Monthly Archives: november 2011

Selvmordet som tema i ungdomsskoletekster

Tittelen på denne posten kunne vært en masteroppgave verdig, – og det er den også. I tretti år har jeg lest tekster skrevet av ungdomsskoleelever. Grovt regnet betyr det minst 10 500 tekster. Tenk om jeg hadde tatt vare på dem. Tenk om jeg hadde katalogisert dem tematisk. Det hadde vært litt av et forskningsmateriale, tenker jeg.

AKkurat nå er jeg opptatt av hvor mange elever som skriver om selvmord. Egentlig er det ikke så ofte de har selvmord som hovedtema i tekstene, – men fortellingene ender ofte med at en eller flere personer tar livet av seg. Særlig i tekstene til åttendeklassingene ender det sånn, og særlig i tekster skrevet av jenter. Jeg skal være forsiktig med å tolke tekstene, men det virker som om de skriver på seg følelser i disse tekstene. De velter seg i ulykke og fortvilelse, og det ser ut til å gjøre dem godt. Det er ikke småtteri, – lass på lass med usannsynlig tragiske omstendigheter, – og så gjerne et selvmord til slutt. Det får meg til å tenke på Herdistrilogien til Torborg Nedreaas. Jeg husker ikke i hvilken bok, men et sted fortelles det at Herdis likte å gå i begravelser, også til folk hun ikke kjente. Det var så godt å få gråte. For meg ser det ut som om mine elever får utløp for noe av det samme når de skriver. De trenger rett og slett disse selvmordene for å få utløp for noe.

Noe pluss for kvaliteten er selvmordene sjelden. Jeg har akkurat rettet 53 fortellinger, flere med selvmord som utgang. Det var den siste teksten som inspirerte meg til denne posten. Der får vi høre om ei ung jente som blir forfulgt av en ukjent person. Noen ser på henne gjennom vinduene, spionerer på henne og vet alt om henne. Innimellom finner hun lapper klistret til vinduene. På lappene har noen skrevet ned alt hun gjør, som for å bevise at han er der hele tiden. Et riktig mareritt, er det. Jenta søker trøst hos ei venninne, og det er hun som er fortelleren i teksten. Helt mot slutten henger jenta seg på rommet sitt. Venninna får et dramatisk avskjedsbrev: Jeg orker ikke dette lenger. Jeg vil dø. Så skulle man tro det var nok, men det er det sjelden. I det siste, lille, korte avsnittet skiller foreldrene til fortelleren seg, før moren hennes dør i en tragisk trafikkulykke. Det må jo ende med et selvmord til, og det gjør det også. Fortelleren skriver seg inn i sin egen død.

Noen ganger er bare ikke nok nok.

Sol, storm og en adventskrans

Så var vi der igjen, – og denne gangen kom jaggu advent bakpå kjerringa. Det er jo november ennå, for søren, – og i dag var det 9 vårlige grader og sol ute. Vanligvis binder jeg adventskransen den første lørdagen i advent. Det gikk ikke i år. Vi hadde lagt andre planer for lørdagen, og jeg forsto først sist i uka at det faktisk var tida for vår årlige tur.

Same procedure as every year, og arbeidsbordet er også det samme. Jeg er jo en sånn som binder sammen livet mitt med regler og rutiner. Tradisjoner gjør meg trygg. Da er det viktig å ikke la det glippe. Ute i Gangsrødbukta har jeg stått i storm og stille, på milde dager som i dag og i ørti kuldegrader. I dag hadde vi fint selskap med oss, og det setter alltid en spiss på dagen.

Selve kransebindingen er fort gjort. De to små hjalp til en liten stund, men så fant de ut at det var mye morsommere å klatre i trær.

Det var merkelig stille ute i Gangsrød i dag. Sola skinte, og vi merket ikke så mye til vinden. Riktig nok rusket det litt da vi gik ned til vannet, men vi har da sett det verre før. Det lignet i hvert fall ikke på den Berit vi har sett på TV.

Ute i Oksrødkilen var det annerledes. Der blåste det og røska i alt som var, og landskapet var ganske forandret. Der vi vanligvis kjører bil gikk det ikke an å gå i dag, og bryggene lå under vann.

Vi er ikke glade for dette. Bryggene blir slitt i stykker av vær og vind, og når våren kommer må alt repareres. Det ene er at det koster penger. Det andre er at jeg gjerne vil sette ut båten i mai, men da er jobben sjelden gjort. Og ennå er det ikke over. Vinteren har så vidt begynt.

