Monthly Archives: juni 2011

Forelsket i Etna

Jeg vet ikke hva jeg egentlig forventet. At Etna er en levende vulkan, visste jeg, og så mente jeg å ha hørt at den hadde hatt sitt siste utbrudd så sent som i 2002.

Der tok jeg feil.

Vi la i vei etter frokost. Planen var å se Etna først, og så kjøre ned til Taormina.

Der undervurderte vi Etna.

Allerede på lang avstand kunne vi se røken fra to av kraterne. At det er liv, er det ingen tvil om. Veiene snirklet seg oppover gjennom nydelige, små landsbyer. At noen tør bo her når det koker og syder under bena på dem, er mer enn jeg forstår.

Etna er kjent for sine flankeutbrudd. Det betyr at lava velter ut av sidene på vulkanen, ganske langt nede. Dette kan skje så lavt som noen hundre meter over havoverflaten, og selvfølgelig også midt inne i bebygd område.

Skummelt!

Det er mange veier opp til Etna, to av dem fra vår del av øya. Da vi hadde vært på toppen den ene veien, valgte vi å kjøre tilbake for å komme opp på den andre siden også. Der kom vi nærmere krateret, og det var mer å se.

Der det er vulkanutbrudd er det lava. Av en eller annen grunn hadde jeg likevel ikke regnet med at vi skulle kjøre tvers gjennom den, bokstavelig talt. Lavaen fra Etna renner seigt og langsomt, og det går som oftest bra for mennesker som er i nærheten. Likevel river den selvfølgelig med seg alt på sin vei. Når utbruddet stilner, setter sicilianerne i gang med å reparere veiene sine igjen. På den måten kom vi til å kjøre slalåm gjennom flere sånne størknede lavaelver.

Asken fra vulkanen er næringsrik jord, og dette er et fint jordbruksområde. Oppover fjellsidene kunne vi se både gårder og terasser for dyrking. Noen av dem lå høyt oppe, mye høyere enn lavaelvene. Her handler det visst om å stole på flaksen, at lavaen skal renne utenom akkurat din gård. Noen steder så vi at nettopp det hadde skjedd. To lavastrømmer hadde rent rundt et gårdsbruk og innrammet det.

Hvor galt det kan gå, så vi flere eksempler på. Hus og gårder lå begravd i lava. Et sted stakk bare taket på huset opp, og da vi gikk helt bort til det, kunne vi se fotspor i lavaen. Det fikk meg til å tenke at her har eierne vært for å se på skadene mens lavaen ennå har vært så varm at de satte avtrykk når de tråkket i den. Det må jo være en tragedie for dem som rammes.

Akkurat dette huset har jeg sett bilder av når jeg har lest om Etna på nettet. På de bildene var det fortsatt taksten på huset, nye taksten. Dette er ikke et gammelt hus, og jeg lurer på når det egentlig ble tatt. I 2002, kanskje?

Hvor frodig det er rundt en vulkan, kunne vi se på blomsterprakten. Hele fjellsiden er jo størknet lava, og det var lett å se hvor den var gammel og ny. Noen steder var det rett og slett jordbruksland, andre steder lyng og trær mens det også var partier der det bare grodde blomster, enorme mengder blomster.

Store partier var dekket fullstendig av digre, gule blomsterplanter. Det luktet tungt og parfymert. Er det dette som kalles mimosa?

Etter hvert som vi så den ene lavaelva etter den andre, begynte vi å undre oss. Noen av dem så rett og slett ut som om de hadde kjølnet dagen før vi kom. De var blanke og fullstendig rene, og absolutt ingen ting grodde i dem. Utrolig at fjell kan holde seg så rent i ni år, tenkte vi, – og sjekket da vi kom hjem til hotellet.

Og riktig nok. Etna hadde et utbrudd i januar 2011, altså for et halvt år siden. Og som om ikke det var nok. Det siste utbruddet skjedde midt i mai, altså for seks uker siden. Ikke rart jeg syntes det brant under bena på meg. Og det er nettopp hva det gjør, brenner under bena. Noen steder smelter snøen på Etna med en gang. Der renner det lavastrømmer bare fire meter nede i bakken.

Når glødende lava renner nedover fjellsidene, river den med seg alt i sin vei. Alt brennbart antennes og brenner opp. Siden utbruddene på Etna kan vare relativt kort tid, hender det at trær rekker å slokne når utbruddet tar slutt og lavaen kjølner.

Trærne stikker opp av lavaen der den endte sin ferd, og disse sølvtrærne var et merkelig og vakkert syn.

Flere steder var vi ute og vasset i lavaen. Noen steder var den ganske kompakt, andre steder besto den av stener av ulik størrelse. Disse stenene lå i sort, fin aske.

Etna er et høyt fjell. Høyden varierer noe etter hvert utbrudd i hovedkratere, og akkurat nå er fjellet 3328 meter over havet, sånn cirka. På det første stedet vi endte var det faktisk et skisenter, og det er snø på Etna om vinteren. Vi lo litt av skiltene. Ganske selvfølgelig for en norsk turist, kanskje ikke like selvfølgelig for en italiensk.

