Månedlig arkiv: januar 2012

Piger vin og sang

Så mye sang kan jeg ikke si det ble, men det var rikelig av både piger og vin. Det er ingen tvil om at jeg er på vei inn i en ny og annerledes fase av livet, og denne fasen står ikke på noen måte tilbake for de tidligere. Jeg har mye bedre tid enn jeg noen gang har hatt, og det merkes. Det begynner å gå opp for meg at jeg godt kan spandere på meg litt mer tid til fest og moro.

Rett etter at ungene mine flyttet hjemmefra var jeg litt apatisk en periode. Jeg trivdes aller best hjemme og gjerne alene. Jeg var så asosial at jeg at jeg nesten ble bekymra. Nå ser jeg at jeg rett og slett hadde behov for å samle meg litt og finne en ny form på ting.

I dag var jeg bedt på jentelunsj nede i gata her. Damer av alle slag strømmet til. Vi har mye til felles: alder (+- 10 år), alle jobber så det spruter, mange er medlemmer i et par felles kvinneorganisasjonen og alle er sugne på nye impulser, – og dem ble det mange av.

Hjelpes meg – jeg var ikke hjemme igjen før klokka åtte i kveld, og da var magen full av mat og hodet fullt av vin. Det bordet som var så elegant dekket da vi kom, ble forlatt som en slagmark noen timer senere. Jeg elsker sånne jentetimer med prat og kos, latter og skrål, alvor og skjemt. Det blir ofte en sånn lett og fin stemning når jeg er sammen med disse jentene, – og jammen fikk vi ikke snudd og vendt på litt alvor også.

Jeg liker det!

Ingvild Hedemann Rishøi – en ny oppdagelse

Mens jeg har gått her og tråkket i unger, lego og lekser, har tankene mine vært på Litteraturhuset i Oslo. Jeg skulle så gjerne ha vært der akkurat i kveld og hørt Hans Olav Brenner og Ingvild Hedemann Risøi snakke om Kunsten å skrive.

Hans Olav Brenner har jeg som kjent oppdaget for lenge siden, men Ingvild Rishøi er et ganske nytt bekjentskap, et bekjentskap jeg langt fra er klok på, en ny forfatter med nye tekster, som jeg går her og sutter på, uten å finne ut annet enn at de smaker godt på en litt sånn vond måte.

Jeg møtte henne for første gang i fjor. En kollega anbefalte novella Jimmy sa, – og jeg var solgt. Det var elevene mine også. Jimmy sa er en slags novelle, en slags monolog det tar tre kvarter å lese høyt, mens tiendeklassinger sitter stille med hodene interessert på skakke og følger med. Jimmy er en ung gutt som jobber i parkvesenet, på en kirkegård, og det er kjente tomter for meg. Gjennom en lang arbeidsdag forteller Jimmy livshistorien sin til ei jente han jobber sammen med, – og det er bare så fint alt sammen! Jimmy vokste opp sammen med mor og storesøster, og hele tiden kjente han at noe var galt, det var noe som ikke stemte i familien hans, – og det stemmer det, det er noe som ikke stemmer i familien til Jimmy; der er det livsløgner så det holder, og elevene mine koblet fort Jimmy med Hedvig. Plutselig hadde de mye å snakke om og mye å tenke med.

Jimmy sa står i novellesamlingen La stå som kom i 2007. I fjor kom Historien om fru Berg, en ny novellesamling.

