Jeg kjenner folk som blir dårlige av å gå i begravelse. Noen vil helst ikke snakke om døden. De blir så deprimerte at det går utover livskvaliteten. De orker ikke en begravelse, – ikke en eneste samtale om døden!
Jeg lurer på hvordan det ser ut inne i hjertet til Jens.
De siste tre ukene har han og de andre statsrådene bokstavelig talt vasset i død og forferdelse. De har holdt taler for det store publikum og trøstet de sørgende. Allerede noen timer etter at skytingen startet på Utøya, var de på plass på Sundvollen for å vente sammen med foreldrene. De to siste ukene har de reist fra begravelse til begravelse, ofte flere om dagen, og ikke i egenskap av anonym gjest på bakerste benk. Foran har de sittet, og så har de entret talerstol etter talerstol for å holde minneord over femtenåringer som har blitt jaget som dyr, skutt og drept. Alt dette har de gjort, mens øynene til fortvilte foreldre har fulgt hver bevegelse de har gjort.
Jeg lurer på hvordan det ser ut inne i hodet til Jonas.
Når unge mennesker dør, er det alltid noen voksne som føler ansvar. Ungdommene på Utøya var der fordi de var AUF-ere, Det er Arbeiderpartiets ungdom som er drept. Det betyr at de voksne i Arbeiderpartiet føler ansvar. De var jo der fordi vi hadde invitert dem, oppfordret dem til å være politisk aktive. Disse undommene var overlatt i Arbeiderpartiets varetekt, – og så kom de aldri hjem igjen. Det er irrasjonelt å føle skyld over det som har hendt, men alle som har levd en stund, vet at fortvilelsen raskt jager rasjonaliteten på flukt. Sånn er det for foreldre, sånn er det for politiske ledere.
Jeg lurer på hvordan det ser ut rundt nervene til Knut.
Vi er et folk i sorg, sier vi. Dette rammer alle partier, sier de andre partilederne. Mulig det. Mulig det. Men for alle oss som står rundt, blir dette for ingen ting å regne, sammenlignet med hvordan rammede og pårørende har det. Og midt oppe i dette står Jens og Jonas og Knut og skal være ledere, vise ansvar, representere alle oss andre. De holder regjeringsmøter der de analyserer og gransker, de møter politiet og pressen, deg og meg, – og så er det enda en begravelse. Hadde de bodd i et annet land, kunne de tatt på seg statslederminen og holdt distanse. Sånn er det ikke her hos oss. Her skal statsministeren være Jens og utenriksministeren være Jonas, og Jens og Jonas må gå helt inntil, klemme, prate, dele. Hvordan kan de bære det? Samtidig som journalistene analyserer hvert ord som blir sagt, fotograferer hver tåre på en statsministers kinn, menigmann begynner å lete etter dårlig lederskap, syndebukker, feil, – samtidig som alt dette skjer rundt dem, har Jens og Jonas og Knut enda noen begravelser å gå i.
Og så begynner valgkampen.
Hvem leder dem som skal lede?
Hvem trøster dem som skal trøste?
Livet leker 
jeg har ingen ord.
jeg vil bare gerne sige, at jeg har læst dine bevægende tanker.
du er så god til at sætte ord på tanker, Hege.
kærlig hilsen
Regitze
Fint om jeg traff deg hjemme, regitze.
Dette var sterkt å lese Hege. Nå sitter jeg med tårer i øynene. Jeg har tenkt på det samme mange ganger, men har ikke funnet de rette ordene. Som Regitze skriver; du er god med ord.
Jeg var på Mallorca når tragedien rammet Norge og fulgte BBC News så snart jeg var innendørs. Allerede de første dagene etter 22.juli, da Jens ble intervjuet av journalister fra alle verdenshjørner, kom tankene om trøst. Å få verdensblikket rettet mot seg på denne måten, må ha vært en stor påkjenning for ham. Når jeg den siste tiden har sett fra alle begravelsene i nyhetssendingene, har jeg grått med alle de pårørende. Og for Jens, Jonas og Knut…
Jeg er faktisk glad jeg var hjemme de dagene,. Randi. Det var grusomt å sitte klistret til TV og nyhetene, men samtidig kjente jeg at det var viktig å få med alt som ble sagt. Vi vet jo at både Jens, Jonas og Knut har noen som trøster dem, men det er et ekstremt press de har blitt utsatt for. God helg til deg.