Vi skjønte at vi var ventet da vi kom til enden av den veien som fører opp til hovedkrateret. Akkurat der det var en ledig parkeringsplass, var det hengt opp et norsk flagg. På halv stang, riktig nok, men det fikk gå.

En taubane kunne tatt oss enda høyere opp, men vi lot det være. En ung, sporty svenske i fjellstøvler fortalte oss at det ikke var noe poeng om vi ikke hadde tenkt å gå en relativt anstrengende tur på en times tid. Han mente vi så like mye spennende der vi var, særlig siden det var en time til banen stengte og den kostet 250 kroner per person. Så ble vi der vi var. Men jeg skal opp der en gang. Bare vent.

På grunn av alle flankeutbruddene, dannes det massevis av små kjeglevulkaner nedover i fjellsiden. Jeg tror de kalles piper. Oppe fra toppen kan man se dem ligge som sukkertopper bortover, og nederst lyser det blå Middelhavet.

Vi tok på oss skikkelige sko og gikk opp på den nærmeste kraterkanten. Dette krateret kalles Silvester, og jeg gjetter at det er en eller annen referanse til katt. Krateret er lite, men imponerende for en som aldri har sett noe sånt. Kraterkanten var dekket med den sorte asken, og ennå hadde ingen ting begynt å gro der.

Da vi kikket ned i bunnen av krateret, så vi at noen hadde satt opp en parasoll, og det luktet grillmat. For en kreativ måte å feriere på, tenkte vi. Da vi kom nærmere forsto vi at det var et filmopptak. Et filmteam gjorde opptak til ett av disse matprogrammene som er så populære for tiden: Lag mat på spennende, uventede steder.

På veien ned måtte vi stoppe flere ganger. Høyt oppe i fjellsiden var det flere byggeprosjekter på gang. Noen av dem midt i en lavastrøm. Hva i all verden skal de bruke dette store huset til? Hotell for spesielt interesserte? Og om ti minutter kommer et utbrudd og spiser det opp? Jeg lurer på hva sicilianske forsikringsselskap har å si i sakens anledning.

Jeg ble visst helt oppslukt av denne lavaen. Når jeg kommer hjem skal jeg rett på biblioteket for å låne alt de har om Etna.

Monoman, jeg? Aldri!

Øya rundt

Vi har sett mye av Sicilia denne uka, men ingen skal påstå at vi har gått særlig i dybden. Vanligvis er Thv og jeg to museumshunder, – ikke denne gangen. I stedet har vi nytt det ene deilige hotellet etter det andre. Det blir garantert en Siciliatur til på oss, og da skal vi planlegge på forhånd hva vi skal se i løpet av uka, men det får bli en annen gang.

I stedet sover vi i gode senger i kjølige rom med aircondition, våkner til vakker utsikt, spiser frokost, bader, soler oss og leser. Vi har ferie!

I går forlot vi det tredje hotellet i rekka av fire. Det var et fantastisk sted. Stille og rolig, men det er det over alt. Vi er sjelden mer enn oss to i bassengene her, og frokostterassen delte vi med to andre familier. Dette hotellet var en ombygd gård, og det var virkelig pent. De gamle bygningene var restaurert, og de var bundet sammen av moderne tilbygg med store glassflater. Rommene var nydelige, og nå har jeg lært hvor deilig det er å tørke seg med damaskvevde bomullshåndklær. Det var en ny erfaring.

Thv har fått pizzaen sin, men den ble en skuffelse. Da vi kom på rommet endte det med at vi kastet mesteparten. Heldigvis kostet den itt’no, – men til gjengjeld var den full av all verdens våt fyll. Når både erter og hardkokte enn slenges i en haug på deigen, blir det litt i overkant.

Den ga oss likevel en ferieopplevelse den pizzaen. Vi var übersultne etter en lang dag på Etna, klokka var ti om kvelden og der sto vi sammen med en haug sicilianere inne i et høl i veggen og fikk se hvordan man lager pizza. Han kunne svinge deigen, den karen, og alt gikk fort og effektivt for seg. Det var ikke mye som lignet på PizzaExpressen her.

Sulte har vi uansett ikke gjort. Vi har blant annet spist mye god sjømat, og her serveres den som den er, rett fra havet.

Denne sto på menyer som Dagens fangst. Rette nedenfor satt de som hadde fanget den og så utover havet. Gjett om det minnet meg om en viss novelle. Du vet den om fiskeren som satt og så utover havet. Så kom en kar og ville gi ham råd om at han burde fikse mer, jobber mer, sånn at han kunne bli rik. Hva skal jeg gjøre da? spurte fiskeren. Du kunne ta fri og sitte å se utover havet.

Disse så utover havet.

I går kjørte vi fra Acireale og nesten til Cefalu. Vi bor i vannkanten nedenfor en landsby to mil fra Cefalu. Bilder kommer senere. Selv om vi valgte motorveien en del av strekningen, var det en vakker tur. Veiene er flotte og effektive. Dessuten går de helt ut mot kysten, så det er som en sight seeing i 130 km/t. På bensinstasjonene fyller de bensin og vasker bilruter for oss, en litt merkelig opplevelse for oss som er oppdratt til å vaske skitten etter oss selv, – men vi takker og betaler.