Egentlig har jeg bare lyst til å si løp og kjøp, og så la det være med det. Jeg vet liksom ikke hvordan jeg skal beskrive disse tekstene, for dette er annerledes enn alt annet jeg har lest. Det er noe dvelende ved dem, noe autentisk på en merkelig måte. Det handler ofte om relasjoner mellom folk, vanlige folk, vanlige relasjoner skildret med et knapt, vanlig språk, vanlig som i hverdagslig. Det er det lille livet som skildres, det litt såre, noen ganger hjerteskjærende lille livet, og Ingvild Rishøi får dette lille livet til å bli veldig stort. Mye blir holdt tilbake, lite blir avslørt og det tar tid før stemningene i tekstene fører til forståelse av hva den enkelte teksten handler om. Æsj, – dette blir jo bare rot. Løp og kjøp! Underliggjøring, sa norsklæreren min på lærerskolen. Underliggjøring, – men uten at vi skal blande inn vanskelige russere av den grunn. Mest av alt er det så inderlig sårt og vart. Jeg blir sånn gladtrist når jeg leser disse novellene, litt melankolsk, liksom.

Det er mange som setter pris på Ingvild Hedeman Rishøi. I 2011 ble hun nominert til Brageprisen og nå nettopp fikk hun Språklig samlings litteraturpris for sitt folkelige og radikale bokmål. Vel fortjent alt sammen.

Sa jeg at fru Berg er en hamster?

Granateplekjernehusuttager

Det var i høst. Vi hadde besøk av svenskene, – de som driver butikk og greier oppe i Nord Sverige. Nå satt de i stua vår, og midt oppe i alt det andre vi snakket om, kom vi i skade for å nevne et lite hverdagsproblem: Hvor vrient det er å få kjernene ut av granateplene.

Vi liker granatepler, nemlig.

Et par dager senere fikk vi en pakke i posten. En plastbolle med et gitter over og en myk gummikopp.

Ved hjelp av bruksanvisningen forsto vi at det var svenskene som hadde kommet oss til unnsetning. De ville hjelpe oss med granatepleproblemet. Snille folk, sånne svensker. Man tager et granateple, deler det i to, legger den ene halvdelen med snittflaten mot gitteret og plasserer gummikoppen over.

Det er nå moroa begynner. Med baksiden av en skje dunker man på granateplet gjennom gummikoppen. Og her snakker vi ikke om fredelig klasking. Det må virkelig hamres og slås, men ikke lenge, bare et par runder rundt.

Det virker faktisk. I bunnen av bollen ligger de aller fleste granateplekjernene. Skallet er tomt, og det er bare å gjenta prosedyren med den andre halvdelen. Vips – to skall er tomme!

Et problem er løst, og denne gangen løste vi det uten klin og søl og sprut. Fantastisk. Sånne granateplekjerner kan brukes til litt av hvert. Denne gangen handlet det om en helt ordinær hverdagsmiddag: Stekte kyllingfileter med bacon og en salat av salatblader, tomater, agurk, norsk chevre og altså – granateplekjerner.

Hvis du ikke har prøvd det før: Norsk chevre med granateplekjerner er smaskens!

LEGO – LEGA?

Jeg er lei av å diskutere kjønn og leker med unge foreldre. Jeg kommer ingen vei uansett, og oppnår bare å bli stemplet som en hysterisk, overivrig gammelfeminist. Vi lever på hver vår klode de unge foreldrene og jeg. Der vi for tjue år siden etterstrebet kjønnsnøytrale klær og leker til våre små, synes dagens foreldre det er naturlig at man ikke kan kjøpe klær før 3-D ultralyden har avslørt om babyen kommer med eller uten tut, at barnebøker er fargekodet i rosa og blått, så ingen skal være i tvil om hvem de er beregnet på og det ville være pinlig om lillebror lekte med en rosa rangle.

Diskusjonen om LEGO Friends har lagt seg for denne gangen, og lite kom det ut av det. Det er pussig at verden faktisk går bakover på noen områder. Noen ganger lurer jeg på om alt vi drev med var forgjeves, noe latterlig forhistorisk uten positiv betydning.

Men her på hjemmebane er det fortsatt vi som finner fram lekene, – og LEGO har vi mer enn nok av. På loftet har vi pakket bort over 20 kilo med gamle klosser, en vending fra 1960-tallet og en fra 1980-tallet. Ikke en rosa kloss er å se. Da ungene hadde fått nok av snø og uteliv, satte vi bare et par dunker klosser foran dem, og så var det fred på jord for oss voksne.

