Forfalne hus, fantastiske hus – Jurmala

Hvis man skal sammenfatte Juramlas historie veldig, veldig kort, – så handler den om kurbad og overklasse: gammel, russisk overklasse. Siden byen hadde sin blomstringstid rett etter århundreskiftet er mange av husa i jugendstil. De aller fleste er bygd i tre, men vi forstår at det er mer fasjonabelt med mur. Flere av trehusa er nemlig snekret og malt på en måte som skal illudere murpuss.

Vi leide sykler og fartet fra den ene enden av byen til den andre, og jeg vet ikke hvor mange hundre hus vi så. Mange fikk plass i kameraet, og noen skal du få se nå.

Ett karakteristisk trekk ved husa er at de har tårn. Når store hus har tårn, ser det helt naturlig ut. Da blir det liksom litt sånn slott. Når huset er bitte lite, får det et slags komisk skjær over seg.

Det mest karakteristiske med husa i Jurmala er dessverre ikke at de har tårn, – men at de er forfalne. Jeg kan ikke si akkurat hvor mange hus det dreier seg om, men minst 10 % av husa ligger der ensomme og forlatte.

Noen er store og ser ut som de ultimate spøkelsesslott. Andre er mindre og mer beskjedne.

Jeg ville så gjerne lure meg inn i ett av dem, men det gikk rett og slett ikke. De fleste var godt gjerdet inn, og alle var forsvarlig låst.

Vi forhørte oss selvfølgelig om fenomenet, og fikk høre at eiendomsbesitterne venter på høye priser. I min naivitet tenkte jeg at man kunne få et sånt hus for noen hundre tusen kroner. I beregningen tok jeg da med prisnivået i Latvia spesielt, prisnivået på sommerhus i Sverige generelt og så tenkte jeg meg en pris. Den var feil. Et falleferdig hus i Jurmala koster fort innunder to millioner kroner.

Det er synd for oss. Nordmenn kjøper sommerhus i Sverige, Frankrike, Italia og Spania. Hvorfor ikke i Latvia? Denne arkitekturen, de store hagene, stranda, prisnivået, Riga – alt burde appellere til nordmenn. Disse husa er som skapt for sommerliv: Hager til sommerfestene, nærhet til stranda, nyskura gulv for små barneføtter – alt det vi forbinder med sommerferie.

Men ting er på gang, og over alt ser og hører man håndtverkere som jobber. Huset ovenfor her ble renovert sammen med nabohuset. Dette er det fortsatt mye igjen på, men nabohuset var ferdig og aldeles nydelig. Det er det du ser under her.

Det ble ikke akkurat spart på bygningsmaterialene, og jeg tror det er første gang i mitt liv jeg har sett et stort privathus med et nyslått kobbertak. Nesten alle husa i Jurmala har plat beslått med zink eller kobber, og det er nok disse taka som har reddet livet på disse husa.

Vi så også mange hus som var til salgs, – små, vakre hus i nydelige hager. Prisen vet vi lite om, – vi leser verken latvisk eller russisk.

Vi syntes kanskje noen av huset var i overkant friserte. Noe av sjarmen med sånne gamle trehus er jo det frodige, snekkergleder, tårn, hager med masse peoner og roser og syriner. Mange av de nyrenoverte husa hadde litt for rette kanter, litt for velstelte plener og litt for få blomster. Vi ble fortalt at de fleste av dem er eid av nyrike russere, og at de har sansen for nettopp orden og ryddighet, – i hagen altså, – ikke i økonomien.

Mange av husa har vært i samme families eie i generasjoner, og det var mer enn en gammel dame som ruslet rundt og luket i bedda sine.

Dagen ble avsluttet med en sykkeltur på stranda. Det kan man nemlig i Jurmala. Sanden er hard og fin ut mot vannet, og det er ikke noe problem å kjøre sykkel, – eller bil for den saks skyld.

Og selv om vi dro på stranda, betydde ikke det at vi tok farvel med vakre trehus. Der ligger nemlig de gamle kurbadene, – og de er heller ikke så verst.

Reklame