Det ble adventssøndag, og det ble krans. Jeg har dratt fram noen lysestaker og litt småtterier i rødt. Vi er ikke lilla her i huset.

Da kransen kom opp, så vi fort at resten av stua ikke sto helt i stil. Det var som vanlig ekstremt rotete. Det er det ikke lenger. Etter to timers intensiv rydding og vasking var huset presentabelt. Og flaks var det. Akkurat da vi var ferdige, ringte det på døra. Vi fikk hyggelig, uventet besøk av ei venninne. Det kunne ikke passet bedre.

Da er det snart jul.

Svømme med barn

Det skal visst være sånn stas å svømme med delfiner.

Jeg for min del foretrekker å svømme med barn

Bombe!

Tentamen og en dæsj show

Tentamenstid. Elevene har mer enn nok å gjøre – hele tiden. For noen blir det litt vel mye alvor, og de velger å showe litt, krydre tilværelsen med noen muntre påfunn.

Hva skal jeg si?

Man får ikke mer moro enn man lager selv.

Og alvor er det. De skriver og skriver, – og sukker. En har vondt i hodet og vet ikke om det går. Men de er lette å trøste, trettenåringene. En hånd på skuldra: Du kan gå ut for å trekke luft når du vil. Kanskje det går bra. Hun skriver tappert videre. Etter en times tid ser jeg at hun trenger omsorgspåfyll, og det haster. Hånda på skulderen igjen og ny dose: Hvordan går det? Så barsk du er som fortsetter når du ikke har det bra. Nytt smil, glimt i øyet og fingrene spiller på tastaturet igjen. Hun kom i mål.

Hvordan det gikk med ham som måtte finne på noe?

Det gikk som det måtte gå.

Trekant – first things first

Jeg synes det er fint at NRK lager et program om sex. Jeg synes det er flott at jenter lærer orgasmeteknikk. Det er jaggu på tide! Men jeg undrer meg litt over hva NRK vil utover å drive folkeopplysning. Det er så voldsomt, så mye på en gang, og det får meg til å tenke på noe jeg opplevde for over ti år siden.

Vi hadde samlivslære med niendeklassingene våre. Noen mente det var fint at helsesøster og skolelegen skulle delta, og så ble det sånn. Hvorfor jeg ikke var like begeistret, kan vi ta en annen gang.

Men altså!

De hadde gruppearbeid ungene. Rundt om på skolen satt de i kladder og grupper og løste oppgaver, diskuterte problemstillinger. Plutselig kom tre gutter løpende inn i klasserommet til meg. Øynene var oppspilte og de hadde noe de bare måtte si.

– Hege, – han skolelegen, han kom bort til gruppa vår og spurte oss hva vi tenker om sånn analsex.

– OK, sa jeg. Hva tenker dere om det da?

– Vi sa ikke noe. Vi vet ikke enkli hva det er. Vi har ikke hørt om det.

Og så kom den replikken jeg aldri glemmer.

– Hallo, – vi har jo ikke en gang klina med noen ennå, jo. Åffer skal vi lære om sånne spesielle greier akkurat nå da?

First things first, tenkte jeg.

Det var bare det jeg kom til å huske på da jeg hørte diskusjonen om Trekant på Dagsnytt 18 i dag.

Jeg har snart ikke hår igjen på hodet

Jeg river meg i håret! Det er litt av et sprang, skal jeg si deg, – å hoppe direkte fra superglupe, beleste, nestenvoksne tiendeklassinger og ned til små forvirra åttendeklassinger. Du aner bare ikke! Ille nok er det med alt det de ikke kan. Verre er det med alt de ikke gidder. De synes liksom ingen ting er så farlig. Det meste er lek og moro, og når de får høre at de har gjort en elendig jobb, så ler de overgitt over at en lærer kan si noe sånt. Der de kom fra fikk de stadig høre at de var så flinke, helst hvis de skrev pent eller ble fort ferdig. En av gutta er full av undring over en dårlig karakter i matte. Han trodde han var den flinkeste i klassen sin. Da mattelæreren spurte hvor han hadde fått det inntrykket fra, svarte poden at han faktisk alltid hadde blitt først ferdig. Så vet vi det!

