Vi går i mål i juni 2014

Startskuddet for det nye elevkullet har gått. På mandag dukket alle de nye elevene opp, og allerede samme kveld hadde vi foreldremøte. Tirsdag var vi på bli-kjent-tur til Isegran og resten av uken skal vi forsøke å gjøre dem til Kvernhusetelever.

Det blir lett!

Ennå har jeg kontakt med de forrige elevene mine. Jeg leser dem på Facebook, får små søte sms-er av typen: I dag flytter jeg og Y til Tomb jordbruksskole. Vi gleder oss. Lykke til med den nye klassen. Det varmer hjertet mitt. Så må jeg vite om Saman får bytte skole, om Harald er i gang der han skal være og litt annet småtteri. Men jeg har sluppet dem nå, – jeg har det. Kors på halsen!

I bytte har jeg fått 54 nye unger. Tallet går litt opp og ned den første tiden. En har byttet klasse, en har flyttet til en annen skole. I dag har jeg vært alene med dem et par timer, halvparten om gangen. Elevene vet det ikke, men jeg vet det: Dette er viktige timer. Vi føler hverandre litt på tennene. Hvem er vi? Hva vil vi? Hvordan skal vi kommunsiere? Jeg klarte å lære alle navnene i dag, så er i hvert fall det på plass.

Vi vet litt om alle de nye elevene. Enkelte vet vi mye om. Det er de som har noen spesielle behov. På den annen side har alle trettenåringer spesielle behov, særlig nå i oppstarten. Alle går i klasse med noen de kjenner, men det er flest nye ansikter. Det gjør dem litt stille og forsiktige nå i starten. Siden jeg har dem i veldig kommunikative fag, valgte jeg som vanlig den litt barske starten. Etter å ha intervjuet hverandre to og to, måtte alle i klassen stå alene foran 53 elever og en flokk lærere for å presentere en medelev de ikke kjente. Etter litt peptalk der jeg blant annet fortalte at flere kanskje følte seg to milimeter unna et nervesammenbrudd, kom smilet fram og absolutt alle elevene klarte oppgaven.

Hurra! Vi er i gang.

Det merket jeg også da vi så vår første nyhetssending sammen. De visste da godt hvem Gadaffi var, at han har vært diktator i 40 år, hva en diktator er; de var i det hele tatt godt orienterte. Miljømessige fordeler med jernbane framfor trailertransport var det også en som hadde synspunkter på. Nå gjelder det å holde dampen oppe, få dem på, engasjere dem. Vi har så vidt begynt.

Vi voksne forsøker å finne en god balanse. Det er viktig at vi kommer i gang og at elevene forstår at det skal jobbes og at skolen ikke er en lek. Samtidig må vi få formidlet at vi skal leke også, og le og tulle og tøyse. Det gjelder å finne en formen på samværet. Foreløpig er klassen fullstendig stille når vi kommer inn i klasserommet. Helt tyst, er det. Du tenker kanskje at det er flott, men det er det bare inntil et visst punkt. Vi må jo ha ungene på banen. Likevel er stillhet i et klasserom lite å bekymre seg over den første uka. Det varer ikke lenge før jeg må be dem stoppe skravlinga.

I morgen skal vi forsøke å dele dem inn i grupper. Forhåpentligvis har vi et godt nok bilde til å gjøre en foreløpig inndeling nå. Tre lærere skal også ha hver sine kontaktelever. Det venter vi litt med. Vi har en og annen elev i øyekroken, en vi kjenner at vi kan få til noe bra med. Det kan hende vi har kompetanse på noe som passer for den eleven eller at foreldre har ønsket seg en av lærerne som kontaktlærer. Brikkene faller på plass i løpet av et par uker.

Jeg liker 9C. Etter tre dager kjenner jeg allerede at dette er ungene mine. Sånn skal det være, og det handler også om å bestemme seg. Jeg bestemmer meg. Jobben min er å ta vare på denne flokken i tre år framover. Heldigvis er jeg ikke alene om oppgaven. Vi er fire lærere tett på, og et par til som står rett utenfor i kulissene og bidrar med sitt. Skal det bli bra, så må jeg få elevene under huden. Jeg må like dem. Jeg må gjøre dem til mine. Det vil komme situasjoner hvor ikke alt er rosenrødt. Jeg vet at det kommer tårer og kjefting, mas og fortvilelse. Elevene vil bli oppgitte, og jeg vil bli sliten. Da må jeg ha en godfølelsen i bunnen. Har jeg ikke det, glipper hele greia. Men det er så lett å like sånne trettenåringer. Noen er ganske anonyme for meg ennå, et navn og et ansikt. Andre har sluppet ut noe av personligheten sin. En har allerede bemerket seg med en tørr, ironisk kommentar. En har vist at han kan ta ledelse over en gjeng medelever. Ei vi hadde hørt at ikke likte å snakke i klassen, har allerede vist iver og stilt spørsmål. Ei har fortalt at hun er veldig god på noe, men sliter med noe annet. For hver dag som går dannes et bilde av en gjeng fine unger.

Det er et langt prosjekt vi har satt i gang. Startskuddet gikk nå. I mål kommer vi i juni 2014.

Det skal bli bra!

Advertisements

8 responses to “Vi går i mål i juni 2014

  1. Selvsagt blir det bra 🙂
    Trivelig å følge de små glimtene du gir fra klasserommet ditt.

  2. Det er lidt sjovt at læse….. man kan jo ikke undgå, at det vækker minder!

  3. Det er godt at læse, en god beskrivelse – jeg gemmer den linie, hvor du skriver at du vet «at det kommer tårer og kjefting, mas og fortvilelse. Elevene vil bli oppgitte, og jeg vil bli sliten. Da må jeg ha en godfølelsen i bunnen. Har jeg ikke det, glipper hele greia. Men det er så lett å like sånne trettenåringer. Noen er ganske anonyme for meg ennå, et navn og et ansikt. Andre har sluppet ut noe av personligheten sin.»

    Jeg synes det er meget at skulle lære 54 elever. Jeg tæller sammen, engang skulle jeg lære 120 elever, det var svært – alt for svært, de bedste år var da jeg underviste hold på 8 i computer-teknik en uge ad gangen.

    • Det går faktisk fint med en så stor klasse, Donald. Å lære havn på dem er gjort på et kvarter. Sånt finnes det teknikker for. Vanskeligere er det å bli virkelig kjent med dem. Sytten av elevene er mine kontaktelever. Dem skal jeg ha et spesielt øye til, holde møter med osv. Det snevrer det jo noe inn. Fordelen med dette systemet er at jeg ikke er lærer i noen annen klasse. Disse 53 ungene (det er nå 53) er de eneste elevene jeg må forholde meg til de neste tre åra. Da blir man kjent! Vi er jo faktisk sammen tjue timer i uka.

  4. Gleder meg til å følge biter av det 3 årige «løpet» her hos deg.

    Spennende, moderne bygningsmasse på skolen du jobber.

    • Det blir nok en og annen post, Elisabeth. Samtidig føler jeg at jeg gjentar meg etter å ha blogget et helt treårsløp allerede.

      Skolen er verdens fineste, koseligste, beste, roligste 🙂 Stikk innom hvis du er i traktene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s