Monthly Archives: juli 2012

Besøk på kostymeloftet

Folk driver med så mye forskjellig, og når man selv står til knea i elever og skolebøker, er det moro å se hva andre gjør for å tjene penger. Kostymedesign for eksempel. Da vi var i Oslo sist uke, stakk vi innom Akershus festning for å besøke Kusinen. Hun har nemlig vært merkbart mindre i Oksrødkilen denne sommeren, og årsaken fant vi der.

Kongeblod.

Kusinen og venninnen jobber til daglig på Oslo Nye teater, – og der har de sant å si et årsverk hver, – og vel så det, har jeg inntrykk av. Men sånn er det når jobben er morsom. I sommer har de ansvaret for å lage kostymer til den store teateroppsetningen på Akershus festning: Kongeblod. Premiere 18. august, – og da må det bli sommerferiejobbing.

Vi fant dem oppe på et loft i en av stenbygningene. Innimellom gamle bjelker og stenvegger var det innredet garderober for skuespillerne.

Arbeidsfoholdene var kanskje ikke de optimale, men de hadde ganske god plass der oppe. Og så må det jo være moro å jobbe med kostymene, og samtidig har utsikt rett ned på den scenen de holder på å konstruere utenfor. Nå har de begynt prøvene, og da er det aktivitet der ute hele tiden. Kort vei for skuespillere som skal prøve kostymer er det også.

Jeg blir alltid så imponert av Kusinen og venninnen når jeg ser dem jobbe. Ikke det at jeg har sett det så ofte, men innimellom har vi besøkt dem før forestillinger og sånn. Det er en uhorvelig mengde kostymer som skal kreeres. Om prosessen vet jeg ikke så mye, men det virker fornuftig å være to om en sånn jobb. De to damene ser ut til å fungere veldig godt sammen. De spinner ideer på løpende bånd, og kommunikasjonen virker veldig kreativ og målrettet for en som står på ustiden og hører på. Så er det vel ideutvekslinger og tankespinn, før de setter seg med akvarellfargene og begynner å tegne og male kostymer. Vi har sett Kusinen sitte med sånt på hytta andre sommere.

Noen kostymer er gjenbruk fra andre forestillinger, andre er nysydde. Men det er ikke bare å gå inn å kjøpe et stoff i en butikk. For å få den riktige fargen, den riktige følelsen, den rikige tidskoloritten, – så må de både farge, patinere og male stoffer. Materialer finner de på de utroligste steder, både billige og dyre. Denne gangen hadde de for eksempel vært på IKEA og hentet et leketelt, som hadde gjenoppstått som kostyme. En kjole var sydd i tung, blå silke.

Hvert kostyme tilhører en skuespiller, og sånn kommer også i alle former og fasonger. Så skal det prøver og justeres. Da vi var der prøvde de polstring på en av skuespillerne. Han skal delta i en ganske tøff scene og få en del juling med stokker. For å beskytte kroppen hans, hadde de hentet en sånn beskyttelsesdrakt i utlandet, men den fungerte ikke. Nå var de havnet på en redningevest innerst mot kroppen, og en spesialsydd polstring utenpå. Det er ikke småtteri.

Thv fikk lov til å kikke inn på uniformslageret. Fra Forsvaret har de fått noen avlagte uniformer, som nå blir sydd om til kostymer. Mannen ble så begeistret for den hvite sauepelsen, at han knapt ville ta den av seg.

Hvordan forestillingen ellers blir, vet jeg jo ikke noe om. Men det skal ikke stå på kostymene.

Ned for å tømme båten

Det regner i kilen i dag. Regner voldsomt. Dørstokkmila er lang her hos oss. Vi holder oss gjerne rundt teltene, men nå måtte båten tømmes – sa Thv. Og så gikk jeg, – denne gangen gikk jeg. Som oftest er det Thv.

Det fossa og rant over alt, og lyset var sånn fint, sånn som det bare er når det regner skikkelig og himmelen er aldeles grå, litt som om man ser alt gjennom en vanndråpe.

Jeg trodde jeg skulle være alene ute en sånn dag, men det var jeg ikke. Nede på stranda var det folk både her og der. De tømte båtene sine. De slo av en prat. De var på vei hit og dit, – hvis de ikke satt inne i strandhusene sine.

Og båten var riktig nok full, ja.

Jeg svingte meg ned og satte i gang. 168 øsekar ble det, før båten var tømt. Og fortsatt regner det. Kanskje må jeg ned en tur til senere i kveld.