På formiddagen i går var i og rundt Taormina og Giardini Naxos, nydelige steder begge to. Planen var å se det romerske teateret i Taormina, men vi la det på is. Det var varmt, sent på dagen og i det hele tatt. Men hit må vi tilbake. Det går en taubane opp til den gamle byen. Den oppdaget vi litt for sent, og dermed har vi satt ennå noe på venteliste.

Taormina har vært et populært feriemål for nordboere lenge før vår tid, og det er forståelig. Makan til pent sted!

Akkurat nå er klokka halv ti. Vi har spist frokost og sitter i skyggen ved bassenget. Det er store dønninger, og det slår og slår mot stranda nedenfor. Lyden er sterk, og i går kveld var jeg redd for at den skulle hindre meg i å sove. Det gjorde den ikke. Tvert om. Det er stille ved bassenget. To småjenter rusler rundt og stikker fingrene i vannet og leker mens foreldrene deres tar en ekstra kopp kaffe. Bortenfor meg sitter en mann som ser ut til å drive med omtrent det samme som jeg gjør. Thv leser i boka si. Om litt skal vi sole oss og bade litt, og så blir det tur inn til Cefalu.

Den store barnedåpen

Egentlig var det Thv og jeg som skulle feire vår bryllupsdag nummer tretti. Vi bestemte oss for å spise middag på hotellets terasse, og der hadde de jammen dekket på som til et bryllup. Det passet bra for oss.

Vi fikk nydelig mat, – i passe mengder denne gangen. Et sånt italiensk måltid tar den tiden det tar, og det nytter ikke skynde seg. Det skal serveres antipasti, primo, secundo og sånn holder det på hele tallrekka bort. Kelneren vår var ekstra søt, og han fikset og ordnet så det var en fryd. Noen dessert hadde vi ikke bestilt, men det måtte vi ha. Den bare kom. Og etter en stund kom han for å spørre om vi likte den, – ikke sånn høflig kelnerskolespørring; nei, han lurte virkelig på om vi likte den sicilianske spesialiteten han hadde plassert foran oss.

Selv om vi feiret bryllupsdag, var det noen andre som feiret noe mye viktigere. Bortsett fra Thv og jeg, var det to turistbord til, resten var tomme. Unntaket var et digert langbord med plass til tjue gjester. Der pyntet og fikset de så det var en fryd, og vi skjønte at det var noe på gang. Fra terassen vår hadde vi tidligere på dagen sett at de dekket bord og pyntet noe verre i en hage litt under oss, og det skulle vise seg at det var feiring på gang der også. Vi gjettet på bryllup, siden det var hvite duker, hvite telt, blomster og stas, men bryllup? På en søndag?

Ettersom gjestene begynte å komme på vår trrasse, skjønte vi at det var et familiearrangement. Selv om de fleste var unge, kom det også et par i besteforeldregenerasjonen, og noen fettere og kusiner sprang etter hverandre og lekte mens fintøyet kom mer og mer i uorden. Det så ut omtrent som det gjør hjemme når det er familiefest.

Festens hovedperson ankom til slutt, og da var det ingen tvil om hva det dreide seg om: Barnedåp! Barnets mor måtte først bort på kanten av terassen for å kikke ned på festen i hagen under oss. Det var nok barnedåp der også, for de ankom presis på samme tid. Selv om jeg ikke kan en tøddel italiensk, skjønte jeg at mammaen kommenterte festen hos naboen, og jeg fikk med meg at hun syntes det var pent, veldig pent.

Det var som å være med på en italiensk film, dette her. Hvitt lekkert bord under åpen himmel, hauger av folk i alle aldre, mat i bøtter og spann, masse vin, unger som løper rundt og hyler, og da vi kom til desserten, reiste en av gjestene seg opp og vandret rundt mens han spilte saxofon.

Og den lille hovedpersonen var der hele tiden. Hun gikk fra arm til arm, og pappaen var så over seg stolt av denne ungen, at han ikke kunne slippe øynene fra henne.

At jeg tok bilder, hadde de ingen ting imot. Tvert om. De tok henne med bort til bordet vårt og presenterte oss for Vidunderet, fem måneder gammel og veldig, veldig søt.

Det ble i grunnen en veldig deilig kveld, men den tok ganske tidlig slutt for vår del. Etter at vi måtte evakuere den skumle festen lørdag kveld, hadde vi i grunnen ikke sovet særlig mye. Det ble en tidlig kveld, men det passer vel godt for gamle folk som har vært gift i tredve år. Vi tuslet opp, mens ungdommen og barnedåpen fortsatte utover natten.

Tidlig innsjekking

Egentlig startet det med verdens tidligste utsjekking. Fredag kjørte vi i retning Agrigenta. Der hadde vi bestilt rom på en nydelig gård, vårt andre overnattingssted. GPS-en var litt nølende, og det tok oss litt tid å finne fram. Da vi endelig ankom residensen så alt veldig, veldig lovende ut. På en høyde i landskapet lå gården, nyoppusset og lekker. Ute var det hage og svømmebasseng, og rommet var romantisk med bjelker i taket og hele pakka.

