Det brenner på skolen

Tidlig om morgenen 19. april 1988 satt jeg på senga mi og ammet Henrik. Jeg var hjemme på mammapermisjon, og Thv hadde akkurat kjørt Marthe i barnehagen. På nyhetene kunne de fortelle meg at skolen min var i ferd med å brenne ned. Jeg glemmer det aldri.

Jeg var relativt ny som lærer, og jeg husker veldig mye fra den tiden. Da jeg gikk i permisjon ved juletider, kan jeg huske at jeg gjorde en oppsummering over innsatsen min de siste åra. Jeg hadde snart jobba et treårsløp, og det hadde kostet. Alle nyutdanna lærere må gjennom den ildprøven. Alt er nytt, og selv om erfarne kolleger er veldig behjelpelige, må man bygge seg opp sin egen bank av undervisningsopplegg, oppgaver, prøver, filmer, musikk … Det tar sine tre år på ungdomsskolen, – tre år med arbeidstid langt utover det normale. I hylla på jobben sto tre permer for hvert av fagene mine, en for hvert skoleår. Der hadde jeg også mine egne semesteroppgaver fra høyskoletida, gode bøker og hjelpemidler. Det var en god følelse å vite at livet heretter ville bli noe lettere. Jeg hadde beredt grunnen, første del av jobben var gjort. Nå skulle det hviles på noen laurbær, – trodde jeg.

Så brant hele sulamitten opp.

Jeg husker at jeg gråt mine modige tårer den dagen. Riktig nok utbetalte forsikringsselskapet vårt et pent pengebeløp for den jobben som lå i permene mine, men det ble jo bare et plaster på såret. Jobben måtte gjøres om igjen likevel. Det sved!

Det var brannen på Haugeåsen som indirekte førte til at jeg måtte skifte arbeidsplass, – og det skulle vise seg å bli en lykkelig historie, men det visste ikke jeg den gangen.

I dag brant det på skolen min igjen. Rett før vi skulle gå til time klokka 10.30. fortalte rektor at det brant i gul fløy og at vi måtte evakuere alle elevene. Så gikk brannalarmen. Av en eller annen grunn var jeg aldri redd for en gjentagelse av det som hendte i 1988. Kvernhuset er en helt annen bygning enn gamle Haugeåsen, og mye tryggere. Skulle noen komme til skade i en brann hos oss, måtte det skje en eksplosjon. Det var det aldri noen fare for i dag. Det var godt å se at alt fungerte sånn som vi har øvet på. Elevene ble ført rolig ut. Når det er øvelse, følger vi voksne bare etter. Ikke sånn i dag. Vi låste opp grupperom, sjekket toiletter og klasserom, – alle kriker og kroker før vi fulgte etter ungene ut.

Ute kunne vi se den tjukke, fete røken som veltet opp. Det skulle ikke vare lenge. Senere fikk vi vite at et par lærere hadde vært kjappe til å finne fram slukningsutstyr, og brannen var så godt som slukket da brannvesenet kom. Andre hadde dirigert trafikken, fått unna unger og ellers trådt til der det trengtes. Brannvesenet var visst fornøyde med oss. Litt dramatisk ble det jo med røk, brannbiler, sykebiler og hele pakka. Dessuten var røken potensielt giftig, så da elevene senere skulle gå hjem, måtte elevene i gul fløy la sine bløtere gjenstander, les: klær, bli igjen på skolen.

Det er alltid ille når det brenner. Verre er det når det brenner i en skole med over 500 elever. Selv om alt blir gjort riktig, er det lite som skal til for at noe kan gå galt. I tillegg til det som er riktig alvorlig, hører det med til historien at tiende og niende hadde tentamen i dag, at deler av skolen nå må repareres, at hele tiendefløya må vaskes ned og at det også er andre mindre hyggelige ting å tenke på.

Uansett er det lite i den store sammenhengen.

Undervisningsmaterialet mitt var det uansett ikke noen fare med. I motsetning til i 1988, ligger det nå lagret trygt ute i Cyber space.

12 responses to “Det brenner på skolen

  1. Det der var liksom ikke nødvendig. Dere trengte ikke den erfaringen
    Har hatt brann i fjøset og vet litt om hva dèt medfører av både det ene og det andre.
    Uansett man kommer gjennom det, med nye erfaringer, noen dører lukkes, andre åpnes.

    • Ingen trenger en brann, Ragnhild. Heldigvis gikk denne bra. Vi har en rolig og ryddig sjef. Alt er ferdigorganisert, og på mandag er alle på plass igjen. Det er med andre ord ingen katastrofe, sett i den store sammenhengen.

  2. Huff, ja… Kjenner følelsen, vi hadde innbrudd her hjemme for ca 10 år siden og alle foredragene mine forsvant sammen med pc-en…

  3. Uh, det er væmmeligt med ildebrand !
    Godt alt gik godt.

  4. Sikken en historie! Jeg kan godt forstå du var ked af det i 1988.

    Ja Cyberspace føles trygt indtil videre, og med god kryptering vil det også fremover være meget privat, hvis det er det, man vil.

    • En kollega spurte oss andre i dag: Om det brant, og du skulle redde en eneste ting fra pulten din. Om PC-en var hjemme, hva ville du ta? Svaret er enkelt: Ingen ting!

  5. Uha, det må have været frygteligt, Hege!
    Ja, lad os håbe, at vores filer ligger trygt og godt i cyberspace.

  6. Jeg har jo også jobbet på Haugeåsen, og det er mange som fremdeles snakker om brannen i 1988, og hva de mista da. Nå har de aller fleste sikra seg med å ha ting flere steder, og i de siste årene er jo det meste lagra både på egen pc, og på kommunens intranett.

    Det er aldri gøy med brann og man vet aldri hvordan man vil reagere i slike situasjoner, men etter det jeg har kunnet lese i avisa og hørt «på bygda» gjorde alle lærere og elever akkurat det de skulle denne dagen. Selv en såpass dramatisk opplevelse som en brann kan være ble ikke det fordi dere lærere gjorde en veldig god jobb. Det skal dere ha ros for!

    • Jo da, – vi fikk skryt, Mona. Men nå er også skolen vår konstruert sånn at det er nærmest umulig å ikke komme seg fort ut om man vil.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s