Vår egen Basil, en frokost og et drama

Det som egentlig var veldig kritikkverdig på Fawlty Towers, skulle utvikle seg til å bli det vi kommer til å huske best fra denne ferien. Jeg har aldri tenkt på å drive hotell, men der nede lå jeg i senga om kvelden og planla hvordan jeg med enkle grep skulle fått orden på dette lille etablissementet. Frokosten var et kapittel helt for seg selv, og det minnet mest av alt om en sånn farse der noen løper ut og inn dører, og den som løp var selvfølgelig Basil, – for på et Fawlty hotell må han hete Basil. Selv om rollen hans var mer Manuels, var oppførselen helt klart en Basil verdig.

Elleve rom er det på hotellet. Om morgenen var vi sjelden mer enn seks personer som skulle spise samtidig. Likevel klarte ikke Basil servere frokost. Det hvite brødet var så tørt at det krøllet seg i kantene. Litt ost og pølse delte plass på en tallerken, men det var nesten alltid tomt for noe, og det oppdaget aldri Basil før noen fortalte ham det. Så var det ut på kjøkkenet og inn igjen, fram og tilbake. Kanskje hadde han ikke så mange tallerkner der ute, i hvert fall var det stadig tomt, og når de kom fra kjøkkenet, var de klissvåte. På nettet har noen anmeldt hotellet, og de fortalte muntert om Basil som forsvant ut på kjøkkenet for å hente froksten, – and stayed there!

Vi fikk egg. Klart vi fikk egg. Ett hver. Basil var livredd for at noen skulle ta to, så hver gang det kom en gjest, ruslet han ut på kjøkkenet for å hente ett, – hvis han hadde. Det hadde han ikke alltid, – eller han tok inn litt for få. Kaffen minnet mest om te, og tevannet var en knapphetsvare. Skulle vi ha noe så avansert som melk til kaffen eller salt til egget, måtte vi spørre, – og kanskje fikk vi det, kanskje ikke. Midt oppe i dette svinset han rundt og ville prate, hjelpe oss med å finne utfluktsmål, snakke om krisa i Europa, om korupte italienske politikere og svikefulle latviske jenter. Egentlig var det ganske ille, men som vi sa til det østeriske paret ved nabobordet: It’s part of the experience! Det var ingen grunn til å undervurdere underholdningsverdien til Basils eskapader.

Men så gikk det ikke lenger. Noen klaget, og noen var altså ikke oss. Da vi kom hjem torsdag kveld sto Basil og ventet. Som vanlig hjalp han oss med parkeringen og spurte hvordan vi hadde hatt det, – men hele mannen oste av ubehag, og så kom det: Noen hadde klaget. Sjefen var sinna. Basil fikk ikke lenger servere frokost. Gjestene skulle eskorteres til en restaurant borte i gata. Vi er nok veldig bløthjertede både kjæresten og jeg, for plutselig var vi fulle av medfølelse, og jeg hørte helt tydelig at vi begge sa noen om at frokosten var grei, og at vi aller helst ville spise hos Basil. Klart vi ville! At frokosten var fin eller god eller av høy kvalitet, sa vi ikke, – det ville være å gå for langt, men det er mulig Basil tolket det sånn, mye kunne tyde på det, – og nå kom anledningen han hadde ventet på: Om ikke vi kunne gå ham i forsvar? Om ikke vi kunne si til sjefen at vi aller helst ville spise frokosten til Basil? Han gikk lenger: Om ikke vi kunne si til hotellsjefen at enten ble det Basils tynne kaffe, krøllete brød og mulige egg eller ikke noe. Det kunne vi ikke love, – bare nesten, sa vi.

Dagen etter var det tomt og stille i frokostrommet. Jeg tror Basil ville vært stolt av oss om han hadde hørt hvordan vi argumenterte for frokost på hotellet. Det var tross alt det vi hadde betalt for, og det var så mye greiere. Men det gikk jo ikke, og mens vi tuslet bak resepsjonisten som skulle følge oss til frokostalternativet, slikket Basil sine sår. Den var nok bedre den frokosten vi fikk der borte på den pene restauranten, men jammen var den ganske kjønnsløs også. Det er lite spenning i en ferdig frokostplatte, – og dessuten var det ingen morsom, skravlende Basil som ilte hit og dit med et egg her og litt sukker der.

Men dramaet var ikke over. Om kvelden turde vi nesten ikke gå over verandaen. Der var det møte, nemlig. Rett utenfor vinduet vårt satt sjefen, sjefens venn Tyrenakken og Basil. Planen var nok å finne en løsning. I stedet ble det ropt og kjeftet og bøset. Pengesummer fløy gjennom luften, og vi kunne høre Basils indignerte stemme stige til store høyder. Tidligere på dagen hadde vi spurt ham om hans framtid på hotellet, og han mente merkelig nok at den var lys. Vi var ikke like overbevist, og etter en time på verandaen utenfor vinduet vårt, var nok også Basil noe mer realitetsorientert. De holdt på lenge, – og det ble veldig plutselig stille. De hadde vel ikke drept ham?

Selv om frokosten gikk til helvete, kunne jo Basil kommet sterkere igjen på middagen. Vi prøvde som kjent middagen til Basil, ut fra tanken om at det ene stedet kan være like bra som det andre. Det viste seg at det ene stedet kunne være mye verre enn det andre. Det gikk egentlig helt og aldeles galt, og det spørs om Basil har noen flere ben å stå på. Resten av uka visste vi ikke hvordan vi skulle få i oss middag uten å såre Basil. Pyntet vi oss og gikk med kurs mot utgangsdøra var han der med en meny, – eller han så på oss med et såret blikk. Han som laget real Italian dinner med poteter kokt i olje ved lav temperatur. Det endte med at vi måtte finne ut hvor Basil var i landskapet, før vi snek oss ut døra. En dag tok Thv en øl med ham, før jeg kom ned og spurte om vi skulle gå en liten kveldstur, og så snek vi oss av sted for å spise, og passet på å tørke oss godt rundt munnen før vi kom hjem.

Det verste er at vi kan komme til å bestille rom på det samme hotellet neste gang også, – men da må vi forsikre oss om at Basil ikke har fått spraken helt og holdent.

4 responses to “Vår egen Basil, en frokost og et drama

  1. OMG – det er simpelthen noget af det sjoveste jeg nogensinde har læst. Jeg har grint så meget at jeg har ondt i maven….. Men jeg ved egentlig ikke hvad der er sjovest; Basil eller dig og Thv som forsøger at snige jer ud af døren når I skal på restaurant?!😆

    • Det var faktisk veldig morsomt, Jens. Både vi og et par av de andre gjestene hadde mye moro av Basil. Men så var det altså noen som ikke helt så humoren, – og da gikk det galt.

  2. Jeg var en tur i Riga sist helg også og tok en tur innom Jurmala. Kan berette om at jeg så Basil på utsiden av hotellet med en rive i hånda! Mulig han er degradert til gartner… Dette kan kanskje være til alles beste da hans frokost var et kapittel for seg selv!

  3. Han ble faktisk degradert da vi var der i den forstand at han mistet frokosten. Stakkars fyr, jeg synes nå synd på ham. Han er jo så hyggelig og hjelpsom, – det er bare det at han ikke vet hvordan han skal gjøre jobben sin.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s