Barnestjelere og annet folk

Jeg kan ennå huske hvor deilig det var å ha et eget liv utenfor huset, et hemmelig liv som mamma og pappa ikke visste noe om. Inntil nå har vi hatt full kontroll på C og M, – ikke noe hemmelig liv der i gården, nei. Men nå er det visst slutt. Det forsto jeg på søndag. Da lille Ms venninne J skulle hjem til middag, forsvant M i samme slengen, borte var hele ungen. Da vi skulle spise middag, sendte vi C ut for å finne søsteren sin. De kom leende tilbake. C hadde funnet henne sammen med en hund, og sammen hadde de ringt på en dør for å levere dyret til eieren. Alt dette fortalte C mens lille M sprang rundt i huset og spurte hvem som hadde tatt pengene hennes, lønninga hennes. Vi så ut som spørsmålstegn, inntil vi forsto at det var de enogtjue kronene som hadde ligget på benken i stua det var snakk om. Og så kom historien, fotalt med den største selvfølgelighet. Da M var sammen med sin venninne J på fredag ettermiddag, hadde de luftet en hund og fått betalt for det, og da J skulle hjem på søndag ettermiddag, hadde M fått den ideen at hun skulle gå hjem til mannen for å gjenta suksessen. Hunder er jo så søte, og det er mye man kan kjøpe for enogtjue kroner.

Hva skal man si? Vi har vært der før, flere ganger før, og det er det samme dilemmaet hver gang: Balansegangen mellom å advare ungene mot farlige mennesker, sånne som faktisk finnes der ute, og samtidig gjøre dem åpne og trygge på at de fleste mennesker er snille og vil oss vel. Vi har aldri forbudt ungene våre å prate med fremmede. En fremmed er en venn du ennå ikke har møtt, er det noe som heter, – og det må gjelde for barn også. Men så er det alt det andre, alt det vi har lest om i avisen og nesten ikke orker å forholde oss til.

Forsiktig frittet vi henne ut om eieren til hunden. Jo da, – han var supersnill og grei og hadde mørkt, krøllete hår, men var fra Norge og hadde joggebukse. Det måtte jo bli en alvorsprat, klart det måtte, – om hun hadde hørt om barnestjelere? Det hadde hun, – var mannen i joggebuksa en barnestjeler? Skrekk i stemmen. Vi tok det derfra. Joggebuksemannen er sikkert en snill og hyggelig mann. Nesten alle mennesker er det, og vi kan godt prate med dem. Men det er noen mennesker som er farlige for barn, og denne gangen fortalte vi hvilke forferdelige ting barnestjelere kan gjøre mot barn, – de kan faktisk stenge dem inne i et lite rom, sånn at de ikke kan komme hjem til mammaen og pappaen sin mer, kanskje aldri. To par kulerunde øyne stirret på oss: Er det sant? Gjør de noe så fært? Det var nok det verste de hadde hørt i hele sitt liv. De skulle bare visst de to små, søte, – hva barnestjelere faktisk kan gjøre, men det har vi ikke tenkt å fortelle dem, – ikke ennå. Så snakket vi litt om å kjenne på hva man føler, om noen er ekle og klamme, om man føler at noe er feil, at man aldri skal gå inn til noen man ikke kjenner, at man ikke skal snakke med menn som stopper i bilen sin og roper – selv om de sier at man skal få noe godt, få se på en søt katt eller noe som helst annet som er hyggelig – og at man skal si fra hjemme før man går for å lufte en hund.

Puh, – det er ikke lett. Det den evige samtalen. Jeg kan huske at mine foreldre hadde den med meg da jeg var barn, – men hva hjalp vel det?

Advertisements

2 responses to “Barnestjelere og annet folk

  1. Ja, det er en balancegang – hvor var det fint, at I fik snakket med børnene om børnelokkere, som vi kalder dem her.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s