Claron Hotel Post – høyt opp og langt ned – en slags hotellanmeldelse

Jeg elsker sånne småferier, et døgn i Gøteborg eller tre i København, – og moroa begynner alltid når vi må finne svar på første spørsmål: Hvor skal vi bo? Gjennom årene har vi lært oss at prisen på sengene ikke betyr så mye for opplevelsen. Noen ganger passer et vandrerhjem bedre enn et luksushotell, og det hender prisen går i luksushotellets favør. Aller mest handler det om hva man vil med oppholdet, hvor mye tid man skal være på rommet, om man vil lage sin egen mat eller om overnattingsstedet skal være en opplevelse i seg selv.

Denne gangen ga vi oss selv tre alternativer: Et enkelt hotell med bad, ca 550 kroner, Stigbergsliden Vandrarhem ca 650 kroner eller Clarion Hotel Post 1020 kr. Siden været ikke var det beste, og vi planla å tilbringe kvelden på rommet, ble det Hotel Post. Det er jo ikke mange ukene siden vi så Petter Stordalen stupe ned fra himmelen som en annen frelser, mens han skrek Hallo Gøteborg, da han åpnet sitt nye hotell, og vi tenkte det kunne være moro å se om det med våre egne øyne.

Hotellets skjelett er altså Göteborgs gamle posthus, og utenpå og inne i dette har Stordalen bygd et digert konferansehotell. Det mest iøynefallende er det tretten etasjer høye tårnet midt i hotellet. På toppen der ligger svømmebassenget, – men det lot vi være på en sur aprildag.

Vi var tidlig oppe og ankom hotellet før elleve om formiddagen. Hele bygningen er en pussig konstruksjon, og kontrastene slo mot oss med en gang: En erverdig gammel fasade hadde fått et inngangsparti i gull. Petter Stordalen er en fargerik fyr, og så mye har jeg sett av ham, at denne bling-bling-inngangen fungerte som hans signatur. Nå var det neppe hans mening at gjestene skulle svømme i en sky av sigarettrøk på vei inn i resepsjonen.

Bling-bling-faktoren fortsatte i resepsjonen, selv om Postman Pats bilvrak på veggen bak oss heldigvis tok noe av glansen fra alt gullet. Bilen er en norsk postbil, og den er laget av kunstneren Sverre Wyller.

Selv om vi ankom alt for tidlig, ble vi møtt av usedvanlig hyggelige mennesker bak disken. Alle som skulle hjelpe oss var for øvrig blide og hjelpsomme. Hører du det, Stordalen? Du har ansatt flinke folk. Resepsjonisten ønsket oss velkomne, og spurte oss hvordan vi ville bo. Der har jeg aldri opplevd før. Vi kunne velge mellom den gamle og den nye delen av hotellet, og begge hadde sine fordeler, fortalte hun. Jeg ba henne velge for oss, sa at vi skulle være på rommet om kvelden, at vi var her for å bli kjent med hotellet og ba henne gi oss det fineste rommet hun kunne innenfor rammen av det vi hadde betalt for.

Det gjorde hun så til de grader. Vi fikk et flott hjørneværelse i tolvte etasje. Det hadde vinduer fra gulv til tak hele veien rundt. Utsikten var selvfølgelig fantastisk, og det var nesten vanskelig å løsrive seg for å dra ut i byen for å handle.

Rommet var ikke særlig stort, men selvfølgelig nytt og lekkert. Sengene var brede og gode og foran vinduene var det plassert to små lenestoler og et lite bord. Det kunne jeg sittet og sett på utsikten hele døgnet, tror jeg.

Ut i byen dro vi, og dette hotellet ligger akkurat der jeg vil det skal ligge, tett inntil jernbanestasjonen og Nordstan. Hotellets parkering hoppet vi over. Bilen sto trygt i Nordstan, og siden det er der Systembolaget ligger, passet det egentlig fint, så slapp vi å bære noe særlig. Nedlesset av bæreposet anløp vi bilen og satte fra oss varene på vei til hotellet. Dit kom vi i sekstida om ettermiddagen, – og så ble vi der til vi skulle dra neste dag. Selv om rommet ikke var særlig stort, var alt annet digert. Tidligere har vi bare bodd på ett hotell med like brede korridorer. På Hotel Post var det i tillegg ventehaller et postkontor verdig.

