Art Nouveau så langt øyet rakk

Det var vår siste dag i Latvia. Planen var å rusle litt rundt i Riga, spise en god lunsj og så ta en siste tur rundt i Jurmala. Riga er kjent for sine Art Nouveau-hus, – men dem hadde vi tenkt å spare til neste gang. Plutselig pekte Thv på et museum i et gammelt bygg. Art Nouveau, sto det. Kanskje vi skulle ta en liten kikk. Da vi kom inn, spurte billettøren om vi skulle se museet eller utstillingen.

Klokka gikk, vi måtte velge, og da vi hørte hva som var utstilt, var det ingen tvil: Art Nouveau-kjoler i rader og rekker, flere enn vi noen gang tidligere har sett, – og de var ekte.

Dette med ekte er veldig viktig for meg. Jeg forstår jo at man må lage kopier av mange gjenstander på museer, men da mister de det meste av glansen. Må jeg se på en kopi gjennom en monter, vil jeg ofte foretrekke å studere gjenstanden på fotografier tatt fra alle vinkler. Det er noe med sanseligheten.

Disse kjolene var ekte. De har alle blitt brukt av noen, og ikke minst sydd, brodert og dekorert av noen. Akkurat det stoffet jeg hadde noen centimeter unna, har vært renset, vasket, strøket og hengt bort i poser, og kanskje kunne jeg ennå kjenne duften av kroppen eller parfymen til den som en gang bar den. Først da jeg kom hjem og så bildene, skjønte jeg hvordan jeg bokstavelig talt hadde stukket nesa mi i utstillingen.

Det var ingen stengsler mellom oss og kjolene, så her var det mulig å studere de utsøkte broderiene, hvert sting i falden, bitte små broderte knapper, farger og teksturer. De fleste tekstilene hadde holdt seg veldig godt, og fargene var helt klare. Dette er kjolene til de rike, og jeg gjetter på at de har vært oppbevart slik dyre klær bør oppbevares for å holde seg. Dessuten har hvert plagg neppe vært brukt særlig mange ganger. Innimellom så vi likevel eksempler på slitasje, og noen hadde til og med hull i stoffet. For meg ga det bare en følelse av autensitet.

Flere av antrekkene var hele sett, sammensatte antrekk med både kjoler, hatter, hansker og yttertøy. Det viste et overskudd som er helt hinsides alt man kan tenke seg. En drakt besto for eksempel av en okergul aftenkjole med tilhørende kåpe. Kjolen var i silke, kåpa i ull. Likevel var fargene fullstendig like, bare med en litt mørkere tone i kåpa.

Dette lilla antrekket hadde til og med tilhørende paraply; ja, og en hatt, selvfølgelig.


Jeg kan ikke veldig mye om art nouveau, men det går jo an å elske stilen likevel. Her hjemme kaller vi det som oftest Jugend, etter det tyske navnet på stilen og epoken. Noe har jeg lest meg til opp gjennom årene, og er du interessert, er det stoff nok. Ingen grunn til å tvære denne posten med kunsthistorie. Kjolene i utstillingen var fra en ganske lang periode, og det var drakter i begge utkanter av La Belle Époque.

Det ser ut til at mange i vår tid liker denne stilen, jeg har aldri hørt annet. Likevel kler vi oss jo ikke i sånne klær i vår tid. Det har noe med former og fasonger å gjøre. De passer ikke inn i vårt moderne liv. Og så er det selvfølgelig også et økonomisk spørsmål. Likevel lekte jeg med tanken: Når så mange liker fargene, formene, dekorasjonene, broderiene, – hvorfor lar ikke designere seg inspirere og henter noen elementer inn i klær vi kunne bruke?

Da jeg så denne sportsdrakten, tenkte jeg at den lett kunne tilpasses dagens behov, og likevel beholde særpreget: Man kunne beholde stoffet, fargene, kontrastene, de store knappene, – og så sy en kortere jakke, bukser og kanskje et smalt sjørt, begge med knapper på to sider i fronten. Også i vår tid er det mange som bruker ganske formelle klær på jobben. Blusen med det egyptologisk inspirerte mønsteret, skulle det ikke være noe problem å kopiere, og jeg kan ikke skjønne annet enn at det passer i 2012. I hvert fall passer det denne drakten.

Denne kjolesamlingen var ikke noe som tilhørte museet. Den tilhører en samler som heter Aleksandra Vassiliev, en mann jeg aldri har hørt om før. Han er født i Moskva, bosatt i Frankrike og i følge det jeg finner om ham, vel kjent som kleshistoriker, kostymedesigner og samler. Han har også forfattet flere bøker om klær. Styggrik må han også være, tenkte jeg for meg selv.