Damen som mottok oss kunne mindre engelsk enn C og M der hjemme, og vi er ikke akkurat stive i italiensk, men at hun var rotete behøvde vi ingen ord for å forstå. Papirene med bookin.com-reservasjonen hadde hun ikke, så vi måtte nok betale på vanlig måte, og Internettet virket ikke og dessuten hadde hun det travelt. Så sa hun noe om at det skulle være fest om kvelden. Fint, tenkte vi, – og spurte om det betydde at vi kunne spise middag der. Ikke det, nei. Det var fest, – men vi måtte gjerne delta. Vi fikk litt bange anelser, og spurte hvor lenge denne festen skulle vare. Hun viste fram noen fingre, en eller to i tallet, og vi slo oss til ro med det.

Vi kjørte inn til byen, spiste middag og kom tilbake i titida. Like stille var det på gården. Festen er avlyst, tenkte vi, og spurte damen. Hun lo. Festen skulle begynne sånn rundt midnatt. OK, – så det var det den ene fingeren betydde. Festen skulle begynne midt på natta. Så tauet hun inn sin eldste datter, en jentunge på elleve år, som visstnok kunne engelsk. Selv om det var å ta i, fikk vi i hvert fall vite at det var ventet omtrent 1000 mennesker til gården, og festen ville neppe være over før sånn i fire – femtida om morgenen. En test av lydanlegget avgjorde saken: Her kunne vi ikke være. Bildet over er tatt fra døra på rommet vårt, og lyden var helt vanvittig sterk – tekno eller noe i den sjangeren. Hjelpes meg.

Da vi kikket på vinduene til de nyrestaurerte bygningene, oppdaget vi at de var tomme. Store haller og en bardisk. Akkurat, ja. Vi la oss til å sove med en gang, og håpet det beste. Klokka tolv hadde de en lydsjekk, – vi våknet, – og sovnet igjen. Så braket det løs. Klokka var ett, og hele stenhuset ristet. Det var rett og slett umulig å tenke seg at vi skulle være der, så vi sto opp, pakket og ga damen nøkkelen. Hun så lei seg ut da jeg forklarte at hun nok måtte velge enten B&B eller diskotek. De to er ikke forenelige. Hadde hun bare lagt ut en melding på profilen på booking.com om at fredager inbefattet party hele natten, så hadde vi i det minste hatt et valg.

Jeg skulle gjerne vist dere noen bilder fra det vi så på veien ut, men jeg turde rett og slett ikke fotografere. Det første vi så da vi kom ut av rommet var en diger brande med brun, blank isse, sort dress, sort skjorte, plugg i øret og stenansikt. Ikke en gang da jeg smilte et trøtt smil til ham, beveget han munnvikene. Med armene i kors voktet han over området. Borte ved bassenget beveget mennesker seg rundt, og opp den lange, brede innkjørselen strømmet det på med mennesker. Det skulle visst være fest, men ingen smilte. Alle var stivpyntet, mennene i dress og damene med åletrange, superkorte kjoler med puppene på utsiden og vanvittig høye heler. De trippet oppover uten å verdige oss et blikk. Den brede porten som vi syntes var inviterende og åpen da vi kom, fortonet seg nå litt skummel. Foran sto seks bolere med Security trykket på de blå skjortene, og ingen av dem smilte heller.

Heldigvis åpnet de porten for oss, og vi kjørte i retning Acireale, neste overnattingssted. Natta var bekmørk, og GPS-en tok oss først inn på snirklete grusveier oppover i fjella. Det var lite trafikk, og jeg kjente at jeg ikke hadde lyst til å punktere. Det var akkurat hva vi gjorde, punktere, men det visste vi heldigvis ikke før vi kom inn i mer siviliserte strøk.

Endelig kom vi ut på en vanlig asfaltvei, og hadde det vært dagslys ville det sett omtrent sånn ut. Det er merkelig å kjøre sånn i blinde på et fremmed sted. Vi brukte vel omtrent fire timer å komme fram, og vi hadde det faktisk fint. Underveis stoppet vi på noen bensinstasjoner for at Thv skulle få litt påfyll av koffein. Etterhvert måtte også høyre bakdekk få litt påfyll av luft. Vi møtte mange som var på jobb om natta, og det var hyggelige møter. Alle ville hjelpe oss, smilte og pratet. På den måten ble det faktisk en veldig fin tur, tross alt.

Da vi ankom hotellet var klokka fem om morgenen, og vi var over ti timer fra innsjekkingstid. Thv gikk inn og fortalte den unge resepsjonisten at vi var slitne og hadde kjørt langt, og han var lutter velvilje. Klart vi kunne sjekke inn et halvt døgn for tidlig. Det skulle da bare mangle.

Da vi kom opp på rommet, stupte vi bare i seng og sovnet. Klokka halv ti våknet vi, og det var like greit at vi ikke rakk frokosten, for den var strengt tatt ikke vår. Da jeg åpnet skoddene og gikk ut på verandaen, fikk jeg se dette, – og da var i grunnen alt bare velstand igjen.

