Det var visst dette vi lengtet etter

Det viktigste er å komme seg opp om mårran, – sånn i rimelig tid, altså. Jeg sover til ni. Da begynner Nitimen på radio, og jeg kryper ut av dynene. Gjør jeg ikke det, kommer sommerferiedepresjonen garantert til å sette inn. Det spises frokost, mailen sjekkes, avisene leses og så kryper dagen i gang på lavt gear.

Den som har to trehus blir aldri arbeidsledig, sier et gammelt jungelordtak, og det er sant. Erfaring har vist at jeg ofte ikke kommer i gang med vedlikeholdsarbeidet før juli går not slutten, og det kan få fæle konsekvenser. Ikke i år. Jeg er i gang allerede, og heldigvis er ikke dette et sånt år da alt må gjøres. Innersiden av verandarekkverket skal vaskes, skrapes og males (min jobb), to vinduer settes inn med benarolje (min jobb), to trær felles (min og Thvs jobb i fellesskap), en peis monteres (Thvs jobb), to vannbord skiftes (Thvs jobb), – og det var vel omtrent det, tror jeg. Det dukker alltid opp noe mer.

I dag har jeg høytrykkspylt verandarekkverket. Hvem sa at man måtte ha innlagt vann for å bruke en høyttrykkspyler? Jeg føler meg veldig prektig. Thv har båder rukket lunsj i byen med venner og å starte monteringen av den nye peisen. Det prosjektet skal vi nok komme tilbake til. Det blir skitfint!

Været har vært aldeles strålende de siste dagene. Veldig varmt, har det vært, og jeg har lest en halv bok. Det prosjektet har foregått vekselsvis i hengekøya og tilbakelent i en stol. Til dere som nettopp har adoptert bort en katt, kan jeg fortelle at det går aldeles utmerket. Dyret koser seg fælt her inne. Jeg må jo si her inne, for han er ikke særlig modig når det gjelder utelivet; ikke om dagen i hvert fall. Når klokka drar seg mot midnatt, blir han plutselig tøff i trynet, litt sånn: Dere må’kke komma her og komma her, lissom jeg ikke tør å gå ut, lissom, – og så kryper han ut på verandaen og ned trappa. Men det vil ikke vi, så vi lukker døra når det begynner å bli mørkt. Skal han ut å reke, får han gjøre det om dagen, i hvert fall denne første uka. Dessuten står vinduene åpne, så er han så tøff som han later som, kan han alltids hoppe ut av dem.

Mat får vi også. I dag var det nypoteter, blomkål og spekeskinke. Og så jordbær, selvfølgelig. Jeg tror det var dette vi lengtet etter da vi jobbet oss skvatt i hjel i vinter. Nå er vi her, og det er faktisk ganske bra. Naboene stikker innom, vi prater om viktige ting som trær og maur og sånn, og så ber vi noen på lunsj og så ber de oss på middag, og så er det bare sommerferie.

En rotur har det også blitt. Jeg vil så gjerne kunne håndtere den nye båten vår uten hjelp, og nå kan jeg det. I går rodde vi ut på det store havet, i hvert fall inn i Slevikkilen. Nå har vi prøvd den med tre voksne om bord, og selv om det gikk saktere, gikk det fort nok for en kveldstur i solrenninga.

2 responses to “Det var visst dette vi lengtet etter

  1. Høres ut som deilige dager, Hege.
    Og den båten er jo litt av et scoop. Bringer nostagi og romantikk i mine assosiasjoner. Her er det ikke snakk om en sprukken holk, slik som Prøysen beskriver.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s