror jeg den het. Teksten fungerte bra. Den pekte mot 22.07. for et år siden, samtidig som den var allmenngyldig og distansert nok til at vi ikke følte oss invadert. Og her hadde Lars Lillo Stenberg noe å lære. Han hadde nemlig også skrevet noen ord for anledningen, – men det kunne han jaggu spart seg. Makan til brutal fjottetekst med pinlige rim har øregangene mine aldri blitt forurenset med noen sinne. Det hjelper ikke at det er de Lillos. Også for dem bør banaliteten ha en grense. Jeg gidder ikke ofre flere ord på elendigheten, og hørte du dem ikke, synes jeg du skal la det være. Låta kommer neppe noen sinne til å bli framført igjen.

Så var det litt Karpe Diem og litt Marit Larsen sånn innimellom, uten at jeg kan si jeg følte så mye da heller. Larsen traff med tittelen, i hvert fall: I Think It’s Gonna Rain Today, – og regne gjorde det, både på Rådhusplassen og fra øynene til dem som gjenopplevde den virkelige 22. juli. I mine ører ble det bare akkorder fra Marit Larsen, og det skyldtes ikke lydanlegget. Det var det nemlig ikke noe i veien med. Kunne vi ikke fått en melodi og litt energi? Skulle ikke denne konserten kombinere sorg og ettertanke med framtidshåp og mot?

Og bakom lurte Kringkastingsorkesteret, – og jammen redda de ikke hel greia. I en fin sirkelkomposisjon åpnet og avsluttet de i samspill med Rådhuset. Først sammen med trompetsoloen til Helseth, – og senere i en fantastisk versjon av Kjempeviseslåtten, der klokkeklangen fra rådhusklokkene flettet seg inn i KORKs framføring. Nydelig! Endelig våknet kroppen og vi kunne føle litt. Det gjorde vi også da de feide bort regnet med en flott versjon av Kjempeviseslåtten. Så ska’ det låta!

Det er ett år siden terroren rammet. Dette skulle være en minnekonsert, – og det er vanskelig å sette sammen en sånn. Hva blir for mye? Hva blir for lite? Hvem er konserten til for? Når jeg kritiserer det jeg så og hørte, så blir det litt urettferdig å rette kritikken mot artisene (med ett unntak). Det er jo noen som har komponert dette tunge, seige programmet, og det er de som har vært umusikalske.

Da jeg sto der og syntes det ble en merkelig miks av for slapt og for pompøst, tenkte jeg at de liksom hadde glemt at det har gått et år. Det var akkurat som om de hadde spolet tilbake til sensommerdagene i fjor, til rosetoget og alle minnesamlingene. Men det var jo i en annen tid. En helt annen tid.

Da Haddy leste små tekster fra kort folk hadde skrevet rett etter terrordagen: Jeg elsker Norge. Norge er best og andre ord om vår fortreffelighet, – da ble det bare nok, mer enn nok og alt, alt for mye. Det bikket over for meg, og jeg kjente hvordan øra mine ble klissete. Øregangene grodde sammen av selvforherligende kliss, og du skulle være rimelig langt unna dagens virkelighet, om ikke tankene gikk til en viss debatt om fattige tiggere, de som tillater seg å pirke borti denne snillheten vår. Det som ble skrevet i vantro fortvilelse 23. juli i fjor, passer bare ikke i år. Lufta har gått ut av de orda, og vi trenger nye. Hvor var de?

Faktisk så var de der. Tre norske forfattere: Åsne Seierstad, Karl Ove Knausgård og Frode Grytten hadde tatt oppdraget med å finne de nye ordene. Oppgaven hadde de løst på ulike måter, og alle på en måte som rettet opp noe av slagsiden denne konserten hadde fått. Frode Gryttens tekst var tydelig (- litt for tydelig?) inspirert av et av vitnene fra rettssalen. Vi husker alle jenta som fortalte at hun bar sine arr etter 22. juli med verdighet, – og at hun hadde gitt dem navn. For meg ble dette hennes tekst. Og den satt.

Endelig var det noe som satt:


skyt meg i venstre arm, og eg skal kalle såret solidaritet

skyt meg i høgre arm, og eg skal kalle arret samhald

skyt meg i kjeven, og eg skal heve røysta mi

skyt meg i kneet, og eg skal reise meg igjen

skyt meg i hofta, og eg skal løpe raskare

skyt meg i brystet, og eg skal jobbe mot all urett

skyt meg i auget, og eg skal sjå verda klarare

skyt meg i øyret, og eg skal høre dei nye røystene synge

skyt meg i hjartet, og eg skal rope: vår kjærleik leverSå gikk vi til syklene våre og fant en rose. Folkemengden løste seg opp, og da vi syklet opp Wergelandsveien var det stille, stille i Oslo.