De skal fylle ut med do og does. Skjemaet har de ved siden av seg, – du vet det med I do, you do, he, she og it does? John and Pat does, skriver de, mens skjemaet nærmest hopper i fortvilelse ved siden av dem. På fredag hadde de engelsktentamen med PC og stavekontroll. Det startet med was og were. They was skriver de, og får en illsint grønn, bølgende strek under. Kanskje de trodde det var en grønn pyntebord? De skrev i hvert fall videre, strålende fornøyde med seg selv. Jeg har akkurat rettet fortellingene de har skrevet. At det er mulig! En fikk 174 markeringer på tre sider. Etthundredeogsyttifire! Du synes sikkert at jeg er fæl, at jeg snakker om de få som ikke får til. Jeg gjør ikke det, for tenk. Jeg snakker om langt over halvparten av dem, – flertallet faktisk. Stor forbokstav i navn? Aldri hørt om. Tre fire tegn i slengen, gjerne fordelt sånn: !?! Mellomrom mellom siste ord i setningen og punktum. Fin, fint. Komma og punktum, spre dere, sier nå bare jeg.

Klart jeg har gneldret. Ingen av oss klarer å skrive feilfritt. Ingen forventer at trettenåringer skal klare det. Det er så mye de ikke kan ennå, feil av det slaget som er fullt lovlig når man går i åttende. De er jo ikke utlært. Det er som det skal være. Men da må de ikke masseprodusere feil av rent og skjært slurv, – sier jeg, mens jeg hopper opp og ned, lager lister over feiltyper, driller og maser. Hjelpes meg!

Du må gjerne tenke: Stakkars unger, men det er helt unødvendig. Situasjonen er normal, nemlig. Det er alltid sånn den første høsten. Det er ingen ting i veien med ungene mine. De er akkurat som dem jeg fikk forrige gang og gangen før der og gangen før der. De møter en skolehverdag der de blir evaluert bare de sier kvekk, og det er mye som er nytt. Hittil i år, på tre måneder, har de blitt vurdert nesten 30 ganger. Det er prøver, innleveringer og framføringer over en lav sko. Det er mye for en liten skrott. De går i en klasse med over 50 andre elever. I tillegg må de forholde seg til en håndfull lærere, som alle vil ha det på sin måte. Forvirringa fører til usikkerhet, som igjen fører til at de er unøyaktige, – og hvordan vil nå egentlig disse lærerne ha det? At vi glefser og river oss i håret, er en del av korrigeringa, – og du skal ikke tro vi får dø i synden. De smeller tilbake og plasserer noen skap, småttingene også. Her og der popper det opp et blogginnlegg av samme type som jeg skriver her: En elev river seg i håret over masete lærere. Trettenåringene er fulle av energi og moro, og voksenangst er det lite av. Latteren sitter løst, replikkene smeller i veggene og egentlig har vi det finfint.

De blir nemlig bedre og bedre dag for dag. Den omtalte engelsktentamen endte nemlig med storfornøyde lærere. Selv om det startet med noen angstskrik fra voksendelen av klasserommet, selv om engelsklæreren snart må kjøpe seg tupé, så varte det ikke lenge før ungene forsto hva den grønne krøllstreken handlet om. Etter en times tid satt 53 unger og skrev engelsk en Oxfordstudent verdig, – nesten da. Det er ungene mine, dette her, – og jeg synes de er storveis, tross alt. Om et år er de på vei til å bli Norges beste klasse. Om to år er de det.

I morgen skal de ha norsktentamen for første gang.

Det går aldri bra!?!!!

Modellbygging og annet håndarbeide

Det er en kjent sak at det aldri kastes noe her i huset. På toppen av residensen, har vi Loftet med det rare i, – og der er det virkelig mye underlig. Noen ganger har jeg litt lyst til å kaste Thvs gamle ræl, – men da tenker jeg at han trolig har det på samme måte med alt mitt stæsj, – og så får det stå litt til.

Heldigvis for det.

Her for en stund siden gjenoppdaget Thv en gammel hobby. Da han var gutt, bygde han modellfly og biler. Mest aktiv var han da han gikk på ungdomsskolen, altså for over 40 år siden. Han hadde en bitte, liten raptus for tjue år siden også, men den er knapt verdt å nevne. Hele tiden har byggesettene stått på vent på loftet. Noen av dem er ferdig bygget, andre er halvferdige.

Da han kom hjem fra en kollegatur til York tidligere i høst, hadde han kjøpt seg et nytt byggesett. Det bare stod er i butikken og ropte på ham, og så måtte han svare. Etter den tid har ord som Revell, Airfix og Humbrol surret i lufta her i stua.