Vi var på handletur og hadde ingen planer om noe restaurantliv. Det har vi sjelden. I stedet spiser vi lekker utelunsj, drikker vin og hygger oss, – og så er det bra med det. Med et sånt hotellrom passet det bra med godt brød, ost og vin på rommet om kvelden, – ja, og så TV-krim. Jeg hadde som vanlig med meg PC-en min, men Thv trakk det lengste strået. Jeg skjønner meg ikke så mye på sånt, men TV-skjermen fungerte som et android nettbrett, og det fulgte trådløst tastatur med. Det var altså helt unødvendig å ha med PC om man ville på nett. Moro!

Litt utpå kvelden tok vi oss en sight-seeing rundt i hotellet. Vi gikk over i den gamle delen og stoppet heisen i alle etasjene oppover. Over alt var det romslig og delikat med gamle bygningsdetaljer. Siden hodet mitt allerede var fullt av Titanic-bilder, fikk jeg skipsassosiasjoner av de lange korridorene.

Der gammel og ny bygningsmasse møtes, var etasjene bygd hengende. Det betyr at man kan stå i en etasje og se inn i minst tre etasjer. Lekkert var det.

Vi prøvde altså ikke restauranten, men det så hyggelig ut. Her kunne man velge om man ville sitte litt tilbaketrukket eller om man ville sitte ute mot rekkverket og se og bli sett.

I forbindelse med resepsjonen ligger det store barområdet, og det var fullt denne kvelden. Alt er moderne, men stort lenger fra minimalistisk kan du ikke komme. Fargene er mørke, og det gir et lunt, men litt tungt preg etter min mening. Det er Magnus Månsson og Anemone Wille Våge som har stått for innredningen. Svensken kjenner jeg ikke, men Wille Våge har jeg vært borti før.

Når man skal vurdere innredning, bør man huske hvem som er i målgruppa for produktet. Jeg er det definitivt ikke, og kanskje er det grunnen til at jeg er litt ambivalent til det jeg så. For det første er jeg lite glade i motefargen lilla, og her var det lilla og aubergine nok til å få magesyke av.

Det beste var organiseringen av sitteplassene. Alle møbler var gruppert i små og store avdelinger. Her kunne man komme to eller fire og sette seg i fantastiske ørelappstoler og danne et eget selskap med ryggen mot alle andre. Var man et selskap på tjue, fantes det sånne avdelinger også.

Langs veggene og som romdelere var det brukt asymmetriske bokhyller, og de var fulle av bøker. Det ga et tiltalende og litt hjemlig preg, litt sånn engelsk herreklubb. At en bar også skal ha litt bling-faktor er naturlig. Hvor vellykket det var her, vet jeg ikke.

Foran bardisken står en megalang sofa av chesterfield-typen. Også her var det bokhyller. So far so good, – men når sofaen var i gull, ble det altså litt for mye for meg som liker det rene og enkle. Men så var det altså dette med målgruppen.

Vi sov godt om natten, men jeg våknet et par ganger, og det var ingen ulempe. Jeg måtte sette meg opp i senga for å se på byen som lå der nede, alle lysene, bilene som kjørte helt lydløst langt der nede.

Rommet var utstyrt med gardiner, men dem brukte vi ikke. Da vi sto nede på gaten, sjekket jeg om det gikk an å se inn på rommene. Det gjorde det selvfølgelig ikke, og siden vi var over alle andre hus i nærheten, kunne vi legge bort sjenansen. Jeg tok dyna mi og la meg på gulvet med nesa inntil vinduet og bare så og så og så.

Allerede neste dag skulle vi av sted i retning hjemlandet, men først frokost. Og hvis du
leste overskriften på denne posten og lurte på hva det var som var langt ned, – så kommer det nå. Frokosten.

