Fjordman rider igjen. Han er indignert over hvordan han har blitt behandlet av norsk politi. Et ublidt møte, kaller han det. Jeg tviler ikke på at det var ublidt. Noe annet ville vært underlig, saken og ikke minst mannen tatt i betraktning. Fjordmans leveranser av hat og gørr trigger neppe vennlighetsgenet hos noen av oss. Spørsmålet er om hans opplevelser er innenfor rammene av det både han og vi andre må finne oss i når verden står på ende. Ingen ting av det han sutrer om i dagens Aftenposten tyder på at han har blitt utsatt for noe overgrep. Men det er fra mitt perspektiv.
Sett fra Fjordmans perspektiv var kontakten med politiet både unødvendig og ubehagelig, og han er ikke alene om å ha en sånn opplevelse. Flere av dem ABB fant det for godt å nevne i sitt såkalte manifest har plutselig befunnet seg i nærkontakt med pågående politifolk. Ublidt eller blidt, – sånn må det være. Hvis vi forutsetter at Fjordmans holdninger aldri har kommet lenger enn til ord, at han ikke har hatt noe med ABB å gjøre utover det faktum at de deler tanker og ideer og har holdt til på samme nettsted, – da er det klart at han opplever det som en unødvendig belastning å få sitt hjem ransaket, sin PC innndratt og sine underbukser gransket. At hans ytringer i forkant av 22. juli fungerer som en invitasjon til granskning, er han visst ikke i stand til å se.
For denne mannen fra fjordene ser ut til å glemme at det også finnes andre perspektiver. Etter 22.07. har politiet etter beste evne forsøkt å avdekke eventuelle medhjelpere til den terroren vi ble utsatt for. Selv om Fjordman vet at de ikke vil finne noe hos ham, kan ikke politiet vite det samme. Dette er ikke tiden for å tro en mann som Fjordman på hans ord. Der har han diskvalifisert seg grundig. I stedet må politiet snu hver sten og vrenge hver underbukse, for å si det sånn. Ingen får så mye kritikk akkurat nå som nettopp politiet. Tenk om de unnlot å granske! Tenk om de var slepphendte med en som senere skulle vise seg å være involvert! Da tenker jeg de ville få verre ting å handskes med enn en sutrete Peder Are Nøstvold Jensen. Til tross for sitt ekstremt negative syn på vår framtid, ser han ikke ut til å forstå at verden av og til må være litt ublid, – også for sånne som ham, – i hvert fall in real life.
Livet leker 