Pils = Slott

I går ble det slott; to slott, faktisk. Jeg tok 230 bilder, og egentlig kunne jeg tenke meg å skrive et innlegg om hvert eneste ett. Det var så mye å se, men det får være. Vi er tross alt på ferie.

Men litt kan jeg vel fortelle, og så slenger jeg opp noen bilder.

Slottet heter Rundales Pils, – Rundales slottet, – og resten må du nesten lese deg til selv på nettet, – hvis du er interessert, altså.

Vi snakker altså om et slott som nærmest har vært en ruin. Vi fikk se bilder av hvordan det så ut, og mange snkkere jeg kjenner, ville nok sagt at dette huset var forbi redning. Nå driver de og pusser det opp, rom for rom, – og hvert år åpner nye saler.

På mange måter var denne restaureringsprosessen nesten det morsomste. Unge håndverkere føk opp og ned på stiger, og da vi fikk se noen bilder og ikke minst eksempler på hvor ille det hadde vært, ble de nye arbeidene desto mer imponrenede.

Spesielt imponerende var alle de malte detaljene. At det går an. Legg merke til at de maler med bitte små, tynne pensler. Det går ikke akkurat unna, for å si det sånn.

Vi spurte en av håndverkerne om hvem som betaler gildet. Svaret var private sponsorer. Staten spytter visst også i litt, men mesteparten kommer fra sponsorer.

Og nå ligger de der, salene, på rekke og rad. Den ene er mer fargesterk og forgylt enn den andre.

En sal skilte seg veldig ut, og det var den som var helt hvit. Hvordan de gjør det, vet jo ikke vi noe om, men det var akkurat som om noen hadde sprayet et tynt lag gips over hele rommet, vegger og tak.

Jeg forbinder ikke akkurat kjeruber med skytevåpen, – da måtte det i hvert fall være en liten Amor med sin pil. Her var de utstyrt med rifler!

Og så var det taket. Sånn inn mot midten kunne vi se en stork med rede og unger og hele sulamitten.

Alt er laget i gipsstukkatur, og det er stukkaturen dette slottet er mest kjent for. Alle rom har stukkatur i tak og på vegger. Se bare hvordan roserankene i rosesalen (!) faller nedover veggene, – og alt er laget i gips.

Gulvene var et kapittel for seg. Så langt jeg kunne se hadde ingen rom samme parkettmønster. I haller og trapper var det furugulv, – brede furugulv.

De felste rommene var veldig prangende, som laget for å vise fram. Dekorasjonene var så voldsomme, at jeg ikke klarte å fange alt på ett bilde. hertugens soverom var for eksempel så fylt av stæsj, at jeg måtte ta to bilder for å få med alt –

ett av taket

og ett av resten av rommet.

Legg merke til de to digre, blå og hvite kakkelovnene. Så godt som alle rom hadde minst en diger kakkelovn. Mange var med blå-hvite fliser, og vi trodde kanskje de var produsert i Holland. Da vi spurte en vakt på engelsk, svarte hun oss på russisk, – og jammen skjønte vi ikke hva hun sa. Motivene er hollandske, – men ovnene er produsert i St Petersburg.

Det pussige med disse ovnene er at de ikke har noe ilegg. Vi kikket både bak og foran, men det var ikke noe å se. Thv hadde registrert at veggene var usedvanlig tykke i dette mini- Versailles, og han mente bestemt at det var lønnganger inne i veggene, – og i disse lønngangene var ilegget til ovnene. Som tenkt, så spurt, – og det stemte. Vi fant et par dører som førte inn til disse små rommene, men ingen ville låse opp for oss.

I stedet ble vi henvist til en annen type furnace room. Noen av dem lå i hjørnet på et værelse, og dørene var glasset, så vi kunne se inn.

Hertugens arbeidsværelse hadde et sånt fyringsrom. I dette rommet var det en åpen peis, men de tre ovnsileggene skulle altså forsyne tre ovner i naborommene med ved.