Jeg har tenkt på det jeg også, men du setter ord på det! Takk!
Bare hyggelig, Lene.
😦
Det går nok bra.
Nydelig skrevet. Skulle ønske jeg var like flink til å uttrykke meg. Lurer på om du har havnet på feil hylle her i livet, forfatter eller journalist hadde kanskje vært riktigere? (Du er selvsagt en fantastisk norsklærer også)
Takk for hyggelige ord, Torill. Jeg skriver jo her på bloggen. Det holder for meg. God helg.
Veldig bra, jeg har tenkt de samme tankene. Hvordan klarer Jens , Jonas og Knut å gå i begravelse etter begravelse og samtidig komme med trøstens ord til de som har mistet det kjæreste de hadde ? Det er nødt til å ta på kroppen, både fysisk og psykisk for våre ledere.
Takk for at du skriver om dette og deler tankene dine med oss andre !
Bare hyggelig. Det er som oftest sånn, at det du og jeg tenker og føler, -det er det mange andre som også tenker og føler.
Takk Hege for at du skriver og deler her på bloggen din. Godt meg meningsfullt skrevet som alltid.
..Godt og meningsfullt.. skal det stå selvsagt.
Bare hyggelig, Elisabeth.
I må være bristefærdige af stolthed over folkevalgte, som ikke opfører sig som direktører og bestyrelsesformænd, men som har sunde idealer og viser vejen. Tillykke!
Visst er vi stolte av våre folkevalgte, Gowings. Men det er jo sånn vi alltid har hatt det, og sånn vi håper å få ha det i framtiden. For hver gang det skjer noe, rykker vi litt tilbake. Her om dagen fortalte Jens at da han var statsminister første gang, var det ingen sikkerhetsforanstaltninger i det hele tatt. Så ble Anna Lindh drept, og vips hadde han livvakter. Hvordan det blir nå, vil framtida vise. En del utenlandske journalister har kalt oss for naive, fordi vi ikke har en skarpskodd sikkerhet rundt våre politikere. Det de ikke tenker på er at dette er et bevisst valg. Våre politikere vet at de tar en kalkulert risiko når de beveger seg i samfunnet uten særlig bevoktning, – men de gjør det fordi de mener det er en verdi i seg selv.
Meget af det du nævner, kender vi jo også fra Sverige og herhjemme,- men netop udtalelserne fra Stoltenberg som reaktion på Utøya er enestående….
Det er vel ganske like forhold på dette området her i Skandinavia. La oss håpe det får fortsette.
Veldig godt formulert rundt det mange av oss tenker, Hege. Du er dyktig!
Det er mange som fortjener honnør i denne ekstreme situasjonen; blant annet så er jeg også mektig imponert over politiets grenseløse tålmodighet overfor uttallige og gjentagende urimelige og teite journalistspørsmål. I tillegg så har forsvareren til den fengslede mannen min dypeste respekt, en så vanvittig krevende oppgave kunne vel ingen håndtert bedre.
Helt enig. Det er noen utrolig tålmodige politifolk som har møtt pressen. De er så sindige, at jeg nesten må le noen ganger. Når det stormer som verst, blir alle spørsmål besvart kort og greit, ingen opphisselse å spore og hittil har vel ingen bitt på utlagte agn eller gått i felle og sagt noe de ikke skulle. Imponerende.
Veldig fint skrevet. Jeg håper de har et solid støtteapparat rundt seg, og at de både får pratet ut til sine nære og kjære, men kanskje også noen med litt trening i dette? Nesten så en får lyst til å sende dem på en liten ferie snart, men så skal det jo drives valgkamp også… 😦 Det er tøffe tider!
De får nok den hjelpen de skal ha, både privat og gjennom jobben. Jeg synes bare det kan være fint å minne hverandre om at de bare er folk de også.