Vi er så få her i landet, hver fallen en bror og venn

Vi drar dem fram når det stormer, Nordahl Griegs dikt. Noen synes det er litt merkelig, litt pompøst, men som en Facebook-venn nettopp skrev: OK, Breivik – da har du fått CNN til å sende desse orda av kommunisten og marxisten Nordahl Grieg til heile verda:

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Så lenge du lever og ytrar deg vil du fungere som vaksine for nordmenn mot mørkeblå politikk.

Hittil i livet har jeg aldri blitt dypt og ekte berørt av noe dramatisk som ikke rammer meg selv. Jeg har opplevd det som fryktelig og fælt, men jeg har ikke følt noe. Denne gangen er det annerledes. Sånn er det visst for alle andre her i dette lille landet også. Jeg sover dårlig, jeg føler meg tung og angstfylt absolutt hele tiden, og alt annet enn å følge med på nyhetene føles meningsløst. Når vi som står på utsiden har det sånn, hvordan er det da for dem som tenker på sine barn? Hvordan er det å forestille seg hvordan ungen din må ha hatt det ute på Utøya, mens hun fortvilet forsøkte å unnslippe geværmunningen? Hvordan har våre bekjente det som våker over sitt hardt skadede barn?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

Og likevel skinner det litt lys gjennom mørket. Jeg trodde vi hadde et stort samhold her i landet. Jeg trodde vi ville velge verdigheten framfor hysteriet, troen på rettsstatens prinsipper framfor hevn. Heldigvis trodde jeg rett. Med unntak av noen få, ungdommelige raseriutbrudd, har folks reaksjoner vært verdige og fine, og hovedfokuset har aldri vært på gjerningsmannen, men på ofrene og tankene på framtida. Som en av AUF-erne sa i et intervju i dag: På fredag tok Anders Behring Breivik livsvalget for meg. Jeg må kjempe videre for det jeg tror på resten av livet. Ingen av de døde har dødd forgjeves. Norge blir aldri det samme igjen, men alt som var bra, kommer til å bli enda bedre. Det hjelper bare så lite for dem som har mistet sine.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

I kveld har Thv og jeg gått i fakkeltog sammen med 12 000 andre her i Fredrikstad. Skjønt, – gått er vel å ta i. Vi var så mange, at selv om den lengste togruta ble valgt, råka vi opp for gater, og toget endte med å bite seg selv i halen lenge, lenge før det ble vår tur til å forlate rådhusplassen. Det kan vi vel smile litt litt av, litt sånn forsiktig.

Vi skal nok smile og le igjen, men det vil ta tid.

Skulle du ha behov for noen kloke ord til ettertanke, finnes det mange å hente. Vi trenger alle de kloke ord som finnes, for å komme gjennom dette.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

Advertisements

12 responses to “Vi er så få her i landet, hver fallen en bror og venn

  1. Fryktelige greier men flotte markeringer, rundt omkring…

    • Bilder fra markeringene, alle talene, sangene, alle de flotte utsagna fro Utøya-ungdommen – alt dette skulle kanskje blitt prosjektert inn på celleveggen til en viss person døgnet rundt. Det kunne gitt ham noe å tenke på.

  2. Lige præcis sådan har jeg det også. Og jeg kender ingen sange som siger det bedre.

    Klem fra Tine i Danmark – hvis norske rødder gør ondt i disse dage

    • Til ungdommen har vi visst sammen, The Blogless Sister. Jeg tror jammen den synges mer i Danmark enn i Norge. Og takk for klemmen.

  3. Det var så mange i fakkeltoget i Fredrikstad i dag at vi som gikk gågata for å komme til rådhuset aldri kom fram. Men stemningen var allikevel full av godhet og samhørighet der vi sto tett i tett med blomster, fakler og paraplyer og ventet tålmodig. Det er godt å oppleve at vi klarer å svare på vold med samhold.

    • Det var en god stemning, Lene. Rent praktisk tror jeg ikke Fredrikstadfolk helt har adoptert Lykkebergparken som rådhusplass. Jeg så det samme under lærerstreiken i fjor vår. Mange ble stående foran kinoen, og kom aldri fram. Et annet problem er at lyden ikke bærer rundt hjørnet. Står man i Nygårdsgata hører man dårlig hva som blir sagt.

      Men en flott markering var det uansett. Jeg tenker likevel at det hjelper nesten alle – bare ikke dem som har mistet ungene sine. For dem er det nok lenge før de kan hjelpes av noe.

  4. Eg er ikkje kommunist, som Nordahl Grieg var. Eg er ikkje AUF- eller Ap-medlem, men på den andre sida av den, angivelig så viktige, skiljelinja mellom «borgarleg» og «sosialistisk». Men eg stiller meg så 100 % bak formuleringa di: «Hittil i livet har jeg aldri blitt dypt og ekte berørt av noe dramatisk som ikke rammer meg selv. Jeg har opplevd det som fryktelig og fælt, men jeg har ikke følt noe. Denne gangen er det annerledes.» Det er akkurat slik eg kjenner det. Nordahl Grieg var kommunist. Men orda hans vil leva for alltid.

    • Disse orda til Nordahl Grieg passer for oss alle, Øystein. Jeg er heller ikke kommunist. Det er likevel en ironi, at det er hans ord som brukes hele veien. Med tanke på gjerningsmannens livssyn gir det en tilleggsdimensjon. Jeg tror det er mange som har det som deg og meg – vi opplever det som om vi selv er rammet, selv om vi ikke har minstet noen som står oss når. Vi får håpe dette ikke gjør samfunnet mindre åpent. Takk for hyggelig kommentar.

  5. I skal vide, at Norge er i mange mange manges hjerter..

  6. Det er så frygteligt hvad der er sket, Hege, og her i Danmark har vi fulgt begivenhederne hver dag – senest i går, hvor der var en mindegudstjeneste i København.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s