Levende og døde pinnsvin, – og en grapefruktkniv

Sent i går kveld møtte vi denne vesle krabaten i hagen til naboen vår. Klart vi ble glade. Vi ser færre og færre pinnsvin i nabolaget, og det er sørgelig. Pinnsvin er hyggelige dyr, og vi liker å ha dem der. For at de skal overleve er de avhengige av å ha lune steder å bo om vinteren. En åpen komposthaug er perfekt. Der er det varmt og godt for et lite dyr som skal sove. Samtidig med at alle skal ha det så prydelig og fint i hagene sine, blir altså miljøet for pinnsvin dårligere.

Og så er det bilene. Pinnsvin er langsomme dyr, og på deres ferd over veien går det ofte galt. Da jeg var liten bodde vi ved siden av Domkirkeparken. I nabolaget var det masse pinnsvin. Vi så dem hele tiden, og noen ganger hadde vi en fast pinnsvinfamilie i hagen. Dem matet vi og puslet med, for at de skulle ha det fint. Venninnene mine og jeg ville gjerne løfte opp pinnsvinene, og vi fant fort ut at det gikk an. Det handlet om å legge hånden på ryggen til dyret etter at piggene var i stritteposisjon. Så kunne vi legge den andre hånda forsiktig undet magen på dyret og løfte det opp. Men vi gjorde det ikke ofte. Pinnsvin liker ikke å bli løftet.

Mellom husene våre og kirkeparken gikk en vei, og det hendte rett som det var at pinnsvin ble påkjørt. Påkjørte pinnsvin har en tendens til å bli ganske flate. De blir nærmest smurt utover asfalten; men ikke alltid. En gang, jeg kan tenke meg vi var en åtte – ni år, fant vi et ihjelkjørt pinnsvin. Det var like helt, fortsatt varmt, men uten tvil dødt. Et dødt pinnsvin med stor mage. Gravid pinnsvin, ropte vi, – og så var dramaet i gang. For hadde vi ikke hørt om at babyer var blitt reddet ut av en mors mage fordi en snarrådig person utførte et raskt keisersnitt rett etter at mor var død? At det sto om minutter, skjønte vi. Pinnsvinet ble raskt båret inn på trappa til den ene venninnen. Skalpell hadde vi ikke, men på kjøkkenet var det kniver. Spør meg ikke hva som skjedde, men oppvaskmaskinen duret og gikk inne på kjøkkenet, og den må ha vært full av kniver. Det eneste vi fant var en grapefruktkniv. Hvis du ikke vet hva en grapfruktkniv er, så ser du den her:

Et mindre velegnet redskap for å utføre keisersnitt er det vanskelig å finne. Det verste var å få hull i mageskinnet på dyret, men på en eller annen måte fikk vi det til. Så var det bare å sage i vei. Noe pent snitt ble det ikke, men så skulle heller ikke dyret opptre i bikini noen gang, – dødt som det var. Noen unger fant vi ikke der vi gravde rundt i buken på mammapinnsvinet, bare tarmer og gørr. Hva vi skulle ha gjort om mirakelet hadde skjedd, og vi hadde plukket ut levende pinnsvinunger, rakk vi aldri å tenke på.

Så ble det pinnsvinbegravelse i stedet, og det var også morsomt. Graven ble gravd i et blomsterbed. Dyret ble lagt i, graven fylt opp og et kors laget av to pinner og en gummistrikk plassert på toppen. Til slutt pyntet vi med hvite og lilla flox, og det siste forteller meg at dette trolig skjedde i august, – en måned som burde ha fortalt oss det usannsynlige i et gravid pinnsvin.

Men det stoppet ikke der. Nå var graven merket, og neste prosjekt var å se hvordan et pinnsvinskjelett så ut. Det skulle skje året etter. Om vi glemte det? Langt ifra. En eller annen gang sommeren etterpå gravde vi ivrig i blomsterbeddet, men forgjeves. Selv om vi var sikre på at vi gravde på riktig sted, fant vi ikke så mye som en ryggvirvel. Det undret meg, men jeg regnet med at det hadde en eller annen forklaring. Allerede den gangen hadde jeg mest sansen for de naturlige forklaringene. Ikke sånn med den ene venninnen: Åh, – så klart den ikke er der. Den er jo død og hos Gud nå. Hun ristet oppgitt på hodet over hvor dumme vi var som hadde trodd vi skulle finne noe.

Internett fantes ikke da jeg var liten. Hvis dagens barn vil se hvordan et pinnsvinskjelett ser ut, kan de bare lete etter det på nettet. Jeg fant et på nrk.no, og vil du se dette skjelettet på nært hold, finner du det på Naturhistorisk museum.

Advertisements

8 responses to “Levende og døde pinnsvin, – og en grapefruktkniv

  1. Æ visste det!! At det vel fantes et eller annet æ ikke visste æ sku tenke at æ ville savne å ikke ha huska å tenke på at æ kunne ha visst litt om. 🙂 Fantastisk. Reint fantastisk. Pinnsvinskjelett. Hm.

  2. For en historie! Du store min!

  3. Næh, men jeg ved slet ikke hvordan jeg skal tænke om sådan en historie. På den ene side er det ret imponerende at sådan en flok unger reagerer så hurtigt og tænker så langt. På den anden side er det altså en vældig barbarisk historie. Jeg tror bestemt ikke, at kunne have udført sådan en opgave. 😉

  4. He he… dette bringer meg rett tilbake til min egen barndom, med liknende opplevelser. Det vil si en gang fant jeg en ihjelkjørt katt i veikanten. Det var vinter så kom på sparkstøtting. Katten hadde dødd i en utstrakt stilling, som om den var i fullt firsprang over veien da den ble truffet. Dyreglad som jeg var , var jeg fast bestemt på gi den en verdig begravelse, må vite. Men problemet var jo at den var så lang, og det var snø og frost i bakken. Jeg tenkte da så langt, at jeg ville aldri klare å grave et så stort hull. Løsningen jeg kom til, var jo enkel, for et barnesinn… Jeg la den stive katten på tvers over sparkstøttingen. Ferden gikk hjem, der jeg for rett inn på badet, og startet å tappe varmt vann i badekaret!! I mellomtiden kom min storesøster hjem fra skolen og ble møtt av sparkstøttingen min med sin grufulle last. Hun fant meg på badet, der jeg ventet på at badekaret skulle fylles opp. Da hun fikk historien om hvorfor jeg hadde en ihjelkjørt katt på sparkstøttingen, ble det raskt slutt på varmtvannstappingen. Jeg ble sendt rett på rommet, og hva hun gjorde
    med katteliket, aner jeg ikke den dag i dag. Jeg trodde jo at jeg hadde en god ide 🙂 Jeg må ha vært ca 8 år på den tiden, en gang på 60 tallet.

    • Denne må du lese, Jens, – du som syntes jeg var makaber. Takk for en spenstig historie, Aud, og jeg synes den gir mening. Klart katta måtte tines opp i varmt vann. Jeg kjenner noen som gjorde omvendt, – de frøs ned den døde katten. Dyret døde om vinteren, og det var tæle i jorda. Begravelse var umulig. Så la de pusen i fryseren mens de ventet på en mer begravelsesvenning årstid. Da vi spiste middag der, ble en av ungene sendt ned i fryseren for å hente en boks is: Den ligger mellom lammesteka og katten, var instruksjonen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s