Snart er det ferie

Det er overgangen som er verst, sa reven. Han ble flådd. Det er vel drøyt å påstå at jeg er flådd, men en og annen gang denne uka har jeg i det minste følt at det har lugga. Det er snart ferie, og denne siste uka har vært en sånn overgangsuke. Alt skal skje på en gang. På jobben er det sinnsykt travelt, og det ville være å lyve om jeg sa at elevene er overivrige. Vi er i mål med årsplanen, – det gikk så vidt, og nå vil de ha ferie.

Men på fredag satt de som tente lys med hakene på knærne. Mattelæreren hadde invitert tre tiendeklassinger på besøk, – tre veldig flinke tiendeklassinger. Alle tre hadde vært oppe til muntlig eksamen i matematikk, og nå kjørte de foredraget sitt for våre små, sånn at de kan se hvordan det skal gjøres når det er deres tur om nøyaktig to år.

Det var en fryd å høre på dem. Foredraget er på 10 – 15 minutter. Etterpå blir kandidatene grillet av både faglærer og sensor. Den siste delen lot vi ligge, men elevene fortalte hva de hadde blitt spurt om. Den første holdt foredraget sitt, slik hun hadde gjort under eksamen. De to andre stoppet opp underveis og forklarte elevene hvordan de hadde tenkt, og det manglet ikke gode på råd fra de store til de små: Dere må passe på å ikke legge lista for høyt. Denne ligningen for eksempel, er under mitt kompetansenivå. Men så har jeg mye å gå på når sensor spør om andre eksempler. De tegnet og forklarte, og en av dem slo om seg med en og annen vittighet. Og jammen kom det ikke en ode til lærerne også: Husk at til muntlig er læreren forbundsfellen din. Ha med mest mulig til veiledninga, ikke stritt imot, men ta det du kan få. Du og læreren er på samme parti, og både lærer og sensor vil deg vel. Du verden, tenkte jeg. Det faller på plass etter hvert.

Og helt bakerst i klasserommet satt en liten gjeng klassekamerater av de tre framme ved tavla. De listet seg inn for å være publikum sammen med oss. Ansiktene deres signaliserer dette vi alltid ser hos tiendeklassinger etter ekamen: pur lykke.

Vi er midt i avslutningsfestenes tid, og det er ingen grenser. Mandag skulle jeg vært på en fest som ble utsatt, og kanskje er det like greit. Onsdag var det tur til Gamlebyen sammen med en gjeng fine damer. Vi startet på museet, og der fikk vi se kommunens siste innkjøp av kunst. Det var ikke det verste. Samtidig sørget jeg for å få med meg utstillingen om Hannestads gartneri.

Etter utstillingen ruslet vi bort i Kommandantgården, og jeg tror den må få sitt eget innlegg en annen dag. Gamlebyen blir ikke stort vakrere enn i juni.

Som vanlig når jeg er i gamle, flotte hus, flytter jeg inn i dem sånn i mitt eget hode. Mens vi går der og prater sammen, er jeg i full gang med å plassere ut litt flere hagemøbler, og inne kikker jeg meg rundt for å se hvor jeg skal plassere det jeg allerede har, og hva jeg må kjøpe inn. Kommandantgården ville uten tvil kledd meg.

Det ble sent. Det blir gjerne sent når man har det hyggelig, og jeg er faktisk sliten. Når jeg ser bildene av hva jeg har vært med på denne uka, blir det helt absurd å snakke om rever og flåing. Jeg har jo hatt ei innholdsrik, flott uke. Tidlig opp og sent i seng merkes likevel i skrotten. Og når jeg i tillegg er sinna på noen, fører lange, tause dialoger med en jeg gjerne skulle sagt noen sannhetens ord, så blir det ikke bedre. På jobben er det hektisk, – det må det jo være på denne tida. Vi er lærere, for pokker, og en superlang ferie står for døra.

Vi kom altså i mål med årsplanen denne uka, og siste post var å teste ut Mobilformidling Isegran. Fra soveromsvinduene i Kommandantgården ser man rett over på Isegranøya, så store geografiske avstander har det ikke vært. I fjor deltok noen av mine gamle elever i å teste ut opplegget, og denne uka prøvde jeg det med mine nye. Det fungerte, – ikke optimalt, – men det fungerte. Det beste var kanskje at vi fikk oss en tur til Isegran i det fine været.

At man ikke skal drikke vin midt i uka, vet jeg, men torsdag er strengt tatt ikke midt i uka. Etter å ha fått unna det nyttige, var det tid for det hyggelige: mat og vin, – ikke overvettes mye vin, men nok til at det burde vært mindre. Og det ble sent. Igjen.

Ute i gården står båten min, og i ledige stunder har jeg gitt den et strøk lakk. Det har blitt mange strøk både inni og utenpå, men på fredag lot jeg båt være båt og sank ned i sofaen. Om kvelden sovnet jeg tidlig og sov en time. Så var jeg våken et par timer til, før jeg sovnet igjen og sov til neste morgen, elleve timer senere!

Jeg er uthvilt og klar for siste jobbeuke.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s