Plutselig fikk jeg lyst til å ro en tur. Plutselig fikk jeg lyst til å bade. Det handler egentlig om å komme seg ut, så ser man alle mulighetene. Noen av dem jeg møtte hadde ikke latt det bli med tanken. Når man har små barn, er det ikke annet å gjøre enn å hoppe til havs, som denne småbarnspappaen sa til meg, da vi passerte hveranre nede på stien.

Det har ikke vært noe særlig til sommervær i år, men ingen kan si det har regnet mye, – bare ofte. Været har vært ustadig og kaldere enn det vi er vant til. Først i dag fikk vi en sånn skikkelig, skikkelig regnværsdag, en sånn dag da det striregner hele dagen, nesten uten opphold, og bekkene går fulle.

Da jeg kom opp på hytta, kikket jeg inn gjennom vinduene. Og der lå han, luringen, i min kosekrok, med min avis og min te-kopp.

Det varte ikke lenge.

Sommerøya

Hav og himmel, kinn mot kinn. For de fleste av oss blir det med drømmen. Men i Thvs familie er det en gjeng som har det akkurat sånn. Motortøff og sønnavind. Og i går ble vi hentet utover alle vi andre, nitten stykker bare her fra Oksrødkilen, for å samles til familielunsj. Henrik kom ens ærend fra Oslo for å være med. Akkurat som oss, setter han pris på både folka og øya.

Snekka som fraktet oss er nesten 90 år gammel, – og den tøffer og går så det er en fryd. På veien ut kjørte vi forbi den ene idyllen etter den andre. Ett av disse sommerstedene fant vi senere på dagen i et interiørblad. Et annet tilhørte Gunnar Kjakan Sønsteby. Hvilke disse to er, kan du jo forsøke å gjette på.

Øya ligger midt i sundet som en liten sukkertopp, – og midt oppe på toppen ligger hytta. Men først måtte vi i land. Vi kom i to båter, og da vi nærmet oss øya kom det en til. Sammen med dem som bebor øya, ble vi mange, – og det myldret av store og små på bryggene da vi gikk i land. Yngstemann var lille G på to år, – og så var aldersspredninga jevn oppover til de eldste.

Det er virkelig ei drømmeøy dette her, og det gjelder å ha øynene med seg. Over alt er det små finurlige løsninger. Utedoen er et lite smykke, men skjellforma vask og egen cisterne. Nede i ei klove finner vi et gjesterom og en dusj og innimellom fjellknausene fant vi små bed med salat og andre grønnsaker.

Det er fjerede generasjon som holder til på øya nå. Den ble kjøpt av onkel J rett etter krigen, og han foralte at den gang var det mange som lurte på hva han skulle med denne øya han hadde kjøpt. Det er det ingen som lurer på nå.

I alle år siden øya ble kjøpt, har familien ruslet og puslet der ute. De første somrene de bodde der, holdt onkel J og tante L til i et bitte, bitte lite båthus nede ved vannet. Der bodde de med tre små barn. Litt etter litt bygde de ei lita hytte på toppen av øya. Den har etter hvert blitt utvidet i den grad det er lov på ei sånn øy. Og nå blir det ikke mer.

Men om det er slutt på nybygging, er det alltid nok å henge fingrene i. Hytta, båthus og brygger skal vedlikeholdes. Og så kan det dyrkes litt her og der, noen heller kan legges på en solrik plass, et utekjøkken kan vokse fram mellom flinke hender. Over alt er det velstelt og lekkert, og jeg blir bare ikke lei av å gå rundt å kikke på herlighetene.

Det ble en av sommerens deiligste dager, og etter hvert kom jammen sola fram også, og det ble varmt og godt. I vinterhalvåret bor de fleste av oss langt fra hverandre, noen holder til og med hus i andre land. Da er det hyggelig å kunne sitte litt sammen og prate om både før og nå, om dem som er døde og dem som er født. Hvis vi ikke finner rom for sånne møter av og til, vil det ikke gå lenge før den yngre generasjonen mister kontakten helt.

Vi hadde det så hyggelig at lunsjen varte til langt på ettermiddagen. Nå har vi invitert dem på gjenvisitt til oss neset sommer, – men noen egen øy kan vi altså ikke varte opp med.

Oslo-hus kan være så mangt

Kameraet mitt og jeg gikk en tur rundt to kvartaler. Det var så mye å se på den lille biten Oslo, at jeg måtte få med meg Thv for å gå den samme runden en gang til. Jeg var redd jeg hadde gått glipp av noen detaljer.