To jenter og en gutt lekte side om side. Dette er barn av sin tid, en karategutt og to små prinsesser som synes tiaraer og rosa kjoler gir livet mening. Over alt får de velge mellom det blå og det rosa, bare ikke når de er hos oss. Her er det bare gammeldags LEGO å leke med, og det handler for det meste om klosser i sterke farger. Både han og hun ville ha den fineste bilen, de beste klossene og flest menneskefigurer. De bygget hus alle sammen, gjenkjennelige hus med mennesker inni. Rolleleken går ut på å leke familie, familie med bil. Så langt vi kunne se, var det ingen forskjell på leken.

Kakao med krem likte de alle tre.

Gammel dame vond å vende

Jeg ble veldig inspirert av Idas humoristiske bloggpost her om dagen, både av innlegget og kommentarene. Jeg har gått her og smilt for meg selv, og så har det inspirert meg til å tenke på min egen aldersgruppe. Er det noe ingen fortalte meg om livet som middelaldrende (Ja, – for det er det jeg er – middelaldrende?)?

1. Du er ikke lenger villig til å drikke det ene ekstra vinglasset i frykt for å ødelegge en av de deilige morgenene du har igjen å leve.

2. Du glemmer hva du har glemt, – og opplever det som fandens ubekvemt

3. Du synes ungdom som er frekke i kjeften har ordet i sin makt, og tolker utagerende oppførsel som utslag av en ungdommelig energi som gjør deg glad.

4. Du elsker å brenne ren motoren på E6, men bremser ned og stopper foran alle gangfelt og kikker etter fotgjengere to ganger til høyre og to til venstre før du tør å kjøre videre

5. Du synes at absolutt alle menn under 35 er supersexye, – bare fordi de er menn og under 35.

6. Du sørger for å redusere timeprisen på den dyre sofaen ved å bruke den så mye som mulig.

Jeg gjetter på at du vil levere inn protest på minst ett av disse punktene.

Deg om det.

Når Loke blir cowboy, Frøya glitrer og kaos råder

Det er norrøn litteratur som ruler i klasserommet mitt om dagen. Samfunnsfag er lagt øverst på hylla for en stund, og fram fra skuffer og skap trekker jeg Tor og Frøya, Gunnlaug og Helga (Jo da, jeg klarer fortsatt å rydde plass til dem), Snorre og Skule. Åtte timer i uka jobber vi med dette, to og to timer i slengen, og det går så det fyker.

Hos oss kjører vi nesten bare dobbelttimer, 90 minutter i slengen, og det er faktisk ganske lange undervisnignsøkter. Ungene mine er tretten – fjorten år, og det er begrensa hvor lenge de klarer å konsentrere seg uten variasjon, – og variasjon får de. Jeg foreleser og ungene leser. Jeg forteller og ungene gjør oppgaver. Sammen ser vi film og diskuterer, og timene veksler mellom sånne som er deilige for læreren, sånne med ro, orden og disiplin til sånne med stressende kaos og høyt støynivå.

I dag slo vi til med litt kaos og virak, og det er ikke så verst det heller. Tekstene i Den eldre Edda har blitt belyst på ulikt vis, og i dag var det Trymskvida som skulle dramatiseres. Vi snakker ikke skuespill og innlærte replikker. Her skulle det i stedet gå i improvisasjon, humor og spontanitet. I forrige uke fikk gruppene en dobbeltime til å øve, det var alt. Ved hjelp av litt sminke og noen medbragte kostymer måtte de ta resten der og da.