Noen flere skjær i sjøen har vi ikke hatt. Det har for det meste gått i sol og bading. Vi måtte en svipptur bort på flyplassen som ligger 30 minutter herfra, og der var det heller ikke noe problem. Thv hadde satt på reservehjulet på bilen, og da Europe Car fikk se skaden, ga de oss ganske enkelt en ny bil. Ferdig med det.

Jeg forteller mer i kveld, sånn rett før sengetid. Nå har vi nemlig Internett. Alt som skulle til var et vaktskifte i resepsjonen. Den unge damen forsto seg på det den eldre innehaveren ikke hadde forstand på.

Jeg stikker. Vi skal på tur til en vulkan.

Ciao!

?Internetti?

Jeg har jo litt aa fortelle i dag ogsaa, men saa var det dette Internettet da. Naar vi bestiller paa booking.com saa krysser vi av for to krav foer vi velger hotell: Utendoersbasseng og fri Internett. Det foerste klarer de aldeles utmerket. Det er ikke grenser. Med det siste er det mer store ord og fett flesk, for aa si det saann. Internett? sier de med store oeyne og ser forskrekket paa oss, som om vi kommer fra en annen klode. Her fikk jeg i hvert fall bruke maskinen i vestibylen, men der er jo ikke mine bilder.

Akkurat naa er vi paa et fantastisk deilig sted med utsikt til Afrika eller deromkring og alt er bare velstand, – ja, bortsett fra at klokka er halv to og vi ikke har spist siden fire i natt og Thv staar ute for aa skifte dekk paa bilen. Det har vaert noen skjaer i sjoen, nemlig, .- men dem faar jeg fortelle om neste gang jeg kommer meg ut paa verdensveven.

Vi har forresten 30 aars bryllupsdag i dag, – og det er ikke det verste.

Hej daa!

Lang dag i kortversjon

Jeg kan jo ikke bruke tid på å skrive lange innlegg når jeg er her i ferielandet, men litt har jeg lyst til å dele med dere. For å starte der vi sluttet i går: Hotellet og omgivelsene tålte dagens lys. Da vi våknet i dag, kikket jeg ut på verandaen, – og voila: et vakkert jordbrukslandskap.

Etter frokost var jeg klar for plan A, det jeg har gledet meg til når regnet har silt og kulda gravd seg inn i margen der hjemme. Jeg skulle ligge helt stille på en solseng ved bassenget, lese litt i en bok, duppe kroppen i vann og ligge litt til.

Vanligvis bruker jeg ikke solkrem. For det første har jeg hud som tåler det meste, for det andre liker jeg ikke å kline meg inn med kjemi, men jeg er jo ikke helt tett heller. Kroppen min har fått minimalt med sol det siste året, så jeg tenkte det var best å kjøre på med litt faktor. Jeg fant noen flasker i kjøleskapet hjemme, og tenkte at de kanskje hadde gått ut på dato. Det hadde de ikke. Etter timesvis i sola i dag har jeg knapt fått noen farge, – verken rød eller brun. I morgen kjører jeg uten.

En av grunnene til at vi er akkurat her, er tips fra gode venner. Vi kommer til å utforske øya på egen hånd, men akkurat her vi er nå, tenkte vi å lytte til kjentfolk. Når du kommer til Scopello, sa Knut, så går du inn en buegang. Der er det et torg. Midt på torget står et stort tre og rundt der er det flere restauranter.

Det stemte det, Knut. Vi fant det med en gang.

Selv om hotellfrokosten ikke var av det slaget man slår rumpa i taket over, orket vi ikke lunsj før i tretida, – men da var vi til gjengjeld på dette torget. Jeg har spist det før, spagetti med hjerteskjell, olivenolje og hvitløk, men jeg hadde visst glemt hvor godt det er.

Det var mye å se i Scopello, både flora

og fauna

Hjemme har vi verken gjess eller firfisler i gatene, og det gir det hele en litt eksotisk tøtsj.

Du har selvfølgelig skjønt for lenge siden at vi er i Italia, på Sicilia, og i Italia henger klesvaska ute over hodene våre i de trange gatene. Det lærte vi da vi var små og så Lady og Landstrykeren på TV på julaften.

Scopello er også kjent for en viss nedlagt tunfiskfabrikk. Stedet var visst location i en kjent spillefilm som vi ikke har sett. Nå er tunfiskfabrikken hotell, og vi forsøkte faktisk å bestille rom der før vi dro hjemmefra, men de verdiget oss ikke et svar en gang. Etter lunsj dro vi dit for få oss et bad. Vannet var fantastisk, men stedet fristet ikke til gjenbesøk. Til det var det alt for ekskluderende, trangt og masete.

Det er deilig å ha bil når man er på ferie. Da vi skulle videre i dag, la vi turen en skikkelig omvei over fjellet. En fordel med bilen er at den har aircondition, – og ute var et et brennende antall varmegrader. Det tar nesten pusten fra en nordboer. I dag ble bilen en fluktmulighet fra varmen.