Er du fra Oslo, kjenner du deg helt sikkert igjen. Jeg har vært i området flere ganger før, men jeg har aldri rusla rundt på denne måten.

Det var en perfekt dag å gå på sight seeing. Været var lettskya og pent, – og over alt var det grønt og frodig.

Det var store hus og bitte små hus. Det var eneboliger og flermannsboliger. Det var hus i mur og hus i tre. Felles for dem alle, var at de var velstelte og pene.

Rosinen i pølsa var likevel dette:

Midt i Oslo, i ei travel gate med store, høye, moderne hus ligger denne vakre, lille villaen. Tenk at det er mulig.

Heldigvis for oss var eieren på plass. Han var ute for å luke og fikse litt, – og dermed fikk vi oss en prat. Har var keramiker av yrke, og ute i uthuset hadde han verksted. Mellom verkstedet og huset, hadde han en bitte liten hageflekk mellom trærne, og der var det både kaffebord og stoler.

Det var mange som hadde tilbudt ham store penger for huset, fortalte han, – og det betviler jeg ikke. Personlig synes jeg han kunne solgt det til noen jeg kjenner i stedet – og det for en passelig liten penge.

Når han blir lei det selv, selvfølgelig.

En dæsj Operatak og en klype Tjuvholme

Vi bråbestemte oss søndag morgen: Vi drar til Oslo og får med oss minnekonserten. Været er oktober, uansett, – så da kan vi like godt være der som å sitte på hytta. Vips så hadde vi bestilt rom på Kochs, og plutselig satt vi i bilen.

Vi startet Oslo-dagen med lunsj på Lorry sammen med svogeren, som kom for å være sammen med oss. Så rulla vi ned til Operaen. Selv om vi er i Oslo relativt ofte, har vi nesten alltid et ærend. De vanlige turiststedene blir derfor liggende usett av våre øyne.

Fra taket der ser man hvordan det bygges og bygges langs vannet i Oslo. Boligblokker, forretningsbygg og hotell strekker seg oppover og utover rund baut.

Cruisebåtene ligger der, og det slo meg hvor liten Oslo er. Hvis man kommer som cruise-turist til Oslo, kan man se store deler av byen til fots, – og skulle man ha lyst på bare en liten bit av den, ligger Opera, Akershus og rådhus et par minutter unna.

Det er et fantastisk bygg. Helt utrolig, – og ideen med å åpne taket for folk flest, er bare så god. Her sto scenen til Sommeråpent klar for neste sending, folk satt og sto, og det er plass nok til alle.

Foajeen er nydelig. Det er noe med kontrastene mellom de myke og harde materialene, buene og de skarpe vinklene. Dette er et sånt rom som ikke er nøytralt eller likegyldig. Du merker at du er der.

Vi gikk inn for å se, og fordi Thv måtte på do (Ja, Jens, han har fotografert herretoilettene, så du kan få se hvordan de er.).

Da vi en gang syklet ut på Holmen for å se operaen i København, ble vi veldig skuffet. Ikke over operaen, for den fikk vi bare se utvendig, og det var da imponerende nok, men fordi den var fullstendig stengt og lukket. Kanskje var vi bare uheldige.

Det er noe av det jeg setter så stor pris på her hos oss: Det er åpent. Alle får komme inn. Man er velkommen. Men siden vi var i Oslo for å gå på minnekonsert, så så vi jo også paradokset.

Vi syklet videre, forbi cruisebåtene, under Akershus, bort til Rådhuskaia.

Der var de igang med lydsjekk og generalprøve, og i prinsippet kunne vi fått med oss selve konserten der og da.

Hvis du så konserten på TV, fikk du nok med deg åpningen: Trompetisten som spilte Mitt lille land fra taket på Rådhuset. Se på bildet under her, så ser du henne høyt der oppe på taket. Det var faktisk ganske betagende å stå der nede midt i den flotte lyden, – samtidig se henne som en liten figur der oppe.

Sånn halvveis ute i generalprøven (Der Jens Stoltenberg var erstattet av en lubben, lattermild fyr), syklet vi videre til Aker brygge og Tjuvholmen. Det var sistnevnte vi ville se. Oslo ligger rett tundt svingen, men vi har altså ikke vært der ute siden før de begynte å bygge det nye boligområdet.

