Hevnen som uttrykksform

I går kveld så vi som vanlig fredagskrim på NRK. I frustrasjon over at hans mor var blitt voldtatt og drept av en forskrudd mann, kastet offerets unge sønn en brannbombe inn i huset til morderen, med det resultat at morderens søster brant inne.

Det var hevn.

Når den som har blitt utsatt for grusomheter velger å hevne seg, møter han alltid en viss grad av forståelse. Det skyldes selvfølgelig at følelsen av hevnlyst finner en viss gjenklang i oss alle. Vi kan forstå den umiddelbare frustrasjonen, behovet for handling – og det er også lett å tenke seg at noen håper en hevnhandling skal rense bort noen av de følelsene som er for sterke til å leve med, – et slags katarsis.

Likevel er ikke virkeligheten som på TV-kveldenes krimfilmer. Det er lenge siden det var en del av vår kultur å hevne grusomheter med vold og drap. Nå skjer det nesten aldri.

Etter 22. juli har det vært få av de overlevende eller etterlatte som har uttrykt et ønske om hevn. At følelsene har vært der hos noen, tror jeg ikke vi skal tvile på, – men følelser er følelser. De dempes, og hva man faktisk ønsker å gjøre er noe annet. I utenlandske medier skriver de forundret om verdigheten i rettssaken i Oslo tinghus. Noen uttrykker beundring for at vi klarer å ivareta rettssprinsippene også overfor en så grusom forbrytelse. Andre antyder en smule forrakt for at vi behandler Breivik med verdighet.

Nordmenn er neppe snillere og mer tilgivende enn andre mennesker. Vi bruker bare en annen metode til å rense oss for hat og faenskap. Det handler blant annet om å skille klart mellom offerets sterke følelser og samfunnets kontroll av de samme følelsene. Få er imot dødsstraff av hensyn til forbryteren. Vi er imot dødsstraff av hensyn til oss selv, vårt system. For å si det pompøst (et ord jeg trodde jeg aldri skulle bruke igjen): Vi er imot dødsstraff for å redde vår egen sjel.

Ved å gjennomføre en til punkt og prikke korrekt rettssak, begrenser vi terroristens skade. Vi lytter til ham, prøver å forstå hvorfor handlingene gir mening for ham, noterer ned så forskere kan lære noe, lar offere og vitner komme til orde, sørger for at forsvarerne ivaretar hans rettigheter – og så skal domstolen dømme ham til den behandling våre lover har fastsatt.

Sånn må det være, og det føles fantastisk deilig at vi klarer den styrkeprøven det er å gjennomføre denne rettssaken. Vi holder vår rygg fri. Ingen, heller ikke Breivik, skal i ettertid kunne si at systemet brøt sammen på grunn av ham. Konsekvensene av dette er det som teller: Etter rettssaken står vi fortsatt igjen med tapet av alle dem Anders Behring Breivik drepte. Men det ville vi gjort uansett hvordan vi hadde møtt ham. 22. juli har skjedd og kan aldri renses for det som skjedde. Men skaden er fortsatt begrenset til det han faktisk gjorde. Hadde vi brutt våre egne prinsipper, hadde skaden spredd seg og kanskje blitt uopprettelig. Da kunne vi virkelig si at demokratimtstanderen hadde skåret mål.

I intervjuer blir folk ofte spurt hvem som er deres ideal. Mange svarer Nelson Mandela, – og legger til at det skyldes hans tilgivelsespolitikk. Det er ikke merkelig, så lenge nettopp denne ideen om å bevare de demokratiske prinsipper, beholde roen og legge ting bak seg samsvarer med norske idealer.

Men vi er altså ikke snillere enn andre. Vi trenger bare ikke hevnen som uttrykksform lenger.

Hevn handler om å uttrykke noe. Når utenlandske journalister mener vi behandler Breivik for pent, så er det som om de tror at aktors håndtrykk, en rolig stemme, tilbud om et vannglass kommuniserer at vi aksepterer ham. De tar feil. Andre folk tenker og kommuniserer annerledes. Hos oss er det ikke sånn. Vi behandler Breivik skikkelig av respekt for oss selv. De undrer seg over at han sitter der, ganske ubeskyttet, rett foran dem han har ødelagt for. Foreløpig har ingen verken skreket til ham eller kastet seg over ham. Skulle det skje, ville det være forsåelig, men det er altså ikke forventet.

