Skolerangering med bismak

Noen ganger kan man ikke ta til motmæle, – men blogge kan man. Den siste tiden har det vært mye avisfokus på kvaliteten på skolene i vår lille by. Vår skole er en av de største og nyeste. Vi kommer helt greit ut av evalueringene, men det er mange skoler som får bedre resultater enn vi gjør. Det skulle bare mangle. Det er alltid flere faktorer som avgjør hvorfor karakterene blir som de blir, og hos oss er det én kjent faktor som har ganske stor betydning. De skolene som har et høyere karaktersnitt enn vi har stort sett bare etnisk norske elever.

Og det er nettopp det. Hvis jeg tar til motmæle og begynner å forklare, så blir det bare galt. Noen kunne komme til å tro at jeg gjerne skulle vært minoritetselevene foruten, og det er det siste jeg vil. Vi har nær opptil 20 % minoritetsspråklige elever hos oss, og det er akkurat passe. Passe mange til at vi kan etablere gode tilbud i blant annet grunnleggende norsk. Det er klart det koster, – men det betaler seg også. Våre 500 elever møter et representativt utvalg av det som er Norge i 2011. Sånt blir det dynamikk av. Hver morgen ser vi nyheter sammen, og noen av de diskusjonene vi har i etterkant kunne ikke funnet sted hvis det ikke var for dette mangfoldet. Det går så det fyker, og jeg fryder meg over å se meninger og fordommer flyttes både til høyre og venstre.

Når våre elever hører voksne utenfor skolen snakke om innvandrerbefolkningen som et problem, kan de fortelle om sine superflinke kamerater fra Albania og Irak. Når det antydes i avisa at muslimer er intolerante og voldelige, kan de protestere og fortelle om sin klassekamerat fra Somalia, som tar like mye avstand fra terrorisme som de selv gjør. Når det påstås at ingen muslimske jenter får menge seg med norske gutter, kan de fortelle om da de var på skoletur med ei hijabkledd jente fra Libanon. Alt er ikke solskinn og sommer hos oss heller. Det er motsetninger og nok å ta tak i, men elevene våre utvikler seg på mange flere plan enn det rent faglige. Det blir gangs mennesker av sånt.

Dette står det ikke noe om i avisa. Der skriver de bare om noen små desimaler som skiller når karakterene sammenlignes. Blant den alminnelige avisleser skapes det et inntrykk av at elevene på vår kant av byen er faglig svake, har dårlige lærere, et dårlig pedagogisk opplegg – eller alle faktorene på en gang. Ingen forklaring gis, og inntrykket blir bare nedbrytende, ikke minst nedbrytende for ungdommene som stadig må lese at de ikke når opp. Det er det som irriterer meg noe så grenseløst. Hvordan kan avisene presentere disse tallene uten å kommentere eventuelle årsaker? Riktig nok ligger flere av våre minoritetselever på karaktertoppen, men gjennomsnittlig kommer de dårligere ut enn de etnisk norske. Vi vet at det er sånn, men vi holder det for oss selv.

La meg forklare. Hvert år deltar alle åttendeklassinger i nasjonale prøver. På vår skole sørger vi for at så godt som alle elever deltar, også de som har meget kort fartstid i kongeriket. Det slår selvfølgelig ut på statistikken. Vi vet at flere skoler i Oslo velger en annen løsning. De fritar en stor del av sine minoritetselever fra de nasjonale prøvene. Hvis motivasjonen er å score så høyt som mulig, er det en klok strategi. Vi tenker annerledes. Det er viktig at alle elever får trening i å bli testet, og vi ser ingen grunn til å holde noen utenfor. Dessuten tenker vi at et ærlig resultat er bedre enn et godt. Er det ikke derfor vi har disse prøvene?

Når tiendeklassingene hos oss skal opp i skriftlig eksamen, er det derfor en overrepresentasjon av minoritetselever som kommer opp i matematikk. Det skyldes at de som er relativt nyankomne til Norge ofte er fritatt for vurdering i norsk og engelsk. Her snakker vi om elever som fortsatt har grunnleggende norskundervisning. Det sier seg selv at de også sliter med begreper og tekster i matematikk. Til eksamen for noen får år tilbake fikk skolen vår et snitt på 3,8 i matematikk. Siden landsgjennomsnittet var 3,4, var vi strålende fornøyde med elevene våre. La oss likevel gjøre et lite tankeeksperiment. Hvordan ville resultatene vært hvis vi ikke hadde hatt noen nyankomne minoritetsspråklige elever? Dette spesielle året hørte fem av eksamenskandidatene til i denne kategorien. Uten dem i statistikken ville vi fått et karaktersnitt på 4,2. Vi gjorde det med andre ord godt dette året, enten vi regner slik eller sånn. Et annet år kan det gå dårligere.

