Forelsket i Etna

Jeg vet ikke hva jeg egentlig forventet. At Etna er en levende vulkan, visste jeg, og så mente jeg å ha hørt at den hadde hatt sitt siste utbrudd så sent som i 2002.

Der tok jeg feil.

Vi la i vei etter frokost. Planen var å se Etna først, og så kjøre ned til Taormina.

Der undervurderte vi Etna.

Allerede på lang avstand kunne vi se røken fra to av kraterne. At det er liv, er det ingen tvil om. Veiene snirklet seg oppover gjennom nydelige, små landsbyer. At noen tør bo her når det koker og syder under bena på dem, er mer enn jeg forstår.

Etna er kjent for sine flankeutbrudd. Det betyr at lava velter ut av sidene på vulkanen, ganske langt nede. Dette kan skje så lavt som noen hundre meter over havoverflaten, og selvfølgelig også midt inne i bebygd område.

Skummelt!

Det er mange veier opp til Etna, to av dem fra vår del av øya. Da vi hadde vært på toppen den ene veien, valgte vi å kjøre tilbake for å komme opp på den andre siden også. Der kom vi nærmere krateret, og det var mer å se.

Der det er vulkanutbrudd er det lava. Av en eller annen grunn hadde jeg likevel ikke regnet med at vi skulle kjøre tvers gjennom den, bokstavelig talt. Lavaen fra Etna renner seigt og langsomt, og det går som oftest bra for mennesker som er i nærheten. Likevel river den selvfølgelig med seg alt på sin vei. Når utbruddet stilner, setter sicilianerne i gang med å reparere veiene sine igjen. På den måten kom vi til å kjøre slalåm gjennom flere sånne størknede lavaelver.

Asken fra vulkanen er næringsrik jord, og dette er et fint jordbruksområde. Oppover fjellsidene kunne vi se både gårder og terasser for dyrking. Noen av dem lå høyt oppe, mye høyere enn lavaelvene. Her handler det visst om å stole på flaksen, at lavaen skal renne utenom akkurat din gård. Noen steder så vi at nettopp det hadde skjedd. To lavastrømmer hadde rent rundt et gårdsbruk og innrammet det.

Hvor galt det kan gå, så vi flere eksempler på. Hus og gårder lå begravd i lava. Et sted stakk bare taket på huset opp, og da vi gikk helt bort til det, kunne vi se fotspor i lavaen. Det fikk meg til å tenke at her har eierne vært for å se på skadene mens lavaen ennå har vært så varm at de satte avtrykk når de tråkket i den. Det må jo være en tragedie for dem som rammes.

Akkurat dette huset har jeg sett bilder av når jeg har lest om Etna på nettet. På de bildene var det fortsatt taksten på huset, nye taksten. Dette er ikke et gammelt hus, og jeg lurer på når det egentlig ble tatt. I 2002, kanskje?

Hvor frodig det er rundt en vulkan, kunne vi se på blomsterprakten. Hele fjellsiden er jo størknet lava, og det var lett å se hvor den var gammel og ny. Noen steder var det rett og slett jordbruksland, andre steder lyng og trær mens det også var partier der det bare grodde blomster, enorme mengder blomster.

Store partier var dekket fullstendig av digre, gule blomsterplanter. Det luktet tungt og parfymert. Er det dette som kalles mimosa?

Etter hvert som vi så den ene lavaelva etter den andre, begynte vi å undre oss. Noen av dem så rett og slett ut som om de hadde kjølnet dagen før vi kom. De var blanke og fullstendig rene, og absolutt ingen ting grodde i dem. Utrolig at fjell kan holde seg så rent i ni år, tenkte vi, – og sjekket da vi kom hjem til hotellet.

Og riktig nok. Etna hadde et utbrudd i januar 2011, altså for et halvt år siden. Og som om ikke det var nok. Det siste utbruddet skjedde midt i mai, altså for seks uker siden. Ikke rart jeg syntes det brant under bena på meg. Og det er nettopp hva det gjør, brenner under bena. Noen steder smelter snøen på Etna med en gang. Der renner det lavastrømmer bare fire meter nede i bakken.

Når glødende lava renner nedover fjellsidene, river den med seg alt i sin vei. Alt brennbart antennes og brenner opp. Siden utbruddene på Etna kan vare relativt kort tid, hender det at trær rekker å slokne når utbruddet tar slutt og lavaen kjølner.

Trærne stikker opp av lavaen der den endte sin ferd, og disse sølvtrærne var et merkelig og vakkert syn.

Flere steder var vi ute og vasset i lavaen. Noen steder var den ganske kompakt, andre steder besto den av stener av ulik størrelse. Disse stenene lå i sort, fin aske.

Etna er et høyt fjell. Høyden varierer noe etter hvert utbrudd i hovedkratere, og akkurat nå er fjellet 3328 meter over havet, sånn cirka. På det første stedet vi endte var det faktisk et skisenter, og det er snø på Etna om vinteren. Vi lo litt av skiltene. Ganske selvfølgelig for en norsk turist, kanskje ikke like selvfølgelig for en italiensk.

