Tidlig innsjekking

Egentlig startet det med verdens tidligste utsjekking. Fredag kjørte vi i retning Agrigenta. Der hadde vi bestilt rom på en nydelig gård, vårt andre overnattingssted. GPS-en var litt nølende, og det tok oss litt tid å finne fram. Da vi endelig ankom residensen så alt veldig, veldig lovende ut. På en høyde i landskapet lå gården, nyoppusset og lekker. Ute var det hage og svømmebasseng, og rommet var romantisk med bjelker i taket og hele pakka.

Damen som mottok oss kunne mindre engelsk enn C og M der hjemme, og vi er ikke akkurat stive i italiensk, men at hun var rotete behøvde vi ingen ord for å forstå. Papirene med bookin.com-reservasjonen hadde hun ikke, så vi måtte nok betale på vanlig måte, og Internettet virket ikke og dessuten hadde hun det travelt. Så sa hun noe om at det skulle være fest om kvelden. Fint, tenkte vi, – og spurte om det betydde at vi kunne spise middag der. Ikke det, nei. Det var fest, – men vi måtte gjerne delta. Vi fikk litt bange anelser, og spurte hvor lenge denne festen skulle vare. Hun viste fram noen fingre, en eller to i tallet, og vi slo oss til ro med det.

Vi kjørte inn til byen, spiste middag og kom tilbake i titida. Like stille var det på gården. Festen er avlyst, tenkte vi, og spurte damen. Hun lo. Festen skulle begynne sånn rundt midnatt. OK, – så det var det den ene fingeren betydde. Festen skulle begynne midt på natta. Så tauet hun inn sin eldste datter, en jentunge på elleve år, som visstnok kunne engelsk. Selv om det var å ta i, fikk vi i hvert fall vite at det var ventet omtrent 1000 mennesker til gården, og festen ville neppe være over før sånn i fire – femtida om morgenen. En test av lydanlegget avgjorde saken: Her kunne vi ikke være. Bildet over er tatt fra døra på rommet vårt, og lyden var helt vanvittig sterk – tekno eller noe i den sjangeren. Hjelpes meg.

Da vi kikket på vinduene til de nyrestaurerte bygningene, oppdaget vi at de var tomme. Store haller og en bardisk. Akkurat, ja. Vi la oss til å sove med en gang, og håpet det beste. Klokka tolv hadde de en lydsjekk, – vi våknet, – og sovnet igjen. Så braket det løs. Klokka var ett, og hele stenhuset ristet. Det var rett og slett umulig å tenke seg at vi skulle være der, så vi sto opp, pakket og ga damen nøkkelen. Hun så lei seg ut da jeg forklarte at hun nok måtte velge enten B&B eller diskotek. De to er ikke forenelige. Hadde hun bare lagt ut en melding på profilen på booking.com om at fredager inbefattet party hele natten, så hadde vi i det minste hatt et valg.

Jeg skulle gjerne vist dere noen bilder fra det vi så på veien ut, men jeg turde rett og slett ikke fotografere. Det første vi så da vi kom ut av rommet var en diger brande med brun, blank isse, sort dress, sort skjorte, plugg i øret og stenansikt. Ikke en gang da jeg smilte et trøtt smil til ham, beveget han munnvikene. Med armene i kors voktet han over området. Borte ved bassenget beveget mennesker seg rundt, og opp den lange, brede innkjørselen strømmet det på med mennesker. Det skulle visst være fest, men ingen smilte. Alle var stivpyntet, mennene i dress og damene med åletrange, superkorte kjoler med puppene på utsiden og vanvittig høye heler. De trippet oppover uten å verdige oss et blikk. Den brede porten som vi syntes var inviterende og åpen da vi kom, fortonet seg nå litt skummel. Foran sto seks bolere med Security trykket på de blå skjortene, og ingen av dem smilte heller.

Heldigvis åpnet de porten for oss, og vi kjørte i retning Acireale, neste overnattingssted. Natta var bekmørk, og GPS-en tok oss først inn på snirklete grusveier oppover i fjella. Det var lite trafikk, og jeg kjente at jeg ikke hadde lyst til å punktere. Det var akkurat hva vi gjorde, punktere, men det visste vi heldigvis ikke før vi kom inn i mer siviliserte strøk.

Endelig kom vi ut på en vanlig asfaltvei, og hadde det vært dagslys ville det sett omtrent sånn ut. Det er merkelig å kjøre sånn i blinde på et fremmed sted. Vi brukte vel omtrent fire timer å komme fram, og vi hadde det faktisk fint. Underveis stoppet vi på noen bensinstasjoner for at Thv skulle få litt påfyll av koffein. Etterhvert måtte også høyre bakdekk få litt påfyll av luft. Vi møtte mange som var på jobb om natta, og det var hyggelige møter. Alle ville hjelpe oss, smilte og pratet. På den måten ble det faktisk en veldig fin tur, tross alt.

Da vi ankom hotellet var klokka fem om morgenen, og vi var over ti timer fra innsjekkingstid. Thv gikk inn og fortalte den unge resepsjonisten at vi var slitne og hadde kjørt langt, og han var lutter velvilje. Klart vi kunne sjekke inn et halvt døgn for tidlig. Det skulle da bare mangle.

Da vi kom opp på rommet, stupte vi bare i seng og sovnet. Klokka halv ti våknet vi, og det var like greit at vi ikke rakk frokosten, for den var strengt tatt ikke vår. Da jeg åpnet skoddene og gikk ut på verandaen, fikk jeg se dette, – og da var i grunnen alt bare velstand igjen.

Noen flere skjær i sjøen har vi ikke hatt. Det har for det meste gått i sol og bading. Vi måtte en svipptur bort på flyplassen som ligger 30 minutter herfra, og der var det heller ikke noe problem. Thv hadde satt på reservehjulet på bilen, og da Europe Car fikk se skaden, ga de oss ganske enkelt en ny bil. Ferdig med det.

Jeg forteller mer i kveld, sånn rett før sengetid. Nå har vi nemlig Internett. Alt som skulle til var et vaktskifte i resepsjonen. Den unge damen forsto seg på det den eldre innehaveren ikke hadde forstand på.

Jeg stikker. Vi skal på tur til en vulkan.

Ciao!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s