Det er et fantastisk område. Man kan like det eller ikke, men det handler om hvilket blikk man skal ha. Vi snakket om at vi neppe ville like å bo der. For det første er det svindyrt, for det andre er det så nytt, at ingen ting har noen historie å fortelle. Det eneste måtte være Tjuvholmens historie, og den er jo spennende nok.

Men alt må være nytt en gang, og Tjuvholmens historie som boligområde begynner nå. Vi har vært veldig fascinert av Island brygge i København, og om man skal sammenligne, synes jeg Tjuvholmen kommer veldig heldig fra det, hvis det handler om å være Oslos svar på andre storbyers storslagne waterfront.

Den umiddelbare nærheten til vannet er fantastisk, – men midt i det supermoderne, hadde de klart å skape en slags lunhet. Små gater og smug med restauranter og butikker, lave vannfontener, båtplasser, solstoler – det var rett og slett ganske hyggelig.

Uansett hvor man bor, er folka det viktigste. Vi så i hvert fall noen som hadde det moro.

Vi tok oss en liten pause på rommet, før vi satte kursen mot Rådhusplassen igjen. Det regnet, men det gjorde ikke noe. Det var mye folk, og det var meningen. Jeg er sjelden på sånne store arrangementer, og hver gang blir jeg overrasket over hvor velorganisert alt er, hvor mange flinke folk det er i alle ledd. Konserten derimot, – den var ikke akkurat som forventet.

Sammen med kusinen rundet vi av kvelden i biblioteksbaren på Bristol. Så syklet vi oppover til Kochs i regnværet. Tenk at Oslo kan være så tom og stille en kveld midt på sommeren. Vi møtte færre biler og mennesker her enn det vi gjør på en gjennomsnittsnatt i Fredrikstad.

Umusikalsk minnekonsert

Vi var på minnekonserten i går kveld, minnekonserten over det som skjedde 22. juli 2011. Jeg bør egentlig ikke gi meg inn på noen anmeldelse av konserter sånn kvalitetsmessig. Det har jeg ingen forutsetninger for. Men denne konserten var jo ment for meg, så da gjør jeg det likevel. La meg bare advare deg: Det blir få ovasjoner fra meg i dag.

Før det hele begynte, oppmuntret Haddy N’jie publikum, og hun sa at vi gjerne måtte rope, klappe og juble, selv om vi hadde et sørgelig bakteppe. Jo da, – men det var liksom ikke så mye å rope for. Det er jo det som skjer på scenen som skal trigge publikum til å reagere, ikke instruksjoner fra en ellers dyktig programleder.

Men unntak var det, – og flere lyspunkt. Åpningen med Tine Thing Helseth og hennes trompet og Mitt lille land, høyt, høyt oppe på rådhustaket var fantastisk, rørende, vakkert.

Lalehs Some die young kunne ikke passet bedre. Både tekst og framførelse satte akkurat den stemninga en sånn konsert bør ha. Laleh har også en ungdommelige sarthet og sårbarhet, og det føltes helt riktig når vi skulle minnes alle de unge som døde.

Fikk du det ikke med deg, kan du jo se henne her. Nesten alle lenkene i denne posten er til NRKs opptak fra konserten:

Noen ganger spiller faktisk alder en rolle. Vi sto midt i en flokk på 50 000 mennesker, og et flertall av dem var mye yngre enn oss. Vi sto der for å minnes 77 døde, – de fleste av dem purunge mennesker. Og hvem er det som blir tauet inn for å skape den rette stemninga, for å gi noe til de unge som kom for å minnes: Lillebjørn Nilsen. Bjørn Eidsvåg. Mari Boine. Halvdan Sivertsen. Lars Lillo Stenberg. Steven Van Zandt. Bruce Springsteen.

Det siste mente jeg ikke. Springsteen fungerte faktisk veldig fint. Da gutta kom inn på scenen var det litt sånn ydmykt sidelengs, og Little Steven hadde på forhånd sagt at de var engstelige for at det ikke skulle passe seg. Det kunne jo fort blitt mer fokus på Springsteen enn dem vi skulle minnes i går kveld. Sånn ble det ikke. Gutta framførte We shall overcome på en var, men også intens og energisk måte,- sånn som bare Bruce Springsteen kan – og vi opplevde faktisk kveldens eneste spontane forsøk på allsang. Alt ved Springsteen og Van Zandt signaliserte at det ikke var deres kveld i går. Også publikum tok disse signalene, og møtet med rockelegenden foregikk på samme måte som møtet med de andre artistene.

