Den store flyttedagen

Sånn hver tredje år må vi bytte arbeidsplasser på jobben min. Seksti lærere sitter i et vanvittig digert rom. Det er delt i tre med skillevegger. Ett og ett trinn har sitt kontorlandskap, og vi er tjue lærere som sitter tett sammen.

Dette var pulten min nest siste skoledag i år. I travle perioder blir det lett mye rot rundt oss. Skrivborda blir fulle, det lesses på med bøker og papirer vi ikke rekker å gjøre noe med. Det vil si, – noen rekker det. Innimellom alle de rotete pultene er det alltid en og annen sjelden fugl med skrapa skrivebord. Der sitter mora mi, tenker jeg av og til da. Hos gutta er det ofte verst. Det er for eksempel ikke uvanlig å se ei fiskeruse eller en hov ligge under en pult. Men det er altså en del av jobben, og gjør ikke så mye.

Rydde har vi sjelden tid til, – men så kommer altså sjefen sånn hvert tredje år og sier vi må flytte på oss, og da er det bare å brette opp ermene, – heldigvis! Hadde det ikke vært for denne flyttesjauen, vet da fuglene når vi hadde ryddet. Sånn så det ut da jeg var ferdig. Da hadde jeg båret fjorten lass, kastet ti bøker og to fulle søplesekker. Tenk så glemte jeg å ta bilde av hvordan det ble da jeg hadde flyttet inn på nyt pult. Men tro meg på mitt ord, – det var pinlig ryddig.

Siste skoledag har vi alltid avslutningsfest på jobben. I år hadde 45 mennesker meldt seg på, og de skal bespsises, helst med noe godt, helst med noe hjemmelaget, helst ved et vakkert dekket bord.

I år var det vårt trinn som sto for tur, – og det var ikke småtterier vi hadde påtatt oss. Noen ganger skjønner jeg ikke hvordan vi rekker det. Lærere har mange greie dager, men de befinner seg sjelden på slutten av skoleåret. Den siste uka har vi vært på turer med elever, alle bøker er samlet inn og talt opp, klasserom fullstendig tømt, skurt og vasket. Samtidig skal elevene ha litt undervisning og mye kos. Det har vært konsert i kantina, avslutning på lærerværelset og ikke minst: Føring av fravær og kontroll av karakterer. Alle maser på hverandre, alle har noe som må prioriteres, – og så går det likevel merkelig bra.

45 påmeldte betyr at 15 ikke kom på sommerfesten. For de fleste skyldes det at de reiser rett på ferie, eller at de har andre forpliktelser. Men det er også en og annen som rett og slett ikke orker mer, som synker ned i sofaen hjemme og bare lar fest være fest og lar ferien synke inn. Jeg har også vært der et år.

Gutta hadde bestemt at i år skulle det grilles lam, to hele lam. De påtok seg jobben med å få dyra fra rå til spiselig produkt, og det var ikke gjort i en håndvending. Kilovis med kull var kjøpt inn, og allerede klokka to ble det fyrt opp. For dem ble det et vorspiel av de lange, – og jeg tror de koste seg.

To marinader ble laget, og det ble presisert at de smakte veldig forskjellig. Vi burde visst kjenne forskjell om det ikke skulle bli helt galt. Det ble penslet og snudd i time etter time, og bedre og bedre luktet det. Noen lærere fra en annen skole kom på besøk, og jeg skjønte fort at det ikke var synd på noen av dem som befant seg rundt grillen.

Vi i innegjengen hadde våre oppgaver. Bord ble dekket og mat produsert: Foccacia, to potetsalater, potetterter, gresk salat, ovnsbakte poteter, tzatsiki og mere til. Det gikk så det føk, og innimellom fikk vi også snudd og vendt på et og annet viktig.

Det er viktig med en sånn avslutningsfest, og de gangene jeg ikke har gått, har jeg hatt litt dårlig samvittihet. Det er på mange måter en del av jobben. Når vi begynner til høsten er det mye som er nytt. Noen kolleger har byttet team, og det er viktig å bli litt kjent før vi er i gang. Kanskje falt det et skjevt ord mellom noen en gang i mai. Da er sommerfesten et fint tidspunkt til å beklage og finne balansen. Den kollegaen som skulle hatt et klapp på skulderen og litt ros, får det endelig når roen har senket seg over festbordet.

Det går likevel mest i det lette og livlige, men innimellom drøftes både livet, døden og kjærligheten, – og et og annet verdensproblem kan betraktes som løst før vi går hjem. Noen danser og noen prater, noen drikker og noen spiser, – og sånn går kvelden.

Skoleåret har stort sett vært godt, stort sett. Jeg sitter igjen med en del tanker, uløste problemer og ting jeg vil ta tak i. Noe er jeg fornøyd med, – men jeg har også følelsen av at vi har valgt noen dårlige løsninger, men akkurat nå orker jeg ikke tenke på det. Egenrådig som jeg er, føler jeg meg aldri helt fornøyd når jeg må fire på noe. Sånn er det bare.

Akkurat nå har jeg tatt ferie, og jeg sender noen vennlige tanker til de av kollegene mine som trakk det korteste strået på arrangementslista, – de som måtte tilbake morgenen etter for å rydde i kaoset. Takk til dere!

Selv er jeg på ferie til et stykke ut i august, og akkurat nå er jeg langt, langt borte – et sted du neppe har hørt om.

Det holder nå!

3 responses to “Den store flyttedagen

  1. Jeg er den aller største respekt, for jer, skolelærere ! I gør en forskel !
    Nyd din velfortjente ferie🙂

  2. Takk for det, Miri. Men det er altså bare en jobb med sine sterke og svake sider. Vi gjør verken mer eller mindre enn andre, – og vi har valgt denne jobben fordi vi liker den. Vi har masse å gjøre i perioder, men vi har og superlange ferier. Lønna er helt grei, vi møter trivelige folk og vi får den deilige rusen det faktisk er å gjøre en forskjell. For det har du rett i: Vi gjør en forskjell, – og det er nok spesielt for alle oss som jobber i yrker der vi møter og hjelper andre mennesker.

    Ha en god sommer der du er, og kanskje møtes vi før det blir vinter igjen.

  3. Tilbaketråkk: Det klør! | Livet leker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s