Jeg skulle gjerne visst mer om hver enkelt kjole: Hvem som hadde eid den (Det fikk vi forresten vite om noen av antrekkene), designeren, materialer – alt sånt. Selv om disse kjolene er produsert i en tid da det fantes både maskinbroderier og symaskiner, er de likevel i stor grad laget for hånd, og det krever ikke mye fantasi å forstå at dette må ha kostet tid. Tenk om vi kunne fått vite litt om produksjonen og dem som produserte dem også. Hvordan var det å være sydame? Hvor godt/dårlig fikk de betalt? Hvordan var de utdannet? Hvor lang tid tok det å produsere en sånn kjole?

Når jeg står midt i en sånn utstilling, blir jeg veldig monoman. Da vil jeg vite mest mulig om alle sider ved det jeg ser. Jeg får sjelden det jeg ønsker meg, og må som her nøye meg med en bitte liten tekst til hvert plagg.

Selv om vi også har vinterkåper, treningstøy, selskapskjoler og andre kategorier for de klærne vi bruker, slo det meg hvor veldig spesialiserte disse damenes garderober må ha vært. Her var det ridedrakter og spaserdrakter, operakjoler og teaterkjoler (Forskjellen skulle jeg gjerne visst hva var.).

Og så var det selvfølgelig brudekjolene, fantastiske brudekjoler. Store brudekjoler er jo på moten igjen, og jeg tror ingen ville hevet øyenbrynene om noen troppet opp til vielsen i en sånn kjole. Det måtte i tilfelle være i beundring.

Innimellom alle kjolene, stod et et og annet møbel, liksom for å understreke epoken. Der kunne vi se organiske stoler en Gerhard Munthe verdig, bilderammer, porselen og andre gjenstander.

Og så var det montrene, – for det var sånne der også. Der hadde de samlet ulike gjenstander som hørte sammen. I en var det balltilbehøret til en ung pike: Smykker, pudderdåse, strømpebånd, vifte, sko og ballkort, og alt var satt sammen etter farge og form. Hver og en av disse monterne var som små smykker.

Ett sted ble jeg stående ekstra lenge. Jeg har sansen for sterke farger, gjerne de i den gylne skalaen med oransje, oker, rust. Det kommer kanskje ikke helt fram på bildet, men til høyre i denne monteren står et par pelsbesatte skoletter. De er overbroderte i vakre farger. Dem skulle jeg gjerne eid, men jeg ser ikke helt for meg når jeg skulle brukt dem. Ikke liker jeg smale sko, – og ikke er de kompatible med slaps og sludd i Fredrikstad.

Bildet er forresten klikkbart hvis du vil se detaljene.

En annen favoritt er denne. Fargene ser vi av og til på moderne klær også: Turkis i kombinasjon med brunt og oransje, – en kombinasjon jeg liker.

Og så var det den fatastiske ungpikekjolen, den hvite med sarte pasellbroderier. Jeg måtte gå tilbake til den flere ganger for å studere den.

Også dette er en kjole som fint kunne vært tilpasset vår tid. Også nå pynter vi oss med hvite, romantiske klær om sommeren. Det er forresten feil å si at kjolen er brodert. Det er den ikke. Denne måten å dekorere stoff på, kalles tambourering.

Det er Thv som har stått for fotograferinga denne gangen. Vi spurte om vi fikk lov, og det fikk vi, – bare vi ikke brukte blits. Likevel ble det litt flaut etter hvert. Det var veldig, veldig stille i lokalet, og de små kneppene når Thv fotograferte hvert eneste antrekk minst en gang, var veldig hørbar. Det fikk ikke hjelpe. Vi måtte ha det med oss hjem.

Det du har fått se her, er bare en brøkkdel av antrekkene vi så. Vil du se den med egne øyne, er det ennå tid. Utstillingen på Museum of decorative arts and design i Riga varer til 28. oktober-. Det betyr at du ennå kan rekke den om du tar deg en tur i høstferien.

3 responses to “Art Nouveau så langt øyet rakk

  1. Åneiånei. Jeg skal til Riga i november, buhuuuu! Fikk enorm lyst til å se denne utstillinga etter å ha lest blogginnlegget. Vakre bilder av vakre klær! Egentlig fikk jeg lyst til å se alt dere har sett i Latvia. Bloggen din er nok min favoritt, tror jeg.

    MEN har du noe hotelltips i Riga???

    • Moro at du liker bloggen min. Vi bodde jo ikke i Riga, men i Jurmala. Der er det veldig idyllisk, og det går lokaltog inn til Riga hele tiden, – pris 24 kr t/r, – og det tar ca 40 minutter. Nå vet ikke jeg hva slags tur du skal på, men i Jurmala har de noen fantastiske spa-hoteller, – om du er ute etter litt luksus. Et østerisk par bodde på vårt hotell i Jurmala, og de var en del inne i Riga. Jeg skal spørre dem hvilke hoteller de brukte, og så kommer jeg tilbake med svaret om et par dager.

  2. Kjempefint! Hvis du har noen restauranter/kafeer å anbefale også, så tar jeg gjerne imot tips!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s