Men så var det de andre gamlisene. Halvdan Sivertsen fikk følge av Vinni, – og Sommerfuggel i vinterland rocka den, – uten at jeg kan si at det svinga i kommunikasjonen mellom de to. Det er langt fra Hvaler gjestgiveri til Rådhusplassen.

Lillebjørn Nilsen sang vuggevise for Oslo, og greit nok, – vi sovna nesten. Bjørn Eidsvåg framførte en alvorlig sak, nyskrevet for anledningen: Alvøen, tror jeg den het. Teksten fungerte bra. Den pekte mot 22.07. for et år siden, samtidig som den var allmenngyldig og distansert nok til at vi ikke følte oss invadert. Og her hadde Lars Lillo Stenberg noe å lære. Han hadde nemlig også skrevet noen ord for anledningen, – men det kunne han jaggu spart seg. Makan til brutal fjottetekst med pinlige rim har øregangene mine aldri blitt forurenset med noen sinne. Det hjelper ikke at det er de Lillos. Også for dem bør banaliteten ha en grense. Jeg gidder ikke ofre flere ord på elendigheten, og hørte du dem ikke, synes jeg du skal la det være. Låta kommer neppe noen sinne til å bli framført igjen.

Så var det litt Karpe Diem og litt Marit Larsen sånn innimellom, uten at jeg kan si jeg følte så mye da heller. Larsen traff med tittelen, i hvert fall: I Think It’s Gonna Rain Today, – og regne gjorde det, både på Rådhusplassen og fra øynene til dem som gjenopplevde den virkelige 22. juli. I mine ører ble det bare akkorder fra Marit Larsen, og det skyldtes ikke lydanlegget. Det var det nemlig ikke noe i veien med. Kunne vi ikke fått en melodi og litt energi? Skulle ikke denne konserten kombinere sorg og ettertanke med framtidshåp og mot?

Og bakom lurte Kringkastingsorkesteret, – og jammen redda de ikke hel greia. I en fin sirkelkomposisjon åpnet og avsluttet de i samspill med Rådhuset. Først sammen med trompetsoloen til Helseth, – og senere i en fantastisk versjon av Kjempeviseslåtten, der klokkeklangen fra rådhusklokkene flettet seg inn i KORKs framføring. Nydelig! Endelig våknet kroppen og vi kunne føle litt. Det gjorde vi også da de feide bort regnet med en flott versjon av Kjempeviseslåtten. Så ska’ det låta!

Det er ett år siden terroren rammet. Dette skulle være en minnekonsert, – og det er vanskelig å sette sammen en sånn. Hva blir for mye? Hva blir for lite? Hvem er konserten til for? Når jeg kritiserer det jeg så og hørte, så blir det litt urettferdig å rette kritikken mot artisene (med ett unntak). Det er jo noen som har komponert dette tunge, seige programmet, og det er de som har vært umusikalske.

Da jeg sto der og syntes det ble en merkelig miks av for slapt og for pompøst, tenkte jeg at de liksom hadde glemt at det har gått et år. Det var akkurat som om de hadde spolet tilbake til sensommerdagene i fjor, til rosetoget og alle minnesamlingene. Men det var jo i en annen tid. En helt annen tid.

Da Haddy leste små tekster fra kort folk hadde skrevet rett etter terrordagen: Jeg elsker Norge. Norge er best og andre ord om vår fortreffelighet, – da ble det bare nok, mer enn nok og alt, alt for mye. Det bikket over for meg, og jeg kjente hvordan øra mine ble klissete. Øregangene grodde sammen av selvforherligende kliss, og du skulle være rimelig langt unna dagens virkelighet, om ikke tankene gikk til en viss debatt om fattige tiggere, de som tillater seg å pirke borti denne snillheten vår. Det som ble skrevet i vantro fortvilelse 23. juli i fjor, passer bare ikke i år. Lufta har gått ut av de orda, og vi trenger nye. Hvor var de?

Faktisk så var de der. Tre norske forfattere: Åsne Seierstad, Karl Ove Knausgård og Frode Grytten hadde tatt oppdraget med å finne de nye ordene. Oppgaven hadde de løst på ulike måter, og alle på en måte som rettet opp noe av slagsiden denne konserten hadde fått. Frode Gryttens tekst var tydelig (- litt for tydelig?) inspirert av et av vitnene fra rettssalen. Vi husker alle jenta som fortalte at hun bar sine arr etter 22. juli med verdighet, – og at hun hadde gitt dem navn. For meg ble dette hennes tekst. Og den satt.