Jeg hadde satt opp to kriterier for å få oppgaven bestått: Historien skulle være gjenkjennelig og norsklæreren skulle le. Alle fikk bestått, og jeg kan love at jeg lo. Vi snakker ikke stor skuespillerkunst; jeg kunne være frista til å si tvert om. Dette handler om overskudd og humor, om gærne unger som kler seg ut og leker sammen, om gutter med høyhæla sko, ballongpupper og sminke, om sjenerte unger som tør (og noen ganger ikke tør) kaste seg utpå og slippe seg mer og mindre løs foran et publikum. Det er umulig å forklare en sånn energi med ord.

Om noen uker skal vi ha fokus på kjønn og kjønnsroller, – og planen min var å tjuvstarte ved å nærme meg dette emnet gjennom Trymskvida. Det ble som jeg ville, og det uten at det kostet meg stort. Noen enkle oppfølgingsspørsmål om hvordan det var for gutta å å ha sminke, hva som er feminint og hva som er maskulint utløste en kjempefin diskusjon. De er ikke tunge å be når de allerede er litt høyt geara. Meningene satt løst og jeg blir så glad, så glad over å høre hvor reflekterte disse småttingene mine er. Det er bare å konstatere at verden går framover, og jeg har mye å glede meg til.

Det er fortsatt fem semestere igjen før vi skilles og jeg igjen må spole fram til start, – men det vil jeg ikke tenke på nå. Nå vil jeg bare kose meg, – og tillate meg å være sliten etter seks sammenhengende norsktimer med høyhela sko i taket.

Dette er ingen bloggtørke

Jeg ville bare melde at jeg lever og har det godt.

Etter fem år med blogging har jeg visst kommet inn i noe som kan minne om bloggtørke. Bloggtørke er likevel feil ord, – for er det tørt på skrivefronten, så handler det som regel om skrivesperre, manglende motivasjon, lite å skrive om. Sånn er det ikke for meg. Jeg har tvert imot skrivekløe så det holder. Innlegga ligger i kø oppe i pannebrasken min, og det klør bokstavelig talt. Jeg sliter med å holde det inne.

Nå representerer neppe mine manglende små epistler noe tap for menneskeheten. Det er jeg som taper på at jeg ikke har tid til å skrive. Det presser på, nemlig. Tid og tid, forresten. Jeg har vel alltids tid. Men nå er det altså sånn at det er mangt og mye som er viktig her i livet, og blogging er bare en av dem. Selv i mine perioder med skriveraptus har bloggingen kommet etter alt det andre som er viktig. Sånn må det være. Og nå er det altså sånn at jeg har solgt store deler av min tid og noen sider av min sjel til Fredrikstad kommune. Arbeidsmengden går litt i rykk og napp, og akkurat nå napper det så til de grader at hele søndagen har gått med.

Fredrikstad kommune betaler meg for jobben, og jeg har ingen ting å klage over. Det er bare å levere. I tillegg har jeg dette året kastet meg ut i frivillig foreningsarbeid, og ikke visste jeg at det var så tidkrevende. Forrige uke innebar det to kvelder ute i samfunnet på kveldstid. Ett nyttårsmøte i usedvanlig hyggelige omgivelser og ett spennende redaksjonsmøte sammen med noen tøffe jenter. Vi er seks ufaglærte udi tidsskriftfaget som redigerer et månedlig tidsskrift, og uansett hvor moro, lærerikt og utviklende det er, så sier det seg selv at det tar tid å produsere et sånt flott tidsskrift med venstrehånda etter arbeidstid. Det tar i hvert fall tid fra blogginga.

Når blogginga står nederst på tiltakslista, så er det likevel ingen fare med alt annet som er hyggelig. Det tar jeg meg tid til. Denne helga har jeg spist og drukket godt, hatt en middagsgjest på lørdag og en kaffegjest i dag, lest samtlige aviser som har kommet i min vei, sovet godt og lenge, sett en film og diverse program på TV. Jeg har vært her hjemme i mitt castle sammen med en kjekk, relativt ung mann og to katter, hvorav en som har øvet seg på å leke pyntefigur.

