Jeg trenger ikke fire dager for å være klar for hverdagslivet igjen. Det holder med to, – to soldager, så er jeg ferdig oppladet. Det kjente jeg da jeg lå ute på kjøkkenverandaen i ettermiddagssola. Det var etter at jeg hadde pussa båten, og før vi dro ut for å ro kveldstur. Jeg lå på magen og leste. Bokmerket mitt er det aller beste. En elev ga det til meg da han oppdaget at den tilfeldige russejenta han hadde tigd lånekort av for åtte år siden var datteren min. Han var åtte år og hadde sprunget etter henne på 17. mai. Det var fem år før han skulle møte meg. Hun var atten. Det er lenge siden.
Da jeg kom til s 59 i boka jeg leser, glapp konsentrasjonen på grunn av et feilplassert ord: Kurset gikk inn i den andre uken, og mens vi åtte satt rundt bordet og skrev og pratet, begynte jeg å ane en usynlig understrøm blant jentene som gjorde meg ille berørt. Jeg har ikke originalteksten, selvfølgelig har jeg ikke den, men oversetteren har kløna det til med den lange perioden. Tankene vandret, og jeg prøvde å omformulere hele greia, men det glapp det også. Det var for varmt, og alt, alt for uvesentlig. Dessuten skulle jeg gå ned på stranda for å ro kveldstur med kjæresten min.
Det er visst sommer.
Livet leker 
Vi leser samme bok. 🙂 Her er samme setning fra den engelske utgaven: «The classes continued into the second week, and as we eight sat around the table and wrote and talked, I began to sense an invisible undertow among the girls that made me uneasy.»
Så moro. Takk skal du ha. Hvordan ville du oversatt den? Jeg må tenke litt. Når jeg oversetter den sånn intuitivt, som om jeg satt i engelsktimen på skolen, så blir det sånn: «Kurset fortsatte inn i sin andre uke, og mens vi åtte satt rundt bordet og skrev og pratet, begynte jeg å fornemme en underone mellom jentene, og den gjorde meg ille berørt.» Bør man egentlig ha med «invisible» i den norske oversettelsen? Ligger det ikke i sakens natur at en undertone er usynlig, – og ordet har vel ingen annen funksjon i setningen?
Jeg vet ikke, det blir vanskelig nå som jeg har lest både den norske og den engelske setningen. Jeg tror dog jeg er enig med det du sier, «invisible» er unødvendig i den norske oversettelsen, jeg tror det har en funksjon i den engelske som en rytme i setningen, som ikke kommer like godt frem i den norske oversettelsen. Eventuelt er det som en ekstra påpekning, men det ville nok vært mest naturlig for meg å droppe «invisible».
Det du først og fremst har reagert på her, er vel lengden på perioden, og at det i realiteten står at det er jentene som gjorde ham ille berørt. Et komma etter jentene ville løst det problemet.
Ellers er jeg enig i at undertone nok hadde vært et bedre valg enn understrøm.
For øvrig kan det være en spennende øvelse å prøve å forbedre en oversettelse. Noen ganger synes man at ens egne valg er bedre, andre ganger blir man gående i ring og river seg i håret over hvor vanskelig oversettelse egentlig er. Så mange valg å ta!
Noe av problemet med lengden, kan løses med et komma etter «jentene». Da unngår man å få det til å virke som om det er jentene som gjør jeg-personen ille berørt. En undertone kan selvsagt hverken være synlig eller usynlig, siden en tone ikke er et visuelt fenomen. Der er derimot «undertow». Men jeg er enig i at «undertone» lyder bedre på norsk. Jeg ville sagt «begynte jeg å ane/fornemme en undertone blant jentene, som gjorde meg ille berørt».
Det blir galt så lenge «som» skal vise tilbake til ordet som kommer rett foran. Grunnen til at det skurret hos meg var rett og slett at jeg oppfatter det som en grammatikalsk feil, men det er mulig at et komma hadde opphevet feilen. Når det gjelder lengden på setningene, så ville nok jeg satt flere punktum. Skulle jeg oversatt ville jeg latt setningen være så lang som forfatteren hadde skrevet den, – ellers blir vel noe av hennes stil borte. Uansett viser dette lille eksempelet at det må være vrient å oversette andres tekst.
Takk for kommentaren.
Det er varmen, Hege – forfatteren går stiltiende ud fra at alle piger er tiltrækkende og positive og søde og rare og dejlige, så selvfølgelig er det (en usynlig, uudtalt) undertone, som gør mig ilde berørt 🙂
Ja ja, du kan nok mærke at jeg går og drømmer om at få besøg af «en langhåret» 🙂
De er der ute, Donald:-)
Utelatelsen av dette kommaet er nettopp en grammatikalsk feil. Med komma etter «jentene», peker «som» tilbake på foregående setning, og ikke på foregående ord.
Jeg skjønner ikke helt hva du mener når du først i sier at du ville satt flere punktum, men deretter at du ville latt setningen være så lang som forfatteren hadde skrevet den. Det er jo nettopp det siste oversetteren har gjort. Forandre setningsstrukturen må man ofte gjøre når man oversetter, men det må være stilistisk forsvarlig. Og ja – oversettelse er vanskelig, en stri strøm av valg som må tas hele tiden.
Det ble kanskje litt upresist. Jeg mente at jeg selv skriver kortere setninger enn denne forfatteren gjør, – men at jeg ville vært tro mot hennes lange perioder om jeg skulle oversatt henne (- Gud forby!). Man må jo kunne kjenne igjen rytmen og flyten i originalteksten når man leser den oversatte. På den annen side er det vel få som leser begge.
Dette må da være en fryktelig kjedelig bok? Dersom man henger seg opp i setningsbygning på side 59 istedenfor å lese videre er mitt forslag å legge vekk boka og finne en annen.
God bok 🙂
Nei, nei, nei, – Aktmodell2, – boka er veldig god. Men noen ganger skurrer det litt, og da er det moro å se hva andre får ut av det.
He-he, her er vel kommaet og «som» det som gjør forskjellen på en restriktiv og en ikke-restriktiv relativsetning …:D
Jeg husker fortsatt eksempelet fra nordiskpensumet, som jeg nok har felles med mange både norsklærere og ikke-norsklærere (jeg tilhører siste gruppe): «Deltakerene som ikke spiste pizza, dro hjem tidlig (restriktiv). Og: «Deltakerene, som ikke spiste pizza, dro hjem tidlig (ikke-restriktiv). Men jeg husker ikke hvilken side dette sto på, altså 🙂
Det er ofte kommaene som gjør det, Milena.