Endelig var det noe som satt:


skyt meg i venstre arm, og eg skal kalle såret solidaritet

skyt meg i høgre arm, og eg skal kalle arret samhald

skyt meg i kjeven, og eg skal heve røysta mi

skyt meg i kneet, og eg skal reise meg igjen

skyt meg i hofta, og eg skal løpe raskare

skyt meg i brystet, og eg skal jobbe mot all urett

skyt meg i auget, og eg skal sjå verda klarare

skyt meg i øyret, og eg skal høre dei nye røystene synge

skyt meg i hjartet, og eg skal rope: vår kjærleik leverSå gikk vi til syklene våre og fant en rose. Folkemengden løste seg opp, og da vi syklet opp Wergelandsveien var det stille, stille i Oslo.

Foten, – brød med kaviar og chips med sand

Mine foreldre kjøpte hytte da jeg var tidlig i tenårene. Før den tid var det Foten som gjalt. Fredrikstad kommune har flere badeplasser. Foten er en av dem.

Da jeg var liten, dro vi ut dit noen sommerettermiddager når de voksne kom fra jobb, og ofte på glovarme søndager i juli. Det var alltid mengder av glovarme søndager i juli da jeg var barn. Den gangen regnet det aldri i sommerferien, og badevannet var nesten i varmeste laget.

Vi lå aldri på den lille badestranda når vi var i Foten. Mamma var ikke så glad i alt sandet. I stedet hadde vi vår egen lille klove borte på fjellet. Egentlig var det bestemt fra tidenes morgen at vårt pledd hadde førsteretten på den plassen, men det var det ikke alle som visste. Det gjaldt å komme tidlig om morgenen, sånn at vi fikk sikret oss klova, før en annen familie hadde rigget seg til der. Lå det noen der når vi kom, ble det meste feil den dagen. Ikke kunne vi legge oss veldig nær heller. Det var klare, om uskrevne, regler om hvor nær en annen familie man kunne legge sitt eget pledd. Noen spredte sitt habengut utover et litt for stort område, liksom for å markere revir, – og det vakte alltid irritasjon.

Når vi var vel på plass og hadde rigget oss til, som de voksne sa, begynte masingen. Jeg ville bade. Både mamma og pappa likte å bade. Pappa mest. Og jeg var den heldigste jenta i verden, for pappaen min badet hele tiden, og han var sterk og barsk og modig. Når de andre pappaene stupte ut i vannet, slo pappaen min salto eller gikk på henda ut på kanten, før han elegant vippet seg ut i bølgene. Den som høstet æren, var jeg.

Meg lokket han ut på dypt vann lenge før jeg kunne svømme. En gang fikk han meg til og med til å hoppe fra stupetårnet uten flytehjelp. Jeg hoppet, poppet opp av vannet som en kork, og der var pappa og tok tak i meg. Etterpå hang jeg bak på ryggen hans, og så svømte vi ut på skjæret. Svømme lærte jeg da jeg var fem.

Etter at vi hadde badet, måtte vi spise. Mamma fant fram termos og varm saft. Brødskivene lå i en kakeboks med matpapir mellom laga. Mamma spiste ost med appelsinmarmelade. Marmeladen lå i et eget lite glass, sånn at det ikke skulle bli klissete. Det aller beste var egg og kaviar, selv om safta alltid smakte noe helt annet enn saft etter en bit kaviarmat. Alt smakte annerledes enn hjemme. Saltvannet rant fra nesa og bak i halsen, og det sved i ganen etter all badinga. Etter at vi hadde spist, måtte jeg vente en time med å bade. Ellers kunne jeg drukne og dø. Jeg lurte fælt på hvorfor man kunne dø av å bade med mat i magen. Noe svar fikk jeg ikke fra mamma og pappa som lå stille på pleddet og solte seg.

Selvfølgelig fikk jeg is også, og den kjøpte jeg i kafeen. Det er et sterkt og fysisk minne å stå i kø inne i kafeen. Der sto vi tett i tett med levret sand på føttene. Lufta var stinn av Nivea, saltvann, vaniljeis og sololje, og under føttene var det like mye sand som på stranda utenfor. Den våte badedrakta mi klødde, der jeg sto og så rett inn i badebuksa på de store gutta, de med et håndkle liggende over nakken.

Var jeg riktig heldig, fikk jeg kjøpe et pappbeger med chips med ketsjup på. Så heldig var jeg bare en gang, tror jeg, – og det gjorde ikke så mye, for det var så mye sand i chipsen at det knaste mellom tennene da jeg spiste den.