Det er ikke bare byggesettene som er bevart. Også den eldgamle oljemalingen er funnet fram, – 40 år gamle bitte, små bokser som fortsatt fungerer. Og ikke nok med det: En av de gamle penslene fra den gang da henger også med.

På loftet står det også 40 år gamle byggesett i ubrutte forpakninger. Ett av settene vekker gode minner. Det er en Spitfire, 1939 i skala 1/32 fra Revell. Da Thv var fjorten år gammel hadde han veldig lyst på dette settet, og hans far syntes også at det var et flott sett med masse detaljer. Han likte nemlig også å leke med byggesett. Lille-Thorvald sparte da lenge og vel, før han kjøpte Spitfiren i gave til sin far. Store-Thorvald startet å bygge det, men tiden strakk ikke til. Nå er flyet funnet fram, og snart står det nok på et bord nær meg. Det er nok å gjøre. Thv 55 år har litt større krav til nøyaktighet og historisk korrekthet enn Thv 14 år hadde.

Neste prosjekt er å finne et Mosquito jagerbomber. Det skal bygges som en tro kopi av det flyet Thorleif Heine Eriksen fløy under andre verdenskrig. Farger og merking skal være helt korrekt. Eriksen skjøt ned et Junkers 88 med denne Mosquitoen. Heine Eriksen var en barndomsvenn av min svigermor, og Thv fikk høre mye om ham da han var gutt. Jeg husker at hans kone og en av sønnene var i svigermors begravelse. Det Heine Eriksen er mest kjent for, er at det var han som hadde ansvaret for hele U2-affæren, – og det skulle komme til å ha store konsekvenser for ham. Etter at han gikk av som stasjonssjef på Bodø flystasjon, ble han ansatt i NATO i Oslo. Vi har forsøkt å finne stoff om Thorleif Heine Eriksen på nettet, men finner bare et par referanser. Hvis noen har noe å fortelle om ham, tar vi gjerne imot tips.

Bildet under her er hentet fra Digitalt museum, og det er Heine Eriksen til venstre.

Det blir jo rene historietimene av dette. Mellom oss sagt, det hender jeg lytter med et halvt øre til min kjæres forkjærlighet for detaljer. Riktig nok er jeg historieinteressert, men når Thv av og til legger i vei med lange foredrag om en eller annen bil, en flyver eller viktigheten av riktig farge i cockpit, – da skal det innrømmes at mitt interaksjonsarbeide består av mer eller mindre bevisstløse, jasså du!

Vi vurderer å melde oss på i konkurransen om Nord Europas kjedeligste ektepar, men selv synes vi det er ganske hyggelig, faktisk. Det er fredagskveld. TV-en står på, jeg strikker, Thv bygger.

Håndarbeide kalles det, visst.

Da jeg blogget Tuva Novotny

I Dagbladet på nett kom det nettopp opp et intervju med Tuva Novotny. I innledninga til teksten står det å lese:

Dagbladet): Googler du Tuva Novotny (32) viser det femte søket at en kvinnelig blogger mener at skuespilleren er det vakreste i verden.

– Ja, hva faen skal man si til det? Det er vel et kompliment.

Tihi, – den bloggeren må nok være meg. Det er jo jeg som skrev at Tuva Novotny er det vakreste som finnes, – og det står jeg for.

At det kommer opp som femte googletreff forundrer meg ikke. Det er et av innlegga med flest klikk her på bloggen.

Don’t ask what the Nobel Committee can do for you

Hvorfor kan ingen hjelpe den mannen? Han er verken min kopp te, min politiker eller noe annet i nærheten av meg og mitt, – likevel får jeg vondt av ham. Er det ingen som kan hviske ham noen ord i øret, fortelle ham hva han burde gjøre når antennene hans svikter? Det hevdes at noen mennesker skylder sosial intelligens!

Det aller første noen burde lært ham, er at det er lurt å gi seg når man er på topp, – i det minste mens man fortsatt har æra i behold. Og selv om jeg ikke ser mye ære i Carl Ivars politiske virke, så har han vel partifeller. Carl Ivar Hagen var primus motor og frontfigur i Frp i så mange år, at noen burde hatt anstendighet nok til å ta ham i en velment skole. Nå er det for sent. Skaden er skjedd og han kommer til å gå inn i historiebøkene som sutreren, han som ikke forsto hvorfor han var politiker.