Frokostrommet lå innenfor baren og var stort og romslig, – men mørkt. Veldig mørkt. Plass var det nok av. Vi fant oss et bord med respatex-plate, dekkebrikker var fraværende. Stordalens hotell skal ha en miljøprofil, og det er kanskje derfor han ikke vil bruke ressurser på dekkebrikker. Trist var det okke som, med mørkebrunt bord med smuler på. Kanskje kunne han heller spart ressurser ved å be omelettkokken om å lage halvparten så store omeletter. De var nemlig så store at jeg ikke så en eneste person som spiste dem opp.

Hjemme spiser jeg en veldig beskjeden frokost. På hotell styrer jeg bort til varmmaten for å forsyne meg med egg og bacon. Er jeg på tur, så er jeg på tur. Jeg startet med eggerøren. Den fløt i væske og var rett og slett udelikat:

Når jeg ikke fikk eggerøre, kunne jeg like godt hoppe over baconet også. Det gjorde ikke Thv. Det vil si, – han forsynte seg med litt bacon, men han ga opp å spise det. En tykk bunke bacon lagt i panna og stekt til en hard blokk. Uspiselig!

Men for all del, vi led ingen nød. Her var et hav av brød. Det var sild og ost, kjøtt og fisk og frukt i lange baner. Likevel hadde vi faktisk forventet bedre. Siden jul har jeg bodd både på Oslo Plaza og på det Stordalen-eide Hotell Christiania, og begge har frokoster som slår Post ned i støvlene.

Og hva blir konklusjonen på alt dette? Gøteborg er full av overnattingsmuligheter. Er det noen grunn til å plukke akkurat Hotell post? Jeg tror helt sikkert vi kommer til å sjekke inn der igjen en gang senere, men det forutsetter at vi får et rom av den typen vi fikk denne gangen. Et hjørnerom i tårnet på Hotel Post kompenserer for ihjelstekt bacon og eggegrøt. Det gjør også en frisk og hyggelig betjening.

Ikke for å være blasert, men resten av hotellet er på det jevne.

6 responses to “Claron Hotel Post – høyt opp og langt ned – en slags hotellanmeldelse

  1. Hei på dere naboer!
    Fint å lese detaljer om «Hotell Posten» i GBG
    Skal til GBG imorgen uten overnatting.(IKEA)
    Loppis Arena var ingen höidare….Bedre med Tidan varje söndag!
    Ellers går nå dagan her i Skaraborg.
    Prekast!

    • Og detaljer ble det. Vi var også på IKEA. Da vi våknet om morgenen, vurderte vi å stikke innom dere. Ikke for å gå på loppis, men fordi Thv ville se den nye kjøredoningen. Været satte en stopper for det, og vi dro heller hjem. I går kveld var vi her i heimen og spiste lam sammen med H og H, K og E og T og T.

      Velkommen hjem.

  2. phenixmum

    Artig lesing , og vi er slett ikke uenige i din vurdering etter å ha forsøkt en natt vi også. Eggerøre på hotell er jeg dog avvent fra. Ikke tale om.

    Forøvrig er Nordstan ikke et TRYGT parkeringsted for norske biler, desverre. Vi og flere vi kjenner har fått sine biler tømt for alt der i løpet av bare noen minutters fravær. Det er bare en del av det som ikke står i Gøteborgsbrosjyrene for nordmenn. Parkeringen ved Liseberg er en annen.
    Ønsker deg en fin uke og tenker mitt, mye fjær betyr jo ikke alltid at eggene er gode vettu…

    • Sånne parkeringshus er vel ikke alltid trygge, nei. Vi hadde alt vi handlet liggende i bilen, -. inkludert våre åtte flasker vin og nykjøpt jakke. Det gikk heldigvis godt. Men å parkere på hotellet var uaktuelt. Styggdyrt! God uke til deg også.

  3. Jeg liker å lese hotellanmeldelsene dine, Hege. Takk. Har jo fulgt et par av rådene dine vedr. hotell i Kbh, med stort hell. Og så koselig å høre stemmen din, da gitt.

    • Så bra, Elisabeth. Selv om vi syntes deler av frokosten var noe klin, må du ikke la deg avskrekke. Det var et lekkert hotell. Pass bare på at du får et hjørnerom oppe i tårnet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s