Hvordan kan det være annerledes? Hvis du kom fra Somalia for fire år siden, er det ikke å forvente at du scorer like høyt som han som er født på Ambjørnrød. Dette er noe alle vet. Ingen av oss som jobber i skolen bør sole oss for lenge i glansen av gode resultater. Dette er like lite konstruktivt som å gremme seg når resultatene er dårlige. I stedet bør vi bruke energien vår på å gjøre elevene våre bedre. Karakterene varierer fra år til år og fra kull til kull. Når skoler gjør det dårlig eller godt til eksamen, finnes det nesten alltid faktorer som kan forklare hvorfor det ble sånn. I avisene rangeres skolene, men det er sjelden noen tar seg tid til å granske årsakene.

På universitetet i Oslo er det nå en overrepresentasjon av minoritetsstudenter. I Aftenposten sist uke kunne vi lese om innvandrerungdom som er attraktive på arbeidsmarkedet fordi de er vant til å jobbe og stå på. Det samme inntrykket har våre elever av sine minoritetsspråklige klassekamerater, og senest i forrige uke diskuterte vi det i klassen min. For selv om minoritetseleven drar karaktersnittet ned på ungdomsskolen, så vil dette antagelig endre seg for de fleste av dem. Elever med foreldre som ikke er født i Norge har et hardt press på seg for å bli skoleflinke. Mange av dem har tigerforeldre som både dytter og drar. Det gir resultater. I klassen min er det ingen etnisk norske elever som har hatt like stor framgang som minoritetselevene. Flere av dem har gått opp to, – ja, til og med tre karakterer i flere fag i løpet av ungdomsskolen, – og de har ikke tenkt å gi seg med det. Ennå er de unge, ennå er mange av dem nye i Norge. Snart er de på full fart ut i arbeidslivet, og da kan vi glede oss over at det var vi som fikk æren av å være sammen med dem i den perioden de utviklet seg mest.

Hvilken rolle spiller et karaktergjennomsnitt i den sammenhengen?

Det er sikkert mange gode grunner til å liste opp såkalt sterke og svake skoler i avisa. Jeg skulle bare ønske de hadde kommet sammen med litt tilleggsinformasjon. Det er ingen bombe at en skole som ligger i et strøk med nesten bare høyt utdannede, etnisk norske foreldre gjør det bedre til norskeksamen enn en skole som ligger i et strøk der 20 % av elevene kommer fra familier som har bodd noen få år i Norge. Skoleevalueringer brukes til så mangt, ikke minst til å slå noen politiske mynter. Nå sist presterte en politiker å si til avisen at det faktum at vår nye, dyre skole (Det var ikke like populært i alle leire at skolen i sin tid ble bygget) gjorde det dårligere enn en gammel, slitt, – beviste at det ikke var nødvendig å bruke så mye penger på skolen. En politiker burde vite at det er mange faktorer som avgjør hvor karaktersnittet havner. Da blir det uredelig å trekke ut en variabel og presentere den som den ene viktige. Det er også andre årsaker til at noen skoler scorer veldig høyt, men det skal jeg unnlate å skrive om her.

I stedet skal jeg fortsette å undre meg over at jeg gidder engasjere meg i dette. Det er ikke viktig. Likevel trigger det et eller annet i meg, følelsen av urettferdighet, et ønske om å gå i krigen for elevene mine. Nå står vi med hele oss midt i en eksamensperiode, og det er nok annet å bruke kreftene sine på.

Låt dom bara holda på!

Advertisements

15 responses to “Skolerangering med bismak

  1. Jeg er så inderlig glad for at du gidder å engasjere deg i dette, og for at du gidder å skrive denne bloggposten. Jeg håper riktig mange leser den. Egentlig burde det trykkes i opptil flere aviser. Har du vurdert det?

    For øvrig er jeg helt enig i at det blir gagns mennesker av de som går på skoler med en mer heterogen elevmasse. Det er en av grunnene til at vi valgte å bo der vi bor. På 17.maifeiringa på skolen vår tenkte jeg at her skulle jaggu Tybring-Gjedde tatt seg en tur, for å se hijabkledde jenter med 17.mailsløyfer løpe potetløp i lag med små bunadskledde smørbukker, eller høre den dresskledde somalieren gratulere pakistaneren aller hjerteligst med dagen.