For det er nettopp det. Selv om man har vært elsket i Frp, er det ikke sikkert de samme Frp-folka synes han ville være et funn for Nobelkomiteen. Siden ingen foreslo ham, synes de tydeligvis ikke det. Og så er det dette demokratiet, da, – avstemminger og sånn. Han ble vraket igjen, Carl Ivar Hagen. Og det er ikke lenge siden sist. Ved valget i høst, fikk han også et slag i ansiktet. Ihuga Frp-ere hadde visst trua med å stemme Høyre for å unngå å få gamle Hagen som ordfører i Oslo, og da Hagen hørte det, trakk han sitt kandidatur. Nå er det ingen skam å tape for Fabian, og alle andre enn Carl Ivar ville forstått at han hadde tapt den kampen før den begynte.

Og nå var det altså en plass i Nobelkomiteen han ville ha. Jeg har grått de siste ukene, fortalte han i dag. Grått! Men man kan ikke grine seg til et verv, Carl Ivar. Hvordan kunne han finne på å fortelle noe sånt? De visste jo at jeg så gjerne ville ha den posten. Og nå melder jaggu Eli seg på også. Det er dårlig gjort mot Carl å vrake ham. Han kunne fått den plassen i Nobelkomiteen, – han hadde fortjent den, sier hun, – som om en plass i Nobelkomiteen er en påskjønnelse for lang og tro tjeneste, noe man skal smykke seg med. Og ingen av de to sier stort om hvorfor partiet burde gått omveier for å få ham inn, – ja, bortsett fra at han selv mener han ville vært et korrektiv til Jagland. Vi husker det var en gang han ville bli stortingspresident også. Hjelpes meg, – hva blir det neste?

Hvor er de alle sammen, – alle de som vil Carl Ivar vel, de som burde minnet ham om at å være politiker er å tjene folket, og at noe av det samme bør gjelde for medlemmene i Nobelkomiteen? Kunne de ikke beskyttet ham mot hans indre pinlige, flaue, kleine, patetiske, stakkarslige Carl Ivar?

Don’t ask what the Nobel Committee can do for you, but what you can do for the Nobel Committee

– eller noe sånt.

En dag på kontoret

En fin – fin dag har det vært, – en av de beste. Undervisningstimene kom tett i tett, men det er ikke alltid en ulempe. Er man i siget så seiler skuta av seg selv. Jeg vet ikke hva jeg liker best, men det er noe med tempoet, sola som flommer inn gjennom vinduer i tak og vegger, blide kolleger og viltre unger. Tenk å åpne døra til et grupperom og bli møtt med sånne strålende jentesmil som dette. Det gir jo energi nok for mer enn én novemberdag.

Det har stått på Den franske revolusjon i dag. Forelesning. Det er moro med forelesninger, – i hvert fall om Den franske revolusjonen. Krydret med litt Aksel von Fersen, – han er mitt yndlingskrydder, og en dæsj Sofia Coppola blir den lettfordøyelig.

Elevene sprer seg i et tynt lag utover i skolebygget, og jeg rusler rundt og nyter synet av dem. De finner seg kriker og kroker der de kan sitte sammen to og to. Noen sniker seg til litt akkompagnement fra iPhonen sin. Vi har en avtale. Den kalles 20/80 og handler om den prosentvise fordelingen mellom koseprat og jobb. Det går for det meste greit, og når det sklir ut, haler vi voksne dem på plass igjen.


Vi er mange voksne som synes det er fint på jobb. Selv når bena svikter og kroppen ikke er helt samarbeidsvillig, er det likevel sånn at noen heller vil være i virksomhet på skolen enn sitte hjemme med benet på en stol. Det legger lista høyt for kollegene, men det har ingen vondt av. Dessuten lærer det ungene våre at man ikke skal gi seg så lett.

Selv om sola skinner, er ikke alt bare solskinn. Jeg har rukket både å undre meg og å irritere meg i løpet av dagen, – men hva det dreier seg om kan vi ta en annen dag. Med så mange oppgaver og så mange mennesker i sving kan ikke alt være friksjonsløst. Det går unna på mer enn en måte, – og egentlig liker jeg den delen av jobben også, – i rimelige mengder.

De fleste dager på jobb er fine. Hvorfor denne føltes så ekstra fin, vet jeg ikke. Kanskje hadde jeg sovet nok, kanskje sto adrenalinpumpa mi åpen litt for lenge, kanskje var det sola. Lunsj og skravlings på lærerværelset er heller ikke feil.

Ryktet sier at det kommer en arbeidsdag i morgen også. Jeg er heldig sånn.