Vi skjønte at vi var ventet da vi kom til enden av den veien som fører opp til hovedkrateret. Akkurat der det var en ledig parkeringsplass, var det hengt opp et norsk flagg. På halv stang, riktig nok, men det fikk gå.

En taubane kunne tatt oss enda høyere opp, men vi lot det være. En ung, sporty svenske i fjellstøvler fortalte oss at det ikke var noe poeng om vi ikke hadde tenkt å gå en relativt anstrengende tur på en times tid. Han mente vi så like mye spennende der vi var, særlig siden det var en time til banen stengte og den kostet 250 kroner per person. Så ble vi der vi var. Men jeg skal opp der en gang. Bare vent.

På grunn av alle flankeutbruddene, dannes det massevis av små kjeglevulkaner nedover i fjellsiden. Jeg tror de kalles piper. Oppe fra toppen kan man se dem ligge som sukkertopper bortover, og nederst lyser det blå Middelhavet.

Vi tok på oss skikkelige sko og gikk opp på den nærmeste kraterkanten. Dette krateret kalles Silvester, og jeg gjetter at det er en eller annen referanse til katt. Krateret er lite, men imponerende for en som aldri har sett noe sånt. Kraterkanten var dekket med den sorte asken, og ennå hadde ingen ting begynt å gro der.

Da vi kikket ned i bunnen av krateret, så vi at noen hadde satt opp en parasoll, og det luktet grillmat. For en kreativ måte å feriere på, tenkte vi. Da vi kom nærmere forsto vi at det var et filmopptak. Et filmteam gjorde opptak til ett av disse matprogrammene som er så populære for tiden: Lag mat på spennende, uventede steder.

På veien ned måtte vi stoppe flere ganger. Høyt oppe i fjellsiden var det flere byggeprosjekter på gang. Noen av dem midt i en lavastrøm. Hva i all verden skal de bruke dette store huset til? Hotell for spesielt interesserte? Og om ti minutter kommer et utbrudd og spiser det opp? Jeg lurer på hva sicilianske forsikringsselskap har å si i sakens anledning.

Jeg ble visst helt oppslukt av denne lavaen. Når jeg kommer hjem skal jeg rett på biblioteket for å låne alt de har om Etna.

Monoman, jeg? Aldri!

Advertisements

11 responses to “Forelsket i Etna

  1. Anita Norum Johansen

    Så flotte bilde og så bra skrevet. Føler at jeg selv var på en liten tur til Etna. Herlige med slike reisebrev for oss andre som fremdeles sitter hjemme. Kos dere videre på den herlige italienske øya.

  2. Anita Norum Johansen

    *bilder

  3. For et hyggelig gjensyn med Sicilia gjennom bloggen din, Hege.
    Vi var der på ferie for 8 år siden. Det var nest siste sommerferien vi fikk med alle 3 barna. Husker vi farta rundt med leiebil. Bl.a.var vi i et par små byer oppi fjellene nordøst for Taormina, der scener fra første del av Gudfaren trilogien ble spilt inn. Artig!
    De gule buskene heter Gnistra tror jeg.
    Fortsatt fin ferie ønskes dere :o)

    • Vi var ikke så mye oppe i fjella, Elisabeth, bortsett fra den natta vi kjørte fra Arigento til Acireale, – men da så vi jo ikke noe. Det er vel akkurat fartet vi også har gjort med leiebilen vår. Hvis vi drar tilbake, har vi blitt enige om å farte litt mindre, og heller bo på ett eller to steder. Men moro var det.

      Takk for navnet på blomsten.

  4. Et kjempeinteressant innlegg, jeg har alltid vært fascinert av vulkaner!

    • Jeg også, Monika. Det var veldig moro. Etterpå leste jeg at det noen steder går lavastrømmer fire meter under bakken, og at snøen smelter der om vinteren. Hvor spennende er ikke det?

  5. Grethe Simensen

    Hei Hege.
    Så gøy å følge dere rundt på Secilia.Har selv aldri vært der,men det er et sted jeg også kunne tenke meg å reise til.
    Den gule busken du har bilde av er nok en Spartium junceum eller Vårgyvel som den kalles i Norge.
    Skulle gjerne hjulpet deg med navnet p den rosa også,men den kjenner jeg dessverre ikke.
    Ha fortsatt en riktig god sommer.

    • Næmmen, er du der da, Grethe. Så bomma jeg på den planten. Gul = Mimosa, tenkte jeg. Håper du har det bra der nede hos deg. God sommer til deg også.

  6. Mimosa har lubne små kuler, de er noen ganger å få kjøpt i blomsterbutikkene til jul.

    • Er det de som heter Mimosa, fr.martinsen. Jeg husker at mora til ei venninne hadde et lite glass med noen gule sukkerkuler. Dem fikk vi ikke lov til å spise, for det var visst kandiserte mimosaer, – men hva vet vel jeg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s