Om du stikker innom litt senere, kan det hende jeg har fått lettet litt på skrivetrykket og du får lesestoff.

So long!

Englene flasser

Plaza

Jeg elsker å bo på hotell. Det er noe med det nye og fremmede, luksusen, alle menneskene, tempoet, gjennomstrømmingen av folk.

Når vi er på ferie bor vi ikke alltid på hotell. Denne gangen var det kurs, og det var Utdanningsdirektoratet som inviterte oss til Oslo Plaza. Riktig nok var det ikke mange våkne timene jeg tilbragte på rommet mitt, men det skadet ikke at det var stort og fint. Bare synd jeg ikke hadde noen å dele det med.

Eller kanskje ikke. For det er noe deilig med å ha et sånt rom helt for seg selv. Ingen forstyrrelser, bare TV, ei god bok og et dypt og deilig badekar.

Plaza er ei marurtue av arbeidere. Hver gang noe skal organiseres eller mat skal fortæres, så er de der, alle arbeidsmaurene. Et forelesningslokale blir forvandlet til en lekker middagssalong på noen ganske få strakser, og et lite rom blir stort, mens du er ute og henter deg en kopp kaffe. Jeg så ikke annet enn at maskineriet fungerte optimalt.

Jeg spurte en av de ansatte om det var en god arbeidsplass, og det syntes han det var. Men de hadde vanvittig mye å gjøre. Da vi startet opp var vi over 500 ansatte, fortalte han. Du skal få meg til å tro at de har nok å henge fingrene i. Vi la merke til at det var helt andre og ganske unge mennesker som serverte oss til frokost, enn dem vi møtte senere på dagen. Frokostmenneskene har visstnok ikke fulle stillinger, og veldig mange av dem så ut til å være av asiatisk opprinnelse. Ved lunsj- og middagsserveringen var det mer voksne folk, og de fleste av dem var født langt fra Asia. Hyggelige og effektive var de alle sammen, med ett unntak. Jeg er litt fristet av å nevne navnet hans, men jeg skal la det være. En eldre servitør hadde visst fått nok sånn ved lunsjtider den siste dagen. Han kjeftet og smelte på gjestene så det halve kunne vært nok. Kanskje han var sliten. Han ble i hvert fall raskt tilgitt av lærere som vet hva det vil si at strikken av og til kan ryke i møte med kundene.

Maten vi fikk til lunsj og middag var av det slaget vi vanligvis spiser til fest: Kveite, gravet rensdyr, andebryst, – for ikke å snakke om de lekre dessertene. Det smakte godt, var lekkert presentert og ble servert kjapt og smidig. Det er flinke folk på Plaza.

Når man er på kurs, vanker det kaffe og mellommåltider i pausene. Vanligvis er det store, fete wienerbrød og noen fruktkurver som akkompagnerer kaffetårene. På Plaza hadde de i stedet noe de kalte Brain food, – et konsept vi satte stor pris på. I løpet av tre dager tror jeg vi fikk seks sånne mellommåltider, og alle var ulike. Det var bitte små porsjoner med hjernemat: Noen superdelikate frukt- og bærbiter, bitte små muffins med masse bær, minbanankaker, kesam med gryn, bær og hakka nøtter, yoghurt med tørka frukter og nøtter; veldig godt og delikat alt sammen, og ingen av rettene inneholdt store mengder sukker eller fett.


Jeg er ingen festløve, – det var det ingen som var på dette kurset, til det hadde vi det for travelt om morgenen. Men en liten tur i Skybaren var det plass til etter middag. Der oppe var det fullt av folk. På dagtid ser det ganske tørt ut, men om natten lyser hele Oslo opp utenfor vinduene langt der nede.

Jeg tenker at det må være moro å jobbe på et sånt hotell. Det er et stor maskineri, og alle tannhjula er avhengige av hverandre hvis det skal gå rundt. Tempoet er høyt og det er nok å gjøre. Samtidig fulgte jeg med på de som jobbet sammen, og så at den sosiale faktoren er høy. De har det tydeligvis moro på jobb. La oss bare håpe de får den lønna de fortjener.