Det var kafeen på Foten som brakte fram alle disse minnene. Der var jeg nemlig på på fredag, på rekeaften, sammen med mange andre folk med tilsvarende sommerminner. Lokalet var det samme. Mindre enn jeg kan huske det, men fortsatt med sand på gulvet.

Pengelens på loppis

Da vi var på vår lille helgeutflukt, ble vi også tatt med på et loppis midt ute i Ingensteds. Langt ute på de svenske slettene lå en bitte liten by med et kjempedigert loppemarket. Det har visst bare åpent hver søndag.

Da jeg kom hjem, viste det seg at jeg hadde tatt bilde av nabobygningen, og det var jo litt dumt, men du ser den ekte loppisbygningen på hjemmesiden deres.

Loppemarkedet var i en gigantisk, gammel industribygning. En gang ble det produsert ulltøy der, og det forslår seg. Det er nok av får i Sverige. Nå var bygningen full av ting og tang, skatter, skrot og skrammel om hverandre i flere etasjer. Jeg elsker loppemarkeder. Jeg vet ikke om det er en del av imagen til en del menn, når de ynder å fortelle hvor ille det er med sånne etablissementer, – deri inkludert IKEA. Sånn sett er jeg heldig: Thv elsker også loppemarkeder.

Prisene var både lave og høye. Noen av selgerne lukter gull olje når det kommer nordmenn, og en kjekkas foreslo at vi skulle betale 500 kroner for ei sinkbalje med rusthull. Da han så ansiktene våre, halverte han prisen. Vi lo og gikk. Mine sinkbaljer er også kjøpt i Sverige. Jeg har funnet dem på sånne gårdsloppiser langs veien, og der kostet de 50 kroner.

Dette dåpssettet falt jeg helt i staver over. En liten melkekopp, en serviettring, et eggeglass og en skje, – alt i originaletuiet. Det så fullstendig urørt ut, til tross for at det har ganske mange år på baken. Om noen kan foreslå en alder, hadde det vært fint. Settet var laget i alpakkasølv, og det var forgylt inni.

De virkelige skattene fant vi i den etasjen der de handlet med tekstiler. Utover bordene lå det kilometervis med gamle duker, servietter, brikker, sengetepper, overlaken og putevar med mellomverk, ubrukte heklede mellomverk på rull og hva det ellers måtte være. Tusenvis av timer med flittig håndarbeid lå på utstilling utover bordene. Alt var helt og pent og lå vakkert brettet.

Och jag som inga pengar hadde!

Hvordan går det an å dra på loppis med bare noen få sedler i lommeboka? Før jeg oppdaget tekstilberget hadde jeg kjøpt et nummer av Cocktail fra 1948. Litt morsomt var det, at da jeg skulle lenke til det på Wiki, så fantes det ingen artikkel om det på .se, – bare på .no. Bladet er nemlig svensk og har eksistert siden 1941. Ja, – og så kjøpte jeg et decilitermål. Det gjaldt å forvalte det man hadde i lommeboka på riktig måte, og noen funn ble det.

Jeg er veldig glad i gamle kjøkkenhåndklær, og i fjor syntes jeg at jeg hadde gjort et lite funn da jeg fant noen i en bruktbutikk. Her lå håndklærne buntet sammen seks og seks, og for det betalte jeg 40 kroner av det svenske slaget. To av håndklærne hadde monogram og to var garantert av det hjemmevevde slaget. Alle ser ut til å være ubrukt. De har kanskje ligget i ensomhet på bunnen av ei brudekiste. Disse håndklærne var nok nye akkurat i den tida da det kom billige, masseproduserte på markedet, – og så var de liksom for fine til å brukes og skulle nok spares til en senere anledning. At den anledningen skulle være her på hytta mi i 2012, kunne ingen vite.

Jeg fant massevis av vakre duker, og kanskje er det greit at jeg ikke hadde noe særlig med penger. Det er veldig sjelden jeg bruker sånne duker. Unntaket er her på hytta om sommeren. Hjemme har jeg noen vakre gamle duker etter familien. Noen fra Thvs familie og noen som mamma har brodert. Denne gangen måtte jeg nøye meg med en, og da valgte jeg denne. Den kostet 30 kroner. Nå ligger den og pryder salongbordet vårt, og jeg skulle ønske hun som en gang broderte den hadde visst at den hadde kommet til heder og verdighet igjen.

Torp till salu – om å ha et interiørmagasin i hodet.

