Fra harmoni til vulkanutbrudd i klasserommet

Arbeidsuka er over. Den siste elevteksten fikk respons og ble slengt i ut i Cyberspace sånn i sekstida, og nå står resten av helga til min disposisjon fram til søndag ettermiddag. Det har vært ei helt vanlig oddetallsarbeidsuke. Det er nemlig forskjell på oddetallsuker og partallsuker i min verden. I oddetallsuker underviser jeg langt færre timer enn i partallsuker. Jeg liker å jobbe ujevnt. Det gir variasjon, og i dette tilfellet annenhver uke med nok tid til forberedelser og retting.

I klasserommet har det handlet om Jordas indre krefter. Kontinentalplater har glidd gjennom klasserommet, spenninger har oppstått og jordskjelv blitt utløst. Et øyeblikk var vi oppe i 4000 grader celsius. Skole handler nemlig ikke bare om forelesninger og oppgaver, lesing og drilling. Skole er intense møter mellom mennesker som sitter tett, tett sammen i mange timer hver dag. Hvis du ikke visste det: Trettenåringer kan være mer slagferdige enn mange voksne. Tørrvittige kommentarene drysser utover jordskorpa, og mens jeg skriver en setning på tavla smeller en kommentar som avvæpner meg fullstendig og får opp latterdøra på vid gap.

Fra min plass oppe ved tavler og teknisk utstyr, ser jeg ansiktskommunikasjon mellom elevene. En liten gluping har ikke helt lært seg ydmykhetens kunst ennå. Han har med seg en stor håndbagasje med allmennkunnskap, og blir noen ganger oppgitt over de andre elevenes grenseløse uvitenhet, himler med øynene før han oppgitt rekker opp hånda for n’te gang. Han er ung. Det går over, arrogansen, altså. Det skarpe hodet skal han nok få mye glede av. En annen professor ser på meg med et smil og sier: «Hvis min latin ikke har sviktet meg helt, så betyr Pangea …» «Den har nok sviktet deg,» sier jeg. «Pangea er gresk!» Når ungene kommer fra lunsj dukker en lustigkurre opp med et oppblåst kondom strategisk plassert et stykke nede på kroppen. «In your dreams,» kommenterer ei av jentene, – og så forsvinner det kondomet.

Men mest av alt jobber ungene ivrig og konsentrert. De skriver med tunga i munnviken, ber om å få se flere YouTube-klipp av grusomme jordskjelv og måper når jeg forteller dem at glasset i vindusrutene våre er plastisk og hele tiden siger nedover. De ber om et nytt ark med læringsmål, for det de fikk i går ble liggende igjen hjemme, – og «kan vi vente med å ha prøve i dette til etter vintereferien?»

Det kan vi.

Midt i uka dukker et lite drama opp. Jeg er dårlig på drama, veldig dårlig, men slipper ikke unna av den grunn. En i A-klassen har begått et lite face rape av Embla, og nå er hun både sinna og flau, aller mest flau. Det handler om en gutt, og er så pinlig, pinlig, synes Embla, men det er altså bare en liten greie og verken kriminelt eller noe som ligner. Men hva skal man gjøre når ungen gråter og ber om hjelp? Et lite øyeblikk er man den snilleste og beste i verden, den som skal ordne opp. Så blir det prat med henne i A-klassen og hun nekter og Embla insisterer og jeg fortviler. «Hvorfor i all verden ga du fra deg passordet ditt!» sier jeg når jeg kjenner at det begynner å bli nok, – og så er jeg brått ikke verdens snilleste lenger. Jeg skjønner ingen ting og er verdens verste lærer og hun skal skifte klasse og kommer dessuten aldri til å snakke med meg mer i hele sitt liv. Glassruta gjør alt annet enn å sige når døra hives igjen med et smell. Nå hulkes det på do og verden har rast sammen. Hjelpes meg, så dårlig jeg er på dette! Etter en stund kommer hun ut igjen, vi setter oss ned og forsøker å skifte passord på Facebook, jeg trøster så godt jeg kan, og vi er enige om at hun i A-klassen er kjempemegateit, og plutselig så er man verdens snilleste lærer igjen og man får en klem og tårer tørkes og vi kan repetere Richters skala som et øyeblikk har vist tall opp mot 8.5.

