Monthly Archives: mars 2012

Aftenposten i mitt hjerte

Jeg leste en gang (- i en avis, selvfølgelig) at Jonas Gahr Støre leser sju aviser daglig. Sju aviser! Enten er det løgn, eller så leser han tynnere aviser enn jeg leser. Jeg mener, – Norges utenriksminister har en arbeidsdag som er hinsides min, – det har jeg, som du snart skal få se, nemlig også nettopp lest i avisa, og da høres det vanvittig ut å lese sju aviser. Heldige han, hvis han har tid til det, tenker jeg.

Her i huset leser vi Fredriksstad Blad og Aftenposten daglig. I helgene sper vi på med Klassekampen og Dagbladet på lørdag, – og helgemagasinene da, selvfølgelig. Folk forteller meg at det er andre aviser jeg burde lese også, Dagsavisen for eksempel, men jeg rekker rett og slett ikke mer.

Jeg er nemlig ingen Gahr Støre, bare en ganske alminnelig Glad som knapt nok rekker å bla gjennom lokalavisa før jeg skal på jobben. Om ettermiddagen koser jeg meg med Aftenposten og så er det ikke mer avistid den dagen. Det skal tross alt leses elevtekster og romaner, strikkes og kikkes på TV her i huset. Husarbeid og den slags snakker vi ikke om.

Ta bare nå på lørdag for eksempel. Vi skulle ha gjester, og jeg rakk bare Fredriksstad Blad og Dagbladet før gjestene kom. Søndag skulle jeg rette en prøvebunke. Jeg skulle bare lese lørdagens Aftenposten først.

Bare og bare!

Det tok to timer!

En avis – to timer! Sju aviser fjorten timer, tenkte jeg da. Og det verste er at jeg neppe leste halvparten av de orda som sto i avisa. Jeg mener, alt sportsstoffet hoppet jeg over. Alle reklamene og annonsene hoppet jeg over. Alle boligannonsene hoppet jeg over. Flere tekster som i utgangspunktet virket interessante ble også vraket, – kanskje fordi jeg syntes jeg kjente stoffet fra andre medier.

Likevel var det mer en nok snadder å kose seg med, og jeg tenkte jeg skulle dele det med deg. Så langt jeg kan har jeg lenket. Kanskje noen av mine mange danske lesere kunne finne noe interessant i en norsk avis.

Se bare her:

Venter for lenge med å avlive kjæledyr. Dette er en oppfølging av et tema som har gått i flere dager.

Seks av ti rykker frem i pasientkøen, – også en følgetong denne uka.

Mobbedom kan gi mange søksmål.

Snudde – offentliggjør hele tiltalen. Det handler om at Riksadvokaten har ombestemt seg når det gjelder offentliggjøringen av tiltalen mot Breivik.

Traumer hos barn og unge fanges ikke opp.

Afghanere dreper sine allierte.

Nødhjelp inne i Homs.

Nye superrigger til Nordsjøen.

Diplomatiathlon. Fire sider på tur med Jonas Gahr Støre. Anbefales!

Samlet mot erkefienden. Et tre siders intervju med unge russere før det forestående valget.

Han er mannen i midten – om Daniel Ek og Spotify. Interessant.

En rett venstre, – intervju med Aksel Braanen Sterri. Veldig synd at jeg ikke kunne lenke til denne.

Entusiasten. Det store lørdagsintervjuet, denne gangen med Dag Olav Hessen. Strålende! Jeg koste meg, – men det er altså ingen lenke.

Restene er historie, – om nedlagte og forlatte bedrifter. Flotte bilder!

Skal du se en by i Russland – se denne. En reisereportasje fra St Petersburg.

Detektivheltens gater, – om Sherlocks London. Aktuell siden NRK nettopp har avsluttet Sherlock-serien.

Det ustyrlige Russland.

Hvitvasking av engler. Denne har husert på Facebook i helgen.

Kunsten å klappe på rett sted. Det er andre gangen på kort tid at jeg leser om betydningen av applaus.

Amerikansk drøm reist med russiske oljepenger. En artig sak om Den amerikanske ambassadebygningen i Oslo. Så lærte jeg hva ambassaden og Lohngrinsjokoladen har til felles.

Deilig å være norsk, men bare i Norge. Kritikk av den nye dramaserien til NRK – Erobreren, og selvfølgelig må forfatteren sammeligne med de danske seriene. Da er vi jo alle dømt til å mislykkes.

Fremragende om tegning. Om en utstilling om tegningens historie i Prisme.

Nytt liv i nærbutikken, – om ei ung jente som har pusset opp et butikklokale på Sagene i Oslo, og nå bor i leiligheten. Den skal jeg jammen se etter neste gang jeg er der inne.

En mykere industristil, – om lamper, rett og slett.

Tenk deg, alt dette og mye mere til for bare 25 kroner. Det er ikke mer enn vi gir for et brød, – og brød har jeg i fryseren. Aftenposten får jeg fersk på døra hver eneste morgen.