Hva mer er det å fortelle annet enn at utestua vår hjemme aldri får en sånn pergola uansett hva vi måtte finne på

at sitrontrær er pene

og gatene i fjellandsbyene trange og fulle av traktorer.

Vi har vært på farta hele dagen, og middag ble det først halv ti i kveld. Egentlig hadde jeg tenkt å forbigå den middagen i stillhet. Det ble rett og slett for mye. Vi ble tipset om en hyggelig restaurant midt i Ingensteds. At en stor restaurant kan overleve sånn ute på landsbygda er meg en gåte, men der var det full rulle. Sånn i halv ellevetida rykket det inn en stor italiensk familie med mange barn, minstemann to år, tenker jeg. Men altså, – maten. Vi valgte en sammensatt meny. Det skulle vi aldri gjort. Sammensatt er bra, – lassevis er aldri bra. Siden menyen bare fantes på italiensk, visste vi aldri om det var siste rett vi holdt på med, og derfor spiste vi opp det vi fikk. Det var dumt, for å si det sånn, – for det strømmet på til vi bare måtte slutte å spise mer og la maten ligge der den lå.

Det er siste gang vi tar en sånn meny.

I morgen starter vi dagen ved bassenget, og så bærer det over fjellet til den andre siden av øya. I formiddag bestilte vi hotell for tre nye netter, så det er bare å legge i vei.

Fortsettelse følger.

Hvor er vi?

Jeg synes det er like merkelig hver gang. Vi starter dagen i Fredrikstad, spiser frokost, vasker klær, klipper gress, pakker og ordner. Så kjører vi våre 20 minutter til flyplassen, klokka fire sitter vi på flyet og vips så er vi langt av gårde. Vi lander på et varmt og fuktig sted, setter oss i en liten søt bil, en Fiat 500 om det skulle interessere, og akkurat i det sola går i havet ankommer vi hotellet.

Tenk at det er mulig å få til så mye på en og samme dag.

Vi aner ikke hvor vi er. Vi har jo aldri vært her før. På flyplassen satte vi på GPS-en og så kjørte vi etter anvisningene i 45 minutter. Bilen ble stoppet og ganske riktig, – vi var framme der vi skulle. Magisk!

Kanskje er dette stedets Lisleby eller noe sånt. Men foreløpig har vi blitt veldig, veldig positivt overraska. Det sto mellom to hoteller. På nettet så de veldig like ut. Den eneste forskjellen vi kunne se, var prisen. Det ene hotellet kostet dobbelt så mye som det andre, uten at det heller var noen avskrekkende pris. Gjerrig som jeg er, tok jeg det billigste. Etterpå angret jeg. Hva får man egentlig for 359 kroner og 4 øre, tenkte jeg. Kanskje vi hadde kjøpt det fæle rommet rett over søplesjakta, eller et hotellrom uten air-condition.

Hotellet er aldeles nydelig. Små murhus i kjede ligger rundt et hyggelig bassengområde. Alt er stille, velstelt, rent og pent. Det er ikke mange rommene, og ingen høyere enn andre etasje. Vi har fått rom i første, og det er tre meter til bassengkanten. Se bare hvordan det ser ut fra døra vår:

Ikke en flis er sprukket verken ute eller inne. Rommet vårt er et vanlig hotellrom med to veldig brede senger. Vi har air condition, lekkert bad, kjøleskap, trådløst nett og stor veranda. Kanskje det er der det ligger, kanskje verandaen har utsikt til et slakteri eller noe som forklarer 44 euro pr døgn inkludert frokost. Vi får se i morgen. Akkurat nå nyter vi bare at vi er her.

Siden vi ikke spiste på flyet, ruslet vi over gata til stedets bar. Der fikk vi doble blingser med ost og skinke, øl og vin. Og mens vi spiste, så vi på stedets ungdommer som spilte fussball.

Hvor vi er? Aner ikke! Jeg sa jo det: Vi har ikke vært her før.

Ferien er i gang, og i morgen får vi vite om stedet tåler dagslys.

Siste natt med gjengen

Det går ikke an å klage over at man har det travelt når alt er bare fest og moro. Men det er travelt, veldig travelt. Henrik kom hjem fra Oslo i går, men jeg har ikke hatt mye tid til å klappe på ham. Det får bli en annen gang. Thv og jeg er i ferd med å forlate hver vår tiendeklasse, og alt skal skje denne uka. På jobben ryddes og vaskes det. Bøker telles, samlingsstyrere velges, protokoller underskrives. Og så skal det tas farvel, tørkes en tåre og festes.

I går var det siste natt med gjengen, – og det ble faktisk sen natt før jeg var hjemme. Foreldre, elever og lærere møttes i skolens kantine for siste gang. Elevene hadde satt sammen et fantastisk flott avslutningsshow. Selv om det er elevene som står på scenen, står det en voksen bak. Trinnets musikklærer har jobba rumpa av seg de siste dagene. Samtidig som hun har gjort alt det alle vi andre har gjort, har hun også regissert en hel forestilling. At det går an! På samme måte jobber disse elevene når alle andre har fri. Tiendeklasse var ikke på skolen i går, sant å si har enkelte vært temmelig usynlige i flere dager allerede. Unntaket var som vanlig artistene. Mens klassekameratene har sovet lenge, vært på cafe eller hva man nå gjør sånn i starten av sommerferien, har de sunget og spilt, danset og konferansiert, – og i går fikk vi det flotte resultatet.