Livet i klasserommet er for det meste på det jevne. Det renner av sted som en jevn og fin lavastrøm, målrettet og seigt. Men innimellom smeller det til med både jordskjelv og vulkanutbrudd, men det må også til. Det er sånn nye landskap skapes.

13 responses to “Fra harmoni til vulkanutbrudd i klasserommet

  1. DETTE var et knallinnlegg!! Du verden (ett eller to ord?) som du skriver. Trur jammen du også burde blitt forfatter! Nei, angra meg for da kanskje du ikke har tid til å være verdens beste og verste lærer.. Jeg leste det høyt for gemalen her og han var glad han var heismontør.. God helg videre!

    • Så hyggelige ord, Heidi🙂 Du vet i klasserommet tåler jeg å være både verst og best. Der er jeg trygg på både ungene mine og meg selv. Ute i samfunnet er det mye, mye verre.

  2. Jeg tror ikke noe på at du er dårlig på sånne situasjoner, Hege. Ikke når du skildrer dem på denne måten.🙂

    • Jeg takler det nok på mitt lille vis, Hanne, – men dette er ikke noe jeg er god på. Jeg kjenner utålmodigheten boble under overflata, og jeg blir irritert (men det også under overflata). Samtidig er jeg jo glad i disse ungene, og da får vi det til på en eller annen måte.

  3. Det var voldsomt – jeg har også oplevet min del af den slags og undrer mig mest over at der er nogle mennesker (elever) som kan vende om og «begynde forfra» så at sige, tilgive eller acceptere for at komme videre. Jeg synes du gjorde det rigtige ved at spørge hvorfor hun gav password fra sig, men åbenbart var det ment som en tillidserklæring, en kærlighedserklæring måske, og derfor meget mere sårbart – måske har han luret password fra hende ved at spørge – og måske har han hånet hende ved «face rape», og hun, som troede hun kunne stole på ham?

    Dramaet kan jeg godt mærke sådan som du beskriver det, men når man står i situationen er det ikke sikkert at man kan gennemskue det.

    • Voldsomt fra et voksent perspektiv, Donald, – men neppe for en trettenåring. Det var forøvrig ikke en gutt som hadde plaget henne, men en «venninne». Når man er så ung og sårbar, er det vanskelig å se en sak som dette i den store sammenhengen. Det er milimeter mellom det som er greit og det som er flaut, – og dette var flaut. Jeg har ingen dramatisk natur selv, og hadde det heller ikke som ung. Derfor må jeg passe meg for å ikke avfeie ungene mine når de er fortvilte. Min oppgave er jo å veilede dem og hjelpe dem i det som er vanskelig, – men jeg må også trøste dem når livet blir leit. Det er en fin oppgave. Heldigvis går det år mellom hver gang en elev smeller med en dør på denne måten, – men det tåler vi veldig godt.

  4. myfantasy95

    Fantastisk, Hege. Jeg savner virkelig disse timene, Og da mener jeg, – virkelig. Jeg får komme opp en dag og hilse på dere igjen, begynner å bli lenge siden sist. Håper alt er vel oppe i skogen. Og husk: Nevn meg ofte. Det var en mann som sa til meg: «All PR er god PR». Så kanskje jeg blir kjendis av at du nevner alle de positive hendelsene med meg som protagonist. Ha en riktig god påske!

    • Tøysekopp, Rahand! Jeg savner deg også, og du er hjertelig velkommen på besøk. Jeg har nok kommet i skade for å nevne deg en og annen gang. Jeg håper du skriver og skriver og skriver.

  5. myfantasy95

    Den siste kommentaren var fra meg. Ja, altså, meg er: Rahand.

  6. Hehe. Jeg skriver så blekket spurter, eller så tastene brekker. Jeg har fått nye inspirasjonskilder og skriver mer enn noengang. Ordforrådet har vokst i tillegg. Ikke slik det så ut, da jeg ble uteksaminert på Kvernhuset. Jeg jobber jo nå for Demokraten, og der skal jeg love deg at det er mye å gjøre. Kun én frilansjournalist i hele sportsredaksjonen. Jeg kommer innom skolen, når jeg har en fritime eller to🙂

    • Det er klart det går framover når du skriver mye, men det er nå bare ti måneder siden du gikk ut fra oss. Ikke dårlig å få journalisterfaring når man er seksten år. Stå på! Dette må bli bra!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s