Stenhoggern i Brottet

Vi har vært på teater i Brottet – igjen. Denne gangen var det forestillingen Stenhoggern, og vi var de heldige som fikk komme på Førpremieren.

Det var kjempeflott.

Sist vi var i Brottet så vi Brottsjø, en historie om fiskerne på Hvaler. Denne gangen var det stenhoggernes historie vi fikk se og høre, og jeg likte denne historien mye bedre. Hovedgrunnen til det er at det var lagt et mye større fokus på det politiske. Selve historien er lagt til åra rett etter århundreskiftet (Det forrige, altså), og vi får presentert motsetninger mellom samfunnsklassene, stenhoggerne og stenrederne.

Hovedtråden handler om kampen for å få lov til å danne fagforeninger. Det involverer trusler om aksjoner fra begge parter, og det går hardt for seg i Brottet. Folk dør både som følge av arbeidsulykker og i politisk kamp. Det er ikke småtterier. Men innimellom får vi små glimt av hverdagslivet til stenhoddere og smeder, og en liten dæsj kjærlighetshungrige ungdom må også til.


Stenhoggern
er et syngespill, og de største rollene spilles av Monica Hjelle, Hans Marius Hoff Mittet, Erik André Hvidsten, Morten Milde, Bjørnar Spydevold og Terje Brevik. Bra folk alle sammen. For meg er det viktigere hvem som er med i ensemblet. Det er alltid moro å se gode kolleger spille helt andre roller enn dem jeg ser dem i til vanlig.

Selv om hoveddelen av historien er ganske tragisk, er det nok å le av. Innimellom dukker det opp morsomme rekplikker, lokale uttrykk, referanser til moderne kultur, harselas over ulike mennesketyper – og det var ikke langt mellom skjeve smil og latter. Bjørnar Spydevold er en artig fyr, og jeg har brukt hans Jeppe i klasserommet et par ganger.

Brottet Amfi er en spennende scene: Et enkelt stenbrott med veldig enkle kulisser. Publikum sitter i et granittamfi, men alle blir tilbudt sitteplater, og mange har med egne puter. Stykket starter i sol og dagslys. Etter pausen er det mørkt, og det gir en spennende stemning. Det er litt trolsk og mystisk, og de enkle kulissene gir store variasjonsmuligheter. Det spilles både nede i selve Brottet og oppe på kanten.

Jeg koste meg i Brottet i år, og anbefaler forestillingen. Likevel vil jeg ikke påstå at det er stor teaterkunst, men det forventer jeg heller ikke. Det ville være urettferdig å ha samme forventninger til en sånn sommerforestilling som vi har til profesjonelt teater (, – eller er det kanskje mer urettferdig at jeg ikke har like store forventninger til dette stykket?). Hoveddelen av skuespillerne er amatører som gjør dette av lyst og glede. Skuespilleriet er litt mye preget av folk som flyr hit og dit på scenen, og alle sangene er ikke like drivende. Jeg synes likevel at det holder. Tidskoloritten er god, og de får mye ut av den politiske historien, all den tid dette er et bitte lite stykke som skal ha appell til et publikum bestående av sommergjester i alle aldre. Det er ikke uvanlig at tre generasjoner sitter sammen i Brottet Amfi.

Men måten de staver tittelen på stykket, liker jeg ikke: Stenhoggern. Det har blitt veldig vanlig å bruke dialekt i skrift, men jeg får ikke skurringa ut av hodet når jeg ser ord som Stenhogger og Værste i vår hjemlige navneflora. I Fredrikstad heter det Værste det som skrives Verkstedet, og kall meg gjerne ei jåle, men jeg synes altså det er både pinlig, flaut og alt som ligner.

Stenhoggern kunne godt blitt påspandert en liten ´ uten at det hadde gått utover noe.

Ta deg en tur på Stenhogger’n!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s