Vi blir like imponert hver gang. Samtidig vet vi at skolen vår har statistikken på sin side. Når vi har 170 tiendeklassinger er det klart at det finnes en og annen praktstemme og en fiolinist innimellom. Vi fikk det alt sammen: Vakre stemmer som ga oss ståpels og våte øyne, akrobatiske turnjenter som hoppet og spratt i tre etasjer, indisk dans, filoinspill og mye, mye mer.

Det er slutt nå. 10C har gått inn i historien. Tidligere på formiddagen hadde lærerne på teamet møtt klasse 8B, – 52 åttendeklassinger som skal bli vår nye hverdag i tre år framover. Det skal nok gå, men akkurat nå trenger jeg en ferie før jeg orker engasjere meg i nye unger. Noen av våre gamle elever kjente på sjalusien i går. De syntes vi hadde sett litt for hyggelige ut da vi hilste på de nye. Dere glemmer oss i mårra! Dere blir sikkert gladere i dem enn dere har vært i oss! Jeg snakket sant da jeg sa at vi aldri kommer til å glemme dem. Jeg glemmer ikke elevene mine. Riktig nok fader minnene ut, men glemme dem gjør jeg ikke. Dessuten har dette kullet vært sjelden positivt på alle måter. Jeg vet ikke hvor mange ganger vi har sagt det til hverandre disse tre åra: Et sånt kull får vi aldri igjen!

Det gjenstår å se.

Etter forestillingen gikk vi på klasserommet for et siste farvel. Det ble noen tårer. Enkelte rant nesten bort i saltvann. Antagelig handler det like mye om engstelse for det som kommer, som for sorg over å forlate det som har vært. Det sies at den man elsker, setter man fri. Så er det vel ekte kjærlighet det vi føler for disse ungene. Nå sender vi dem videre i systemet, og håper at de møter nye lærere som vil ta vare på dem.

Og så var det gaver. Av oss fikk elevene en DVD hver. Den var fylt med bilder fra tre år på Kvernhuset. Da jeg redigerte alle bildene jeg har tatt, lurte jeg på hvordan jeg har hatt tid til å undevise dem. Selv om jeg slettet minst 3/4 av bildene, var det fortsatt 860 igjen. Vi lærerne fikk også gaver, – en nydelig blomstervase med to, små lyskopper til. Jeg har bestemt at min skal stå på hytta med markblomster i sommer.

Da den siste tåren var tørket og vi ikke hadde flere klemmer å dele ut, dro ungene på restaurant for å spise. Lærerne gikk på lærerværelset for å la det synke inn at vi kom i mål denne gangen også. Det tok tydeligvis sin tid før vissheten var der. I hvert fall var ikke jeg hjemme før klokka var to i natt.

Nå er Thv på avslutning med sine små, og i morgen er det avslutningsfest på jobben min. Det blir i overkant dette her. Nå vil jeg aller helst at det skal være helt, helt stille rundt meg. Litt sol og varme ville også gjøre susen, og akkurat det vet jeg at jeg får ganske snart.

Hørt i gata

Jeg står i hagen og maler bryggestigen. Ute i gata sykler to små gutter fram og tilbake, steiler og skrenser. Plutselig holder det på å gå galt med den ene, og han hoier til kameraten:

Dæven, Harald, – hadde jeg ikke holdi nå, så hadde jeg falli!

Digital historieformidling – Isegran

I høst ble jeg kontaktet av Fredrikstad museum. Sammen med en student var de i ferd med å utvikle en ny måte å formidle historie til skoleelever. Studenten tar en mastergrad i historieformidling, og på kjøpet får museet og alle historieinteresserte en kjapp port til spennende historieformidling. Min og elevenes rolle var å stille som referansegruppe. Vi skulle komme med innspill underveis og teste ut det ferdige produktet til slutt, jeg som lærer i samfunnsfag og elevene som brukergruppe. Det var mange elever som gjerne ville være med, men jeg valgte ut en gruppe fra Pilspissgruppa mi. Den skal jeg fortelle mer om senere.

I løpet av året har vi hatt et par – tre møter på skolen, og det har sett lovende ut. I går skulle opplegget testes ut. Seks elever og jeg møtte opp på Isegran, en av perlene i det historiske Fredrikstad. Dagen startet med regn og endte i sol, men uansett var det et deilig avbrekk fra avsluttende skolearbeid å kunne bruke dagen der ute. Vi ble møtt av masterstudent Espen og Hege fra museet.

Kort fortalt handler prosjektet om bruk av såkalte qr-koder. Rundt om på strategiske steder på Isegran skal det settes ut plakater med litt informasjon om en bestemt historisk periode. På plakaten finnes også en spesiell kode, en qr-kode. Du har sikkert sett disse snodige firkantene. De dukker opp oftere og oftere, og særlig eiendomsmeglerne er ivrige på å bruke dem. For å kunne lese koden, må du ha en smart-telefon av et eller annet slag. I tillegg må du laste ned en applikasjon til telefonen din, sånn at koden kan leses.

