Rigas svar på Maihaugen

Rett utenfor Riga ligger Latvias etnografiske museum. Kommer du fra Riga sentrum langs motorveien, er det sikkert lett å finne. Vi kom fra baksiden og rota verre rundt. Heldigvis fikk vi god hjelp av noen innfødte. De spanderte ti minutter av sitt liv på å kjøre foran oss fram til hovedporten.

Jeg vet ikke om man kaller Maihaugen (De Sandvikske samlinger) for et etnografisk museum, – men nærmere Maihaugen enn det museet vi var på, kommer du ikke: Gamle hus og uthus, kirker og forsamlingshus, interiører og eksteriøerer, redskaper og møbler, setervoller, inntun og uttun. Du vet, – sånn kulturhistorie som jeg elsker å bruke en dag på.

Etnografi bruker vi om studier og sammenligninger av folkegrupper og kulturer, og det er etnografer eller sosialantropologer som driver med den slags. Det er jo lett å se ordet etnisitet her, – og graf handler jo om å skrive, så there you go!

Latvias etnografiske museum er ett av de største utendørsmuseene i hele Europa. Det ligger vakkert til i et typisk, latvisk landskap. Mellom høye furustammer ligger hus og gårder, og i den ene enden møter museet et stort vann.

Du kan tilbringe hele dagen her inne. Bygningene er åpne til klokka fem, men portene stenger ikke før klokka åtte. Mange av husene har gaider, og de fleste plakater var tekstet til engelsk. Du får også med deg et kart på din vandring. Noen steder bedrives håndverksysler, og skulle du bli sulten, finner du ei kro ved hovedinngangen.

Det var flere kirker på området, – kirker som representerte ulike grener av den kristne kirke. Den første vi kom inn i var ganske stor og velutstyrt. Kirken var rikt dekorert, særlig var takmaleriene imponerende.

Dessuten falt jeg for denne hånden som kommer ut av veggen over prekestolen. Her skal ikke presten mangle lys når han leser dagens tekst.

Husene minnet om norske tilsvarende, – men en ting merket jeg meg. Mange av bolighusene hadde store takutspring. På noen av dem stakk taket så langt ut at det minnet om en overdekket veranda.

Jeg har ofte lurt på det her hjemme: Hvorfor bygde de ikke større takutspring, sånn at de hadde et sted å sitte tørt? Den gang da hadde man ingen elektrisitet, og dagslyset var en ressurs man måtte utnytte. Hvorfor i all verden laget de seg ikke et uterom hvor de kunne sitte tørt? Med et sånt tak kan man sitte ute med håndarbeid, deler av matlaging osv. Merkelig. Men i Latvia hadde de altså skjønt det.


Akkurat som i Norge, var oppfinnsomheten stor når det skulle bygges. På dette huset hadde man funnet naturlig krokete grener til å holde taket.

Innendørs var det også omtrent som i tilsvarende norske hus. Tepper og åkler lignet til forveksling, – det samme gjalt møblene. Unntaket var ryggen på noen stoler, som lignet mer på dem man finner sør i Europa. Og så var det halmarbeidene. Slike ser man ikke så mange av her hos oss, men bare vi reiser over grensa til Sverige, finner vi dem. Det slo meg at jeg ikke vet noen ting om hvilken rolle dekorasjoner av farga halm har hatt i norske interiører opp gjennom historien.

Det ble for snau tid for meg på dette museet. Vi kom litt sent på dagen, og jeg følte meg ikke mett da vi måtte gi oss. Særlig skulle jeg gjerne fått med meg flere detaljer fra interiørene. Det må bli en tur til et annet år.

Nå er det mange år siden sist jeg var på Maihaugen, men det er en opplevelser som sitter i meg ennå: Lukta av husene. På Maihaugen lukter det røk og tjære i alle hus, og det ga meg alltid en veldig sanselig følelse av hvordan livet må ha vært da husa var i bruk. Med bitte litt historiekunnskap som ballast, noen forestillinger om Middelalder og Kristin Lavransdatter og sånn, – kokte jeg sammen en fortelling inne i hodet mitt, en fortelling der jeg selvfølgelig spilte hovedrollen. Det var sånn jeg opplevde det som lita jente. Og om jeg skulle ønske å forsvinne inn i fortida, så ville jeg ikke hatt noen lukt til å hjelpe meg. Husa på Latvias etnografiske museum luktet lite eller ingen ting. De fleste av dem er dessuten langt nyere enn husa på Maihaugen, – de fleste av dem mellom 100 og 200 år gamle.

Min svigermor sa alltid at det bare var fint om gjestene satt igjen med en bitte liten følelse av at de gjerne skulle hatt enda litt mer av den gode maten. Kanskje det stemmer. Jeg kjenner meg langt fra forsynt på verken Latvia, Riga eller Jurmala.

Det er ikke bare gamle hus og gammel historie jeg vil vite mer om. I Latvia er det omtrent 50/50 latviere og russere. Hvordan er egentlig forholdet mellom disse to gruppene? I hvilken grad forfølger historien om hvem som var okkupanter og hvem som var okkuperte dem? Det skulle jeg gjerne visst mer om.

2 responses to “Rigas svar på Maihaugen

  1. Trine Grønn Iversen

    Hei.
    Det med store takutspring er et godt spørsmål, men jeg tror noe av svaret ligger i nettopp det du er inne på: lyset. I hvert fall i den perioden vi har bygget med vinduer i Norge, har det vært om å gjøre å få mest mulig lys inn gjennom vinduene, og da passer det dårlig med store takutspring. Vinduer ble vanlig for alle som bygde nye hus etter at vi begynte med produksjon av vindusglass i Norge ca 1750 og ikke lenger trengte å importere dyrt glass fra utlandet. De fleste bevarte bygninger i Norge er fra denne perioden.
    Hilsen Trine Grønn Iversen, museumspedagog på Maihaugen.

    • Takk for svar, Trine. Det blir jo mørkere inne i husene når man har overbygg, så det er sikkert forklaringen. Jeg tenkte bare at de må ha hatt behov for å sitte under tak her oppe i nord, så mye som det regner. Og lyst var det jo hele døgnet omtrent.

      Nå fikk jeg forresten veldig lyst til å ta en tur til Maihaugen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s