Vi har ingen planer om å kjøpe oss et torp i Sverige, – i hvert fall ikke i nær framtid. Det er mer enn nok å henge fingrene i rundt de teltene vi allrede har. Likevel følger vi med på ulike nettsteder som tilbyr torp sør for Fredrikstad. Vi gjør det rett og slett fordi det er moro å leke med tanken, – og man skal aldri si aldri. Livet leves ikke bare i virkeligheten. Det handler også om å tenke, drømme, fantasere, ha planer for framtida. Sånt gir energi.

På søndag stakk vi innom dette torpet. Det ligger like utenfor ei lita, koselig bygd. I enden av en liten stikkvei ligger torpet helt alene på ei tomt som stikker rett ut i åkeren. Tomta er på bare 1 1/2 mål, og det er ikke stort. En diger, flat gressplen med hus og uthus. Ingen skog å hugge ved i, ingen muligheter til å skjerme seg for storutbygging tett innpå. Bortsett fra det er det ganske perfekt.

Bolighuset er i relativt god stand, og passe stort. Uthuset var også OK, men der var det mer å ta tak i, og en del av det ville nok gjort seg best i nedrevet tilstand. Men stort var det, akkurat som Thv vil ha det, og med mange muligheter.

Når jeg kikker på sånne torp handler det mer om prosessen enn om produktet. Disse svenske stedene er billige etter norsk standard, veldig billige. Dette torpet får man for mellom 300 og 400 tusen,- uten at det er spesielt billig i forhold til mange andre vi har sett på. Reiser man en time lenger inn i Sverige, får man mer torp, omtrent 100 tusen kroner mer torp for pengene.

Det som frister er prosessen med å fikse det, reparere det, forandre det, møblere det, stelle hagen, – gjøre det lekkert. Med fantasien som verktøykasse er det ingen grenser, og man rekker verken å bli sliten eller lei. Dette torpet mangler et overbygget inngangsparti med snekkerglede, kanskje en liten gang. På baksiden må det ha en dobbel utgangsdør, og i mine tanker blir et svømmebasseng raskt senket ned i plenen, drivhus bygd, – i lerketred, selvfølgelig, og det hele omkranses av et tredekk. Det selvfølgelig pent vær bestandig, og aldri mygg. Det er sånne ting jeg tenker på og fantaserer om, og jeg tenker at det ligner litt på å lese interiørmagasiner: Jeg ser og planlegger og får utløp for en slags indre kreativitet, – helt gratis.

Hva som skulle skje når det var ferdig, tenker jeg ikke på. Fantasien stopper lenge før jeg kommer så langt. Tanken på å bo der, være der og ikke minst måtte vedlikeholde torpet, tenker jeg ikke på, og det har vi strengt tatt ikke tid til heller, – absolutt ikke, – ikke nå.

På besøk i Norske-Sverige

En uke i Jurmala, to uker på hytta, – og så var det tid for et lite svensekbesøk. Det hører liksom med.

Vi var hos de vanlige folkadet vanlige stedet, – og vi gjorde det vi alltid gjør: Vi koste oss! Fra vi ankom til lunsj og fram til sengetid gjorde vi i grunnen ingen ting annet enn å drikke ulike typer vin, spise og ha det fint.

En liten tur bort til huset mitt ble det, selvfølgelig, – og det står fortsatt og venter på meg, både huset og uthuset. Det er bare så fint!

På hytta maler vi litt i år også, og jeg tenker og tenker på denne norske måten å male på. Det kan da ikke være riktig? Trengs den egentlig, den malinga? Uansett hvor godt grunnarbeid vi gjør, noen steder legger det seg fukt under malinglaget og løfter den opp. Sånn moderne maling er alt for tett, spør du meg. I Sverige maler de med en eller maling med falurødt, sink og jernoker, kiselsyrer, kobber og noen andre greier blanda ut i linolje. Dette trekker seg inn i treverket, men lager ingen film. Det betyr at fuktighet slipper både ut og inn. Lurt, tror jeg. Og det beste er at de slipper skrapinga. Det holder å børste med en stålbørste.

Som vanlig var vi heldige med været, og vi satt ute store deler av tiden. Jeg er aldri upåvirket av sånn torpesjarm med røde hus, nydelige hager, blomster og endeløse jorder.

Vi er ikke sånne gjester som ikke kjenner sin besøkelsestid. Etter ett døgn fyker vi helst av gårde. Det ble sånn denne gangen også, men der vi satt bom stille den første dagen, tok vi det igjen på farting dagen etter. Bare vent, så får du se.