Med telefonens kamera tar du et bilde av koden, og vips blir den aktivert. Telefonen din kobles opp mot et bestemt nettsted, og dermed er det hele i gang. I dette prosjektet kommer vi inn på en side hos museet. Espen og de som jobber sammen med ham har laget oppgaver til fem århundrer av Isegrans historie. Når læreren skal bruke dette undervisningsopplegget, går hun først inn på prosjektets hjemmeside. Der velger hun ut de periodene hun vil jobbe med og de oppgavene hun vil bruke. Det er også mulig å lage egne oppgaver. Så blir sidene lastet opp på den siden der elevene senere skal finne dem.

På Isegran er det meningen at elevene skal jobbe i grupper. Hver gruppe må ha minst en telefon, og så er det bare å fyre løs. Gruppa går til plakaten for deres periode, fotograferer qr-koden, logger inn adressen til oppgavene og så er de i gang. Aller først får de se en liten filmsnutt der en av museets ansatte iført tidstypisk klesdrakt spiller rollen som en historisk person. Etterpå kommer oppgavene.

Teknologien fungerte helt utmerket i går. Det eneste problemet vi støtte på var lyden. Det er alltid mange lyder utendørs, og det kan være vanskelig for flere å høre hva som blir sagt på den lille filmsnutten. Man bør bruke ørelyd. Det mest interessante er likevel oppgavene. Jeg har bare sett noen av dem, og det virker lovende. Elevene skulle ta bilder og sende til en adresse, sånn at de kunne bruke dem senere. De ble bedt om å lage en kort-kort dramatisering og spille den inn foran telefonens filmkamera.

Kunnskapsoppgaver er greit nok, men det finnes mer spennende ting å jobbe med. Isegran er et fantastisk rekreasjonsområde. Det er stadig diskusjoner om hvordan vi kan utnytte denne øya på flere måter. Det har vært foreslått alt fra restaurant i tårnet til bystrand i elva. Elevene er morgendagens brukere av byen. Noen av dem vil helt sikkert komme i en posisjon hvor de skal være med å fatte sånne beslutninger på vegne av byens borgere, og da skader det ikke å øve opp evnen til kritisk tenkning og motet det krever å mene noe.

Tanken er at ekskursjonen til Isegran bare skal være en del av opplegget. Senere skal elevene kunne bruke bildene de har tatt, oppgavene de har løst og dramatiseringen de laget i en presentasjon for resten av klassen. På denne måten kan elevene undervise hverandre i hjembyens historie.

Etter at vi hadde testet ut opplegget, samlet vi oss i Tøihuset sammen med noen ansatte fra museet. Det var tid for evaluering. Som vanlig er jeg stolt av elevene mine. Jeg kan ikke hjelpe for det. De har blitt så voksne og forstandige, og så lenge de er mine unger, tillater jeg meg å være stolt av dem. De er seriøse og engasjerte, og de våger både å rose og rise. Samtidig er de så velsinget fri for autoritetsangst, og det gleder meg også. Autoritetsangst er lite konstruktivt, og det fører sjelden verden framover. Når ugnene mine prater i vei, tenker jeg at mye er gjort for at de skal få et godt yrkesliv senere.

Masteroppgaven skal leveres til høsten, og planen er at jeg skal kunne bruke dette opplegget med min nye åttendeklasse til høsten. Det har vært motivasjonen min for å bruke tid på dette. Jeg gleder meg. Fortsatt er det en del jeg må sette meg inn i. Jeg har ikke særlig høy digital kompetanse, og det er mye jeg lærer for første gang nå; – men det skal nok gå. Det tar tid å organisere museumsbesøk. Når jeg skal på tur med unger tre uker på rad er det mye logistikk som skal på plass. Om det passer for meg, kan du banne på at det ikke passer for museet. Med dette opplegget kan jeg styre meg selv og komponere mitt eget opplegg. Det må bli bra.

Nå lurer du kanskje på hva du kan få ut av dette. For det første er Isegran nok i seg selv. Øya rommer mange hundre års Fredrikstadhistorie, og den nyeste delen av den er faktisk like spennende som den eldste. Skulle du for eksempel ha sansen for gamle trebåter, ligger Fredrikstads maritime senter her, og det er nok av båter å fråtse i.

Skulle du ikke være spesielt historisk interessert, er Isegran likevel verdt en tur. Her kan du gå tur med bikkja, ha piknikk med familien eller spise på kafeen. I familien vår har vi brukt Isegran titt og ofte, og Henrik har til og med gjort noen små arkeologiske funn der ute. For det er rart med det. Når man først vasser i historie på denne måten, er det lett å la seg begeistre. Skulle du få lyst på en bitte liten historietime, kan du jo alltids fotografere et par qr-koder sånn i forbifarta. Så kan du sette deg i gresset under et tre og høre og se deler av byens historie fortalt på en levende og anskuelig måte.

Kan jeg ønske deg velkommen?