Den store barnedåpen

Egentlig var det Thv og jeg som skulle feire vår bryllupsdag nummer tretti. Vi bestemte oss for å spise middag på hotellets terasse, og der hadde de jammen dekket på som til et bryllup. Det passet bra for oss.

Vi fikk nydelig mat, – i passe mengder denne gangen. Et sånt italiensk måltid tar den tiden det tar, og det nytter ikke skynde seg. Det skal serveres antipasti, primo, secundo og sånn holder det på hele tallrekka bort. Kelneren vår var ekstra søt, og han fikset og ordnet så det var en fryd. Noen dessert hadde vi ikke bestilt, men det måtte vi ha. Den bare kom. Og etter en stund kom han for å spørre om vi likte den, – ikke sånn høflig kelnerskolespørring; nei, han lurte virkelig på om vi likte den sicilianske spesialiteten han hadde plassert foran oss.

Selv om vi feiret bryllupsdag, var det noen andre som feiret noe mye viktigere. Bortsett fra Thv og jeg, var det to turistbord til, resten var tomme. Unntaket var et digert langbord med plass til tjue gjester. Der pyntet og fikset de så det var en fryd, og vi skjønte at det var noe på gang. Fra terassen vår hadde vi tidligere på dagen sett at de dekket bord og pyntet noe verre i en hage litt under oss, og det skulle vise seg at det var feiring på gang der også. Vi gjettet på bryllup, siden det var hvite duker, hvite telt, blomster og stas, men bryllup? På en søndag?

Ettersom gjestene begynte å komme på vår trrasse, skjønte vi at det var et familiearrangement. Selv om de fleste var unge, kom det også et par i besteforeldregenerasjonen, og noen fettere og kusiner sprang etter hverandre og lekte mens fintøyet kom mer og mer i uorden. Det så ut omtrent som det gjør hjemme når det er familiefest.

Festens hovedperson ankom til slutt, og da var det ingen tvil om hva det dreide seg om: Barnedåp! Barnets mor måtte først bort på kanten av terassen for å kikke ned på festen i hagen under oss. Det var nok barnedåp der også, for de ankom presis på samme tid. Selv om jeg ikke kan en tøddel italiensk, skjønte jeg at mammaen kommenterte festen hos naboen, og jeg fikk med meg at hun syntes det var pent, veldig pent.

Det var som å være med på en italiensk film, dette her. Hvitt lekkert bord under åpen himmel, hauger av folk i alle aldre, mat i bøtter og spann, masse vin, unger som løper rundt og hyler, og da vi kom til desserten, reiste en av gjestene seg opp og vandret rundt mens han spilte saxofon.

Og den lille hovedpersonen var der hele tiden. Hun gikk fra arm til arm, og pappaen var så over seg stolt av denne ungen, at han ikke kunne slippe øynene fra henne.

At jeg tok bilder, hadde de ingen ting imot. Tvert om. De tok henne med bort til bordet vårt og presenterte oss for Vidunderet, fem måneder gammel og veldig, veldig søt.

Det ble i grunnen en veldig deilig kveld, men den tok ganske tidlig slutt for vår del. Etter at vi måtte evakuere den skumle festen lørdag kveld, hadde vi i grunnen ikke sovet særlig mye. Det ble en tidlig kveld, men det passer vel godt for gamle folk som har vært gift i tredve år. Vi tuslet opp, mens ungdommen og barnedåpen fortsatte utover natten.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s