Reklamer

En død tiur og andre ville dyr

Det er pappa som har skutt den, tiuren vi skulle ha til middag i går. På nyttårsaften hadde han tilberedt søskenbarnet til den vi fikk, og det hadde vært rikelig med mat til fem personer, påsto han. Fem personer? spurte jeg, – og hadde mine tvil. Den lille pakka med fugleliket så ikke særlig stor ut, og da jeg veide den, stoppet den på 1.5 kg, og det var med innmat. Vi skulle være seks personer til bords, og jeg stolte ikke helt på faderens forsikringer, – og heldigvis for det.

Det bleke kadaveret som lå på kjøkkenbenken min minnnet ikke mye om tiurleik og struttende halefjør, – men så var det heller ikke røyer han skulle imponere i går kveld, fjørkreet. Jeg fikk ut gørra og delte den vakkert opp i porsjonsstykker. Alt ble brunet, og skrog og lår kokt i melk til det var mørt og fint. Brystfiletene ventet jeg med til vi hadde satt oss til bords. Da fikk de 15 – 20 minutter i en varm ovn, og da de kom ut var de perfekte, litt rosa innerst og med stekefarge på utsiden.

Men mye var det ikke, og jeg var glad jeg hadde ei fin rådyrstek i ei gryte ved siden av. Vi skulle ikke sulte.

Selv om gjestene er naboene, nærmest for familiemedlemmer å regne, er det alltid litt å ordne når man skal ha flere enn to til middag, – og det kan fort bli en lørdag med mas og stress. Man må tross alt vaske doen før de kommer. Løsningen er å stå opp tidlig, og det gjorde vi: 07.30. var vi på bena. Mat ble fikset, pavlova bakt og bord dekket. Vips så var vi ferdige, og det ble tid til både aviser og kaffe i solveggen.

Jeg liker å gå sånn og pusle med borddekking og pynt. Og ja, – du har rett: Det er en utstoppa tiur du ser der ved enden av bordet. Et lite humoristisk innslag er ikke å forakte. Bordet ble pent, særlig da formiddagssola skinte innover det.

Det har vært ganske vårlig denne uka, og egentlig ble bordet litt mye vinter og skog og mørketid, – men det passet altså så godt til menyen, og da får vårbordet vente til neste anledning. Pussig nok ble den ørlille tiuren nesten mat nok til oss seks. Kanskje gjorde forretten susen, og ovnsbakte rotgrønnsaker med chevre, poteter og kraftig saus bidrar også.

Noen ganger er jeg veldig asosial. Jeg vil helst være inne, hjemme, alene. Akkurat nå har jeg visst en litt sosial fase, og da er det best å utnytte det før nesten tørke setter inn.

Et biprodukt av å ha hatt gjester er at huset er noenlunde på stang. Kanskje, kanskje klarer vi å holde hverdagsrotet fra hånden resten av uka. Det hadde vært en fin bonus.

Vår allerede?

Innimellom alt som har skjedd denne uka, har jeg sett sola utenfor vinduene, og folk har snakka om at det visstnok har vært vår der ute. I dag hadde jeg endelig tid til å sjekke det ved selvsyn.

Mars er skuffelsenes måned. Sola steker det ene øyeblikket, – og så vips snør det øyeblikket etterpå. I dag var det bare lunt og fint bak i hagen, og vi hadde en tidlig vårdebut med kaffekopp og appelsin. I blomsterbedene stakk de aller første spirene fram hodene sine. Kan vi få sju måneders sommersesong i stedet for seks, skal jeg ikke klage på tjuvstartinga. Deilig, deilig.

Det straffer seg å ha ferie. Etter at vi kom hjem, har jeg knapt sett opp. Kurs i Oslo, konferansetimer, retting – det er nok å ta av, og på torsdag toppet det seg. Jeg ankom jobben klokka åtte om morgenen og da jeg forlot arbeidsplassen min var klokka nesten ni om kvelden. Men det er moro! Jeg liker å jobbe og ha høyt tempo, og igjen undrer jeg meg over hvor sjelden jeg blir sliten av å ha høyt arbeidstempo. Bare jeg er i gang, kan jeg gå og gå som en rosa duracellkanin. I stedet for å bli sliten, blir jeg litt hyper og vil mer og mer og mer. Det bare bobler over, og jeg tenker at det er fint at jeg er skrudd sammen på det viset, for jeg vet jo at slitenheten og nedtryktheten kan ramme meg og gjøre meg fullestendig ødelagt. Da handler det sjelden om arbeidsmengde. Et skjevt ord, litt misnøye, en liten konflikt, en duperende kommentar, – alt sånt setter meg fullestendig ut av spill. Jeg tåler det rett og slett ikke og går rett i dørken. Men du må ikke si det bort. Noen kunne kommme til å bruke det mot meg. Sunt godt arbeid derimot, – det er snadder.

I dag har lønnsarbeidet fått ligge. I stedet har jeg kokkelert, dekket bord og bakt i håp om en hyggelig kveld rundt spisebordet.

Puselus vet ikke hva arbeid er. Han er overlykkelig over at vi vil bli med ut, svinser og svanser hit og dit, leker med et blad, kvesser klørne, – og så er han sliten og må inn for å strekke seg på sofaen et par timer. Det er grenser for hva en katt kan overkomme.