Ny Giv, – svære greier

Jeg har akkurat kommet hjem fra tre intense dager i Oslo. Det var Kunnskapsdepartementet som inviterte Ny Giv-lærere til Oslo for å gi årets Ny Giv et skikkelig avspark. Ny Giv handler i korthet om å redusere frafallet av elever fra videregående skole. Flere og flere elever slutter i videregående. De gjør feil valg, de henger ikke med faglig, de finner seg ikke til rette i kulturen eller hva det nå må være som gjør at de mister motivasjonen. Det er ingen bombe når forskerne forteller oss hvem som er i risikosonen. Elever med mindre enn 2.5 grunnskolepoeng har under 10 % sjanse for å fullføre, og det er disse elevene som nå skal få et eget tilbud i vårsemesteret i tiende klasse. De 10% lavest presterende elevene i hver kommune skal få et eget tilbud 8 – 10 timer pr uke. Svake hjemmeforhold og stort fravær er to kriterier som også skal kvalifisere for deltagelse i Ny Giv.

Selv om det er hundre år siden sist jeg var på overnattingskurs, har jeg deltatt på ulike dagskurs flere ganger de siste årene. Et kurs som går over noen få timer eller en dag, burde være kort og to the point. Sånn er det ofte ikke, og vi lærere er ikke alltid like fornøyde med de kursa vi får. Et vanlig ankepunkt er at kursholderen aldri kommer skikkelig ut av innledninga. Det som skal være en kort teoribakgrunn ender opp i presentasjon av forskning og teorier, som skal begrunne en eller annen metode. Metoden ser vi mindre til.

Hva da med tre dager på kurs? Sikkert mye teori, tenkte jeg. Antagelig god tid. Jeg tok feil. Fra vi begynte tirsdag kl 09.00. til kl tre i dag, har vi hatt et tett, tett program. Tidsmarginene har vært små, det har vært intenst og vi har løpt fra grupperom til forelesningssal til langt utpå ettermiddagen. Og her var det ingen som undervurderte oss. I stedet ble det forutsatt at vi kunne det elementære, og etter noen få setninger om teoretisk bakgrunn, kjørte de på med ideer til praktiske metoder. Hvilke metoder finnes for å hjelpe lesesvake elever med å komme inn i fagtekster? Hvordan kan vi øke elevenes leseforståelse? Hvilke metoder finnes for kreativ skriving? Hva finnes av ny litteratur for lesesvak ungdom? Hvilken betydning har relasjonene mellom lærer og elev? Hvordan bygger vi gode relasjoner? Det var stort dette her, mye større enn jeg var klar over, og jeg føler ansvaret. Fra hver skole møtte en filolog og en realist. Mens jeg lærte mer om norskfaglige aktiviteter, var kollegaen min i gang med matematikk. Han var like begeistret som jeg var.

Foreleserne kom fra Lesenteret, Skrivesenteret og herfra og derfra. Flinke, pasjonerte folk som snakket på inn- og utpust, og det kan jeg like. Her var det ingen som suttet på setningene og dvelte ved hvert ord: Det gikk unna i høyt tempo. Selv om du ikke er lærer, anbefaler jeg deg å gå inn på nettstedene til disse sentraene. Her er det mye interessant å lese for andre enn lærere.

Jeg er full av gode ideer som kommer til å finne veien inn i klasserommet mitt allerede nå i januar. Den store utfordringa blir å få formidlet tre intense dager til de kollegene som ikke har vært på kurs.

Nå er jeg sliten og både hode, sjel og mage er fulle. Med så mange lærere samlet på et sted, blir det mange fine samtaler og mye moro, – og så er det hotellmaten da. Den skal jeg fortelle om i morgen.