    Det er klart at det ikke alltid er bare harmoni og solskinn, men det var det da vitterlig ikke i den ekstremt homogene østfoldbygda jeg vokste opp i heller. Skoleresultatene kan, som all annen statistikk, brukes og misbrukes. Men hvordan måler vi den menneskelige verdien av dette?

    • Noen ganger når jeg skriver om gledene ved mangfoldet i klasserommet, tenker jeg at det høres nesten romantisk ut. Men til tross for at det av og til går ei kule varmt og vi har gnisninger, så er det faktisk sånn jeg oppfatter det. Jeg vil ha alle ungene i samme klasserom, fordi de skal leve i samme land resten av livet. Jeg ville heller ikke ønsket at mine unger skulle gå i en ren, etnisk norsk klasse. I klassen min er det mange meget skarpe hjerner under krøllete, svart hår. Jeg har notert at et par blonde elever har oppdaget dette med et snev av forundring. Det var ikke det de hadde forventet.

      Takk for en hyggelig kommentar.

  2. Jeg er så enig så enig med deg! Nasjonale prøver er etter mitt syn et viktig verktøy for oss lærere for å kartlegge elever ut fra en nasjonal standard, men bør kun brukes «invortes». Det er viktig å vite hvor elevene står, så vi vet hva vi har å jobbe med, men det er ingen grunn til at resultatene skal offentliggjøres. Da vil man få slike tilstander som at elever fritas eller blir bedt om å holde seg hjemme fra skolen slik at snittet kan dras opp…

    Det er også et annet poeng som du ikke tar opp, og det er den sosioøkonomiske variabelen. For noen år siden så jeg en forsker sette tall fra levekårsundersøkelsen i de forskjellige kommunedelene opp mot karaktersnittet på de respektive skolene. Spesielt sammenlignet han en skole der elevene kom fra hjem med få ressurser med en skole i den motsatte enden av ressurser. Begge skolene hadde omtrent det samme elevtallet og omtrent det samme snittet på karakterene. Forskeren mente at lærerne på den skolen der elevene kom fra ressurssvake hjem fikk bedre resultater enn den andre skolen – fordi snittet var omtrent likt. Litt utrettferdig å si, kanskje, siden det er så mange variabler. Men det fikk enkelte i skoleadministrasjonen til å få noe å tygge på.

    På New Zealand får skoler som gjør det dårlig på de nasjonale prøvene tilført ekstra ressurser ut fra de tiltakene som må settes inn. Kanskje det hadde vært noe å tenke på her også? Eller skal vi gå mot den engelske varianten, der rektor får sparken, og ingen lærere vil jobbe på «dårlige» skoler?
    Er det rart at folk vil jukse?

    • Jeg er også glad for de nasjonale prøvene. De gir mye nyttig informasjon. Det er jo rangeringa og alt tullet som følger med jeg ikke liker.

      De sosioøkonomiske variablene er er kanskje de viktigste. Jeg valgte bevisst å ikke ta dem med her. I vinter har avisene informert oss om mye forsking som viser hvor sentralt de står, – og nå så jeg at kommunen vår også vurderer en kartlegging. Andre kommuner har gjort det allerede. I utgangspunktet bra, – i hvert fall hvis vi hadde bodd på New Zealand 🙂 Her hos oss frykter jeg at det bare blir enda en stigmatiserende faktor som kan gjøre vondt verre. For eksempel vet vi at høyt utdannede foreldre med skoleambisjoner for sine barn, er meget bevisste på hvor de bosetter seg. Når sånne familier kommer fra andre steder for å bo i vår kommune, hender det at de ringer rundt for å kartlegge hvor de bør bo. Kanskje vil vi få engelske tilstander.

      Dette har jeg nettopp diskutert med noen av elevene mine. Det er stor variasjon på faglig nivå i klassen, og elevene mente at uten gruppa meget, meget faglig sterke elever, ville de selv garantert fått dårligere karakterer. De flinke, argumenterende elevene drar snittet opp. De diskuterer med læreren, de stiller spørsmål og ikke minst: De setter seg ned og hjelper elever som sliter med faget. Hurra for dem!

  3. Vi ser den samme bruken av statistikk på videregående – hvor yrkesfaglige eller kombinerte skoler sammenliknes med skoler som kun har studieforberedende programområder (eller til og med rent studiespesialiserende). Det er interessant for skolene å se tallene, og jeg synes faktisk de er svært nyttige, men det skaper store problemer når de brukes som de gjør i media.

