Øvelse i å tåle

Det er mange grunner til at vi drar på villmarkstur med elevene våre. Noen av dem er uten tvil aktverdige, – andre kunne sikkert hatt godt av en debatt.

Hvis turen skal knyttes opp til et fag, må det være kroppsøvingsfaget. Elevene skal bevege seg i skog og mark, og de skal lære de praktiske sidene ved friluftsliv. Men dette handler selvfølgelig om så mye mer. Det gjør det jo alltid når det heter skole.

Denne gangen var vi 53 åttendeklassinger og fem voksne som la i vei. Fire av lærerne skulle overnatte sammen med elevene. Turen fra skolen og opp til leirplassen tar i underkant av to timer med tunge sekker. Vi jukser litt. Jeg kjørte lavvuer, presenninger, stormkjøkken, ved og annet utstyr opp til Skihytta, og så ble det båret det siste stykket opp til vår faste plass.

Dagen i går startet med to timer nasjonal prøve i matematikk. Klokka 10.30. startet den lange marsjen. Første oppgave var å slå leir: Sette opp lavvuer, tenne bål, bygge gapahuk. Det er populært å sove i lavvu. Ungene møljet seg sammen, skravlet og flørtet, tøyset og lo sånn som trettenåringer er så flinke til. Vi vil jo at de skal kose seg og bli bedre kjent. Derfor har vi ikke så mange organiserte aktiviteter. En times tid med teambuilding før middag og en runde med refleksorientering sent om kvelden. That’s it.

Og så er det matlagingen. I forkant har elevene jobbet i matgrupper, planlagt og laget lister. Noen velger en enkel variant, litt pølsegrilling over bålet. Andre slår skikkelig til. Noen av gutta vartet opp med medium stekt biff, ostegratinerte tomater og brokkoli. Til dessert? Crepes suzette med hasselnøtter og karamellsaus.

På denne tiden av året er det ofte kaldt, særlig om natten. Det har vi ikke noe imot, – det er tvert om noe av det vi skal oppleve. Denne gangen kunne det med fordel vært kaldere – og tørrere. I stedet fikk vi et tungt, grått vær. Tåka lå så tykk at det var halvmørkt hele dagen, og ikke en kvist var tørr. Heldigvis kom regnet først i natt, men så regnet det til gjengjeld helt til vi var vel hjemme.

Kvelden i går var mild, men fuktig. Det har regnet mye i det siste, og bakken var våt. Etter hvert var bålområdet et eneste gjørmehøl. Det blir lange timer, og jeg merker at jeg ikke er tjue lenger. Jeg fikk satt meg ned på en vedstabel her og en sten der, men mesteparten av tiden er vi på bena, står og går rundt omkring. Og uansett hvor vi satte oss, så ble vi skitne. Jeg gjetter på at 53 vaskemaskiner fulle av turtøy durer og går akkurat nå, – ja, og så min da.

Vi satte opp åtte lavvuer, noen små og noen store. En av dem var forbeholdt lærere og eventuelle syke elever. Jeg lå ikke der. Som vanlig rigget jeg meg til under åpen himmel. En presenning, et liggeunderlag og en god sovepose gjør susen. Jeg sov som et barn store deler av natta.

Den norske turtradisjonen er vel kjent: Ut på tur, aldri sur. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Gjett om vi har hørt det da vi var barn, og gjett om vi har bragt disse nasjonalverdiene videre. Når vi drar ut med så mange unger, stiller de med veldig ulike forutsetninger. Noen kommer fra spesielt turglade familier eller de er speidere. For dem er nattens strabaser for småtterier å regne. For andre er dette en helt ny arena. Noen stiller med egen kniv, næringsrike matpakker, solid turtøy. Andre har ikke en gang med en lommelykt. De som ikke har noe utstyr får låne av skolen. Vi har både soveposer og liggeunderlag.

Egentlig handler ikke dette verken om utstyr, våte sokker eller tunge sekker. Det handler om å tåle at ikke alt går på skinner, tåle at det blir lite søvn, tåle at maten falt i søla, tåle at det er litt kaldt, tåle å gå på do ute i mørke skogen. Elevene er like gamle og de utsettes for nøyaktig de samme strabasene, men de håndterer det vidt forskjellig. Det er moro å være voksen sammen med en sånn herlig gjeng. Du burde prøve det. Når over femti unger rocker overføres det energi til oss voksne. Man blir litt gira og jeg for meg befordrer det sinnets munterhet.

De fleste var faktisk blide fra de kom til de dro, men noen få måtte ha en skulder å gråte på. Selv om man er tretten år, kan hjemlengselen være fæl. For noen føles det uoverkommelig å måtte fortsette å gå når sekken er litt for tung eller oppdage at ingen andre har plukket opp det du slapp ned. Det ble noen tårer denne gangen også. Paradokset er at det er nettopp disse elevene vi tenker at skal ha mest utbytte av en sånn tur. Men da må vi forutsette at det har overføringsverdi. Vi ser at de ungene som er dårligst til å takle våte sokker og tunge sekker er de samme elevene som raskest gir opp når det butter imot i klasserommet. Tanken er at noen strabaser skal bidra til å herde elevene, lære dem noe om utholdenhet om å tåle bitte litt.

Om det har denne overføringsverdien – that’s the question.