Vi forstår at noen mener vi burde behandlet ham hardt og tøft, holdt ham i et bur, ikke tatt av ham håndjernene, ikke gitt ham vann, – ja, – endog dømt ham til døden. Det er en logisk tanke, hvis man føler at dette er en måte å vise avsky på. Gjennom å drepe ham som har drept mine, viser jeg hele verden hvor høyt jeg elsket den jeg mistet, hvor høyt jeg hatet den som drepte henne og hvor langt jeg er villig til å gå for å gjenopprette balanse.

Det er bare det at de fleste av oss ikke føler det på den måten. Tanken på hevn er en sterk følelse som bare blusser opp, – men den blir nesten alltid dempet av de andre behovene vi har. Det finnes selvfølgelig eksempler på etterlatte som har drept en mordere eller voldtektsforbryter, men sammenlignet med antall offere, er de få og det er langt mellom dem. Vi har lært at de ytterst få som etter krigen tok saken i sin egen hånd og gikk til voldshandlinger mot tyskere eller medløpere, sjelden var de som hadde vært direkte utsatt for ugjerninger. Hevnen ble altså utført av folk som hadde behov for å kommunisere noe, kommunisere at de sto på den riktige siden. De trodde de kommunuiserte noe godt, at de selv var gode nordmenn som på vegne av alle hevnet det vi var blitt utsatt for. Jeg har hørt motstandsmenn, de som bidro under krigen, kalle disse hevnerne for mobben. Selv ville de følge spillereglene. De som er kjent som nazijegerne etter krigen, jaktet sjelden nazister for å drepe dem, men for å stille dem for en domsstol.

Etter 22. juli har jeg noen få ganger hørt en og annen si: Han blir ikke gammmel i fengselet. En som allerede har en lang dom kommer til å påta seg oppgaven å drepe ham. Mulig det. Om det skulle skje, blir vi ikke forundret. Om en utenforstående dreper Breivik i fengsel, ville det være i samme gate som mobben etter andre verdenskrig. Men jeg tror ikke det vil skje. At et av hans ofre vil ty til hevn er enda mindre sannsynlig. Selv om de er fylt av sterke følelser, ser det ikke ut til hevn er en av dem. Det skyldes at hevn neppe ville gi dem det de trenger. Hevn er ikke lenger er en uttrykksform i vårt samfunn, og derfor fungerer den rett og slett ikke lenger. Hevn gir oss ikke psykisk lindring og den kommuniserer ikke rettferdighet. Det er det domstolene som gjør.

Og ingen ting bringer tilbake dem som er døde.

4 responses to “Hevnen som uttrykksform

  1. Veldig bra skrevet Hege, jeg stiller meg bak hvert ord.

    Jeg vil bare tilføye: Straff er en ting, hevn er en ting, og så er det spørsmålet om hva som skal til for at ofrene (søsken, foreldre, venner, kjærester, samfunn osv) skal klare å komme seg videre. De færreste vil si at skaden er gjenopprettet idet samfunnet dreper gjerningsmannen, nekter han hans demokratiske rettigheter, nekter å gi han vann osv, nei, hva som skal til er det bare hver enkelt som vet. Noen er tilstede under rettsaken fordi det å se han og høre han under kontrollerte omgivelser hvor han er fratatt all kontroll, det kan være helende. Andre skrur av tv og leser ikke aviser fordi de trenger distanse – stoler på at det norske rettsvesenet tar seg av dette og dette er helende. Andre igjen roper ut sitt hat og frustrasjon fordi opplever det er helende og fordi de ikke vet hva annet de kan gjøre – hva annet de trenger. Men det er mindretallet.

    «Vi er imot dødsstraff for å redde vår egen sjel.»

    Ja. Jeg er stolt over å være norsk i denne prosessen. Jeg er stolt over verdigheten, åpenheten, demokratiet som nå viser seg fra sin beste side fordi vi står støtt i denne ånden når det virkelig gjelder. Det er i kriser, når enkeltmennesker og vi som samfunn blir utsatt for slike grusomme terrorhandlinger at vi får demonstrert hvor dypt disse demokratiske prinsippene sitter. Det gjør godt å se at vi har bestått den testen. Det er rørende og for meg til å fortsette å sette min lit til tro, håp og kjærlighet.