Det ble mye møbler og ting, og lite om de som levde i slottet. Det er dem jeg gerne skulle hørt litt mer om. Hvordan var det å være tjener, kokke og hertuginne på et sånt slott? Hvordan levde de livene sine? Hva drev de med sånn til hverdags? Jeg savnet historier om alt dette. Overfloden i seg selv, vitner jo bare om et vanvittig og sykt klassesamfunn. De som hadde laget utstillingene i slottet, hadde sirlig notert ned alle arkitekter og kunstnere. Det sto ingen ting om dem som bygde slottet. At vi skulle få vite om enkeltskjebner og navn er urealistisk, men det er mange måter å fortelle historien om dem på. Nå som de har kommet så langt i å restaurere saler og haller, kunne de kanskje hevet seg over kjøkkenet og tjenerfløyene. Det ville gjort historien mer komplett.

Hertuginnens værelser fortalte en slags historie om hvordan hun hadde det. Rommene var arrangert fra det mest private innerst, til det mest offentlige ytterst. Først badeværelset. Det lå innenfor sover ommet, og hadde et spesielt lavt tak.

Ved siden av hertuginnens seng, var en skjult dør. Den førte til en trapp og opp til et lite rom over badeværelset. Der bodde en av pikene som skulle varte henne opp.

Soverommet var i seg selv et vell av silketapeter, himmelseng, tepper og bilder.

Fra soverommet gikk man ut i hertuginnens boudoir, og det er derfra alle disse bildene av lyse vegger er fra, – et lyst, delikat og veldig feminint rom. Her kunne hun ligge på sin sjeselong og lese, eller ta imot nære venner, sine ektemann eller andre som kunne treffen henne i uhøytidelige sammenhenger. Veien inn til soverom og badeværelser var kort.

Stukkaturen i dette rommet var spesielt imponerende, med nydelige kontraster mellom klare, rene farger og det hvite. Jeg fikk assosiasjoner til prinsessen som var hvit som snø og rød som blod.

Ett sted falt stukkaturen ned over et speil som var montert på veggen. En fugl og noen blomster ligger over speilet, og ser ut som om de liksom er der tilfeldig.

Selv om det fortsatt er mange, mange rom som ikke er restaurert ennå, var slottet ferdig på utsiden. En eiendomsmegler ville nok kalt det velstelt!

Ute var hageanlegget også for det meste klart. Jeg glemte å gå opp på verandaen for å ta bilde utover hagen, sånn at dere kunne se buksbomornamentene, – men jeg knipset visst ett fra innsiden.

Vi hadde egentlig bare tenkt å ta en liten runde i parken, men det ble visst over en times tur. Det var så utrolig mye å se.

Inne hadde vi sett en utstilling av alle hagens peoner, omtrent 48 i tallet. Jeg elsker peoner, men i hagen vår er det bare fire forskjelligs slag. Jeg har fortsatt noe å gå på der.

Moderne roser dufter lite. Det var ikke moderne roser i denne parken. Når vi gikk mellom rabattene, duftet det av roser over alt.

Det var avdelinger for roser, peoner, flox og mye, mye mer. Høye hekker skilte de ulike avdelingene, og bak hekkene var det lysthus, en pagode, en cafe, et utendørsteater, – alt hva hjertet kan begjære, og alt stramt geometrisk komponert.

Vi avsluttet slottsbesøket i krostuen ved inngangen. Det føltes på sett og vis mer hjemlig å spise der enn inne i de forgylte hallene. Lunere var det også.

4 responses to “Pils = Slott

  1. Takk for at du deler, Hege! Flotte bilder og beskrivelser.🙂

    • Hyggelig at du henger med, Kirsti. Vi har akkurat kommet hjem, men det kommer flere innlegg fra Latvia. Vi opplevde mye på denne uka, – mer enn jeg rakk å legge ut mens vi var der. Da var vi tross alt mest opptatt med nettopp det: Å være der!

  2. Tilbaketråkk: Stork | Livet leker

  3. Tilbaketråkk: Ekte souvenirer og lekre dasser | Livet leker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s