Støttende gravstøtter i mørk skog

Langt inne i de latviske skoger fikk plutselig ordet gravstøtte en ny betydning. Det er mange krigsminnesmerker i Latvia, – og mange, små kirkegårder. Denne snublet vi over på vei hjem her en dag. Langt, langt inne i skogen dukket den plutelig opp ved veien. Ingen hus eller gårder i nærheten, – langt mindre noe gudshus. Bare graver fra Første verdenskrig.

Vi leste på gravstøttene og fant det man pleier å finne på sånne steder: Pur unge gutter i tjueårsalderen som har blitt drept i krigen. De var sikkert langt hjemmefra, og kanskje fikk foreldrene aldri vite hvor eller hvordan de døde. Jeg lurer på hvordan det var å være August Semrau de aller første dagene av april 1916. Kanskje var det kaldt og surt, men våren var på vei, og kanskje håpet han at han snart skulle komme hjem igjen.

Inne i skogen sto en klynge med fem graver. De liksom lente seg mot hverandre, litt sånn trøstende der inne mellom trærne,- og det var ikke vanskelig å se dem som representanter for en gruppe unge gutter som døde så alt for tidlig. Det var godt å se at de sto der tett, tett sammen. Om vinteren kan det være mye snø i Latvia, og da står de der under snøen og støtter hverandre.

4 responses to “Støttende gravstøtter i mørk skog

  1. Historien om tiden fra 1860 til 1914 indeholder bl.a. historien om opfindelsen af maskingeværet; og en dokumentar (sendt i DR/K, vistnok en engelsk docu) viste, hvordan WWI fulgte disse opfindelser, maskingeværet, støbt stål til kanoner med lang rækkevidde etc. Det gjorde de nye EU-nationer meget selvsikre og de ledende magthavere troede optimistisk-naivt, at de kunne vinde en krig.

    Med et maskingevær kunne man skyde uden at sigte rigtigt – og man behøvede derfor ikke at se fjenden i øjnene.

  2. Kanskje det hjelper å ikke se fienden i øynene. Jeg vet ikke. Og hva var fienden for disse unge guttene uansett.

  3. Det er det vigtigste af alt: Undgå krig!
    I det polske finder vi også gang på gang mindelser om de mange skrækkelige krige.
    Det er så trist, så trist.
    Vil vi vor årgang i Europa ikke blive husket for andet, så håber jeg, at vi vil huskes for at have reduceret antallet og omfanget af krige i forhold til de foregående generationer.

    • Det er det viktigste av alt. Å unngå krig. Men noen ganger må det jo en krig til for å unngå krig, Farmer. Heldigvis er det færre kriger i verden nå en på veldig, veldig lenge. Til tross for finanskrisa er det færre som sulter og lider. Kan vi tillate oss å tenke at det kanskje skal gå bra?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s