    • Vi trenger jo tallene, Jan-Ivar. De skal brukes til konstruktiv skoleutvikling. Det vi ikke trenger er journalister med vikarierende agendaer (Kan man kalle det det?).

  4. Gøran Karlsen

    Amen. Flott skrevet, Hege!

  5. Gøran Karlsen

    Er også enig at de sosiokulturelle forholdene geografisk er den fremste faktoren for skolegang og andre samfunnsforhold. Å kartlegge slike sider av et samfunn kan slå både positivt og negativt ut. På den ene siden kan kommunen sette inn ressurser i de områder der det trengs, men på den andre siden kan det virke stigmatiserende ovenfor det gitte området. Krake søker make -mentaliteten er veldig viktig,-spesielt for borgerskapet.

    • Det er nemlig det, Gøran. Og da blir neste spørsmål: Har Fredrikstad kommune til hensikt å øke bevilgningene til de skolene som viser seg å stille med et svakere sosiokulturelt miljø? Vil det ble en konsekvens av kartleggingen?

  6. Anita Norum Johansen

    Fantastisk flott skrevet Hege.
    Har lyst til å anbefale deg for Høgskolen i Østfold slik at du kunne hatt et foredrag om dette for oss lærerstudenter. Dette om mangfold i skolen er noe leser om i våre pensumbøker, men å få det fortalt av en med erfaring sier så mye mer. Det du skriver er helt i ånden med det som Kari Spernes (min pedagogikklærer) jobber får å få oss til å forstå. At mangfold i skolen er viktig for hele samfunnet, og at skolen er en positiv arena for å utvikle toleranse for alle grupper mennesker.
    Jeg har selv sett det du snakker om her på din skole, og jeg er imponert. Husker da tema i samfunnsfag var «Balkan brenner» og en elev fra Kosovo stod for undervisningen. Når han fortalte om sin families skjebne kunne man høre en knappenål falle i klasserommet. Jeg ble så imponert over den eleven, men også medelevene som ble så engasjert og nysgjerrige. Denne eleven skapte en troverdighet og en nærhet til tema som ikke hadde lat seg gjøre om det var en etnisk norsk lærer som hadde hatt undervisningen. Dette er noe jeg stadig tenker på når vi som lærerstudenter diskuterer «problemene» ved å ha minoritetselever i klasserommet. Jeg blir så engasjert nettopp fordi jeg vet at det faktisk kan være motsatt.

    Stå på Hege….

  7. Kommunen bør allerede sitte på tallene de trenger for å sammenholde de sosioøkonomiske forholdene med skoleresultatene. De trenger ikke å foreta en egen kartlegging for å finne ut av hvordan det ligger an. Jeg ser også farene for stigmatisering her, særlig hvis vi offentliggjør resultatene. Men er ikke dette allerede «allmenn kunnskap»? I hvert fall er det en oppfatning i befolkningen om hvilke kommunedeler som er mer ressursterke enn andre, og dessuten er jo levekårsundersøkelsen offentliggjort ved flere anledninger.

    Samtidig bør resultatene ligge til grunn for f.eks tildeling av ressurser til spesialundervisning. Jeg syns ikke det er riktig å fordele disse ressursene flatt når det er enkelte skoler som har en større andel av elever som har rett på spesialundervisning enn andre. Men det er kanskje en annen diskusjon?

    • Jeg gjentar, Mona: La dem kartlegge og offentliggjøre til krampa tar dem, – forutsett at det følger bevilgninger med. Hva skal vi ellers med det?

  8. Anita Amundsen

    Flott, Hege!
    Stå på, og send dette innlegget til avisen!
    Jeg blir også sprø av denne offentliggjøringen av tall, og folk flest svelger disse tallene og slenger ut meninger i hytt og skvett om elevgrunnlaget på diverse skoler. Vi som sitter både utenfor og innenfor skolen, vet at mangfoldet er stort, og vi vet også at det er flere skoler som velger å frita visse grupper elever for de nasjonale prøvene, mens andre, som dere, velger å la dem prøve seg.
    Kanskje en av dine klasser kan lage en reportasje om dette? De har i hvert fall en meget god veileder i deg ;-D

    • Foreløpig tror jeg dette blir her på bloggen. Dette er min egen private avis 🙂 Takk for en hyggelig kommentar. Det er aldri feil at folk er enig med meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s