    Ha en riktig fin helg.

    • Bare det at du skiller mellom straff og hevn viser jo at vi tenker likt, Sissel.

      Og jeg er helt enig med deg når det gjelder hva som fungerer som helende for dem som er rammet. Jeg regner med at for noen av dem hjelper det også å få ut agressjonen. Det verste for foreldrene til barna på Utøya er neppe det faktum at ungene deres er døde, men måten de døde på. At de skulle måtte gjennomleve den timen i flukt og vanvittig angst må være det aller, aller verste. La oss håpe det finnes nok skuldre å gråte på og nok armer til å løfte dem opp, sånn at de kan komme seg videre.

  2. Du setter ord på tanker jeg ikke helt klarer å uttrykke, og du gjør det på en god måte. Jeg syns også at du, Sissel, beskriver det godt.

    Vi snakket om saken ved middagsbordet i går, og min eldste datter på 13 er også veldig opptatt av at han må få en skikkelig rettssak for at vi som folk skal føle at vi gjør dette på rett måte. Vi skal ikke sitte igjen med dårlig smak i munnen for noe annet enn de grusomme handlingene han har gjort. Hun har en gutt i klassen sin som har mistet storesøsteren sin, og klassen har hatt besøk av bistandsadvokaten til familien hans. Da syns jeg det er godt gjort av E å være opptatt av at han skal få en så rettferdig rettssak som mulig.

    Jeg tenker at det at vi lar han få sitte der uten håndjern, og at han blir møtt med høflighet viser at han ikke er farlig for oss lenger. Han trenger ikke å sitte i et bur, eller ha håndjern på, for han utgjør ikke en fysisk trussel lenger. Jeg syns det gir et sterkere signal enn at han skulle få bekreftet sin oppfatning om seg selv som et monster vi skal beskyttes mot om han satt i et bur.

    Rettssaken er viktig og det er viktig å få belyst alle sidene ved forberedelsene og selve gjennomføringen, men jeg liker ikke det store oppbudet av fotografer. Man ser at han nyter den oppmerksomheten han får, og den smålige biten av meg vil ikke gi ham den nytelsen. Så da klarer jeg vel ikke å la være å ha et lite hevnmotiv likevel…. Det er den lille biten av meg som skulle ønske at vi hadde klart å gjennomføre rettssaken uten at han fikk oppleve den massive oppmerksomheten direkte i rettssalen, samtidig som vi som folk hadde fått den informasjonen vi får. Det er vel en motsigelse i seg selv, men det er nå slik jeg føler rundt dette.

    • Jeg tror vi skal unne oss det lille hevnmotivet, Mona. Det gjør godt i ei fæl tid. Det er helt klart en slags bivirkning ved rettssaken at Breivik selv er fornøyd med oppmerksomheten og talerstolen. På samme måte kunne det jo være fristende å dømme ham utilregnelig, siden det er det han frykter mest. Heldigvis skal systemet sørge for at det som er rett blir rett, – i den grad det er mulig.

      Det du skriver om at vi gjennom måten vi oppfører oss mot ham, viser at det er vi som har makta nå og at han ikke er noen trussel, er jeg helt enig i. Han er jo ikke det. Likevel hjelper det så lite. Det er for sent, og han rakk å skade oss før vi fikk stoppet ham.

      Det er flott å høre om trettenåringen din. Jeg har 53 sånne unger i klassen min, og det store flertallet av dem ser ut til å ha tatt til seg hva det betyr å leve i en rettsstat, – også hvilke utfordringer det gir. Jeg blir ofte imponert over hva slags spørsmål de stiller og de synspunktene de har. Samtidig skulle jeg ønske Breivik hadde hørt dem da de la seg over pultene og lo første gang de hørte stemmen hans. De lo fordi de syntes han var alt annet enn det de hadde trodd. Og der kom hevntanken inn igjen.

      Takk for kommentaren, og ha en fin dag.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s