Daily Archives: 23.12.11

Tanker rundt ei flådd tunge

Når man står sånn og flår en tunge, er det lett å la tankene vandre. Det får bli siste år jeg koker tunge på lille julaften. Hva skal vi med den? Store deler vil bli spist, men sannsynligheten for at noe blir kasta er enda større, – og så jeg som egentlig aldri kaster mat. I gamle dager hadde vi alltid juleselskap før eller etter jul. Ungene kom drassende med venner og Thvs brødre tilbragte store deler av jula her hos oss. Den gang fikk all mat ben å gå på. Nå blir det meste liggende. Ikke nok med at vi er få som spiser. Vi som er her har visst sluttet å spise.

Kokt tunge er tradisjon på julebordet vårt. Dessuten smaker det godt. Det gjør julekakene også. Ut og inn-kaker blir de kalt. Vi pleide å ha dem øverst oppe på skapet, sju kakebokser måtte hentes ned ved hjelp av stige og strekte armer, og og ned, ut og inn. Vanskelig tilgjengelig er bare forordet. Nå lager vi heller godtebuffet. Kaker og godis står framme i små bokser og esker, og så kan vi forsyne oss når vi vil. Sju slag er redusert til tre, og det er mer enn nok.

Mattradisjoner, kalles det. Lammerull og sylte er har vi ingen problemer med. De lages i god tid og ligger i halve stykker nede i fryseren. Så kan de plukkes opp etter behov. Surkål kokes i normale mengder og gigantkjelen blir hengende alene i kjellertrappa. Ribbe og stek blir kjøpt inn i små mengder, men det er aldri lite nok. Hvor mye kan egentlig seks mennesker klare å fortære?

Og så er det medisterkakene. Mine hjemmelagede, trippelkrydrede, bittesmå medisterkaker. I dag har jeg stekt tre kilo av slaget. Ungene mine elsker medisterkakene, og i likhet med så mye annet i jula, er de ingredisenser i et julerituale. Jeg steker medisterkaker, ungene kommer hjem til jul og kjenner lukta, og så kommer de ut på kjøkkenet og smaker og smaker og smaker helt til jeg må si stopp. Noen må vi ha til julaften. De er merkelige disse julemedisterkakene. Alle er enige om at de er så fantastisk gode – i jula. Når jula er over, gjennomgår de en metamorfose. Siden det alltid blir for mange av dem, fryser jeg ned noen poser. Jeg finner dem fram en tirsdag i januar, varmer dem i brun saus – og ingen spiser dem. Krydderet som gjorde dem gode i jula, gjør dem ufyselig uspiselige i januar. De smaker pepperkaker. Grusomt! Fra og med i fjor sluttet jeg å fryse ned medisterkaker.

Og sånn er det med mye av det som er jul. Vi luker det bort. Jeg samler ikke lenger på stjerner som skal henge i taket i gangen. Ingen nisser sitter i trappa. Røde lys kommer ikke inn i huset. Serinakaker og Berits brune pinner er forvist. Engletissene blir liggende i kjøledisken.

Neste år får kua beholde tunga si for seg selv.