13 responses to “Umusikalsk minnekonsert

  1. Du skriver godt og du rører meg med teksten!

    Jeg fikk med meg den delen av konserten på tv der kortene du nevner ble lest fra, de Lillos (enig i at det ikke var bra) og Marit Larsen (tamt). Jeg syntes også det ble vel mye med alt «Elsker Norge», kanskje særlig i lys av ordbruken (og handlinger) mot romfolket, men det er nok ikke meningen av vi skal sette dette i sammenheng.

    • Det var nok ikke hensikten at vi skulle sette det i sammenheng, men det vil vi jo gjøre. Og når vi lekfolk snakker en del om det for tida, – kontrasten mellom hvordan rom-tiggerne blir møtt og hvordan vi roser oss av å være så tolerante, så undrer det meg at ikke proffe konsertarrangører skjønner at vi vil koble, og derfor toner nasjonalismen noe ned.

      Takk for hyggelige ord, forresten.

  2. Arne Sverresson

    Hei, Hege! TAKK for dette. Har fulgt «22. juli-stien» bit for bit gjennom et år nå, og tatt vare på dokumentasjon hele veien – noe av det for videresending til venner i Vancouver. Også minnekonserten ble tatt opp for sending, men jeg må bare stryke den igjen – fra innslag til innslag følger jeg din opplevelse fullt ut, og hovedopplevelsen er at dette var et banalt pliktløp, preget av at alt som skar seg inn i oss gjennom året som er gått, nå er på resirkulering. Og midt oppi det hele: Romfolkets liv og lagnad på Årvoll – omgitt av forakt og det som verre er. På deres gjerdesperringer henger såvisst ingen roser.
    Så bare fortsett – bloggen din har god kurs. Til slutt en liten bonus, ettersom jeg fornemmer at du er interessert i historie – http://www.wadbring.com Mvh fra en mangeårig barneskolerektor – Arne Sverresson

  3. Jeg sto der også og tenkte mye av det samme. Det var noen unge musikere, og så var det 60-åringene. Jeg savnet f.eks en sanger som Ingrid Olava som jeg ofte syns tolker komplekse følelser godt.

    Det var også noe med måten Haddy leste tekstene på som ble feil for meg.

    Bruce gjorde det riktige, det var godt gjort å klare å falle naturlig inn i programmet på den måten, og også ble bildene produsert slik at sangen var ferdig idet den var ferdig, ikke rom til for lang applaus. Få folk gikk rett etterpå og de som gjorde det kunne gjerne ventet litt syns jeg.

    • Ingrid Olava, ja, – hun er et eksempel på ei som kunne gjort en forskjell her. Hva kan være grunnen til at det ble som det ble? Jeg mener, – de kan jo dette disse folka. Nå i ettertid hører jeg på radio, fra aviser og fra folk rundt meg at mange gjør seg de samme tankene.

      • Sannelig om jeg vet. Jeg syns NRK var gode til å ligge på merket på stemningen i uka etter 22. juli, hvis jeg kan få uttrykke meg slik.

      • NRK er oftest gode. De er flinke til å balansere både det ene og det andre. Det pussige er at alle var så flinke i fjor. Folk, unge folk, som ble intervjuet for eksempel. De sa akkurat passe, ikke for lite og ikke for mye. Det samme gjaldt mediene, og jeg husker jeg tenkte at det var merkelig få feilskjær. Nå blir det litt for mye Møllers tran innimellom. Likevel regner jeg med at dette var toppen. Jeg kan ikke tenke meg annet enn at de som produserte denne konserten snakker om noe av det samme som oss andre når de sitter i sine evalueringsmøter, – og at vi nå er på vei ned.

  4. Vi var nok på samme konserten ja, selv om jeg så den fra sofaen i stua mi, og ble kraftig rørt (og imponert) av framføringen av «Some die young», og velger å ta den med meg videre. Samtidig lurte jeg både før og etter på hvordan en slik konsert kan gjøres «riktig»? Regner likevel med at det var godt å samles for de som valgte å være til stede der, alle i sin egen fase av sin egen personlige prosess…

    • Det er klart det er vanskelig, – og det skriver jeg jo også. Da jeg var ferdig med denne posten, fikk jeg litt dårlig samvittighet: Det er ikke lett. Samtidig er jo disse NRK-folka så proffe. Dette er deres fag, – og da tåler de sikkert litt kritikk også. Dessuten leser de neppe her hos meg.🙂

  5. Skjønner deg godt, tenkte mange av de samme tankene underveis, og tok med meg de samme lyspunktene videre. Ting kan noen ganger bli så riktig at det blir helt feil… Og jeg som hadde bestemt meg for aldri å åpne ei eneste Knausgård-bok, er villig til å gjøre en total revurdering etter at jeg hørte han lese høyt sitt bidrag…

    • Prøv deg på Knausgård.Jeg har lest de tre første, – og hadde flere gode opplevelser. Særlig likte jeg deler av den første boka godt. Der er det noen poetiske perler.

  6. Tilbaketråkk: Vi sykla litt i Oslo | Livet leker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s