Skolerangering med bismak

Noen ganger kan man ikke ta til motmæle, – men blogge kan man. Den siste tiden har det vært mye avisfokus på kvaliteten på skolene i vår lille by. Vår skole er en av de største og nyeste. Vi kommer helt greit ut av evalueringene, men det er mange skoler som får bedre resultater enn vi gjør. Det skulle bare mangle. Det er alltid flere faktorer som avgjør hvorfor karakterene blir som de blir, og hos oss er det én kjent faktor som har ganske stor betydning. De skolene som har et høyere karaktersnitt enn vi har stort sett bare etnisk norske elever.

Og det er nettopp det. Hvis jeg tar til motmæle og begynner å forklare, så blir det bare galt. Noen kunne komme til å tro at jeg gjerne skulle vært minoritetselevene foruten, og det er det siste jeg vil. Vi har nær opptil 20 % minoritetsspråklige elever hos oss, og det er akkurat passe. Passe mange til at vi kan etablere gode tilbud i blant annet grunnleggende norsk. Det er klart det koster, – men det betaler seg også. Våre 500 elever møter et representativt utvalg av det som er Norge i 2011. Sånt blir det dynamikk av. Hver morgen ser vi nyheter sammen, og noen av de diskusjonene vi har i etterkant kunne ikke funnet sted hvis det ikke var for dette mangfoldet. Det går så det fyker, og jeg fryder meg over å se meninger og fordommer flyttes både til høyre og venstre.

Når våre elever hører voksne utenfor skolen snakke om innvandrerbefolkningen som et problem, kan de fortelle om sine superflinke kamerater fra Albania og Irak. Når det antydes i avisa at muslimer er intolerante og voldelige, kan de protestere og fortelle om sin klassekamerat fra Somalia, som tar like mye avstand fra terrorisme som de selv gjør. Når det påstås at ingen muslimske jenter får menge seg med norske gutter, kan de fortelle om da de var på skoletur med ei hijabkledd jente fra Libanon. Alt er ikke solskinn og sommer hos oss heller. Det er motsetninger og nok å ta tak i, men elevene våre utvikler seg på mange flere plan enn det rent faglige. Det blir gangs mennesker av sånt.

Dette står det ikke noe om i avisa. Der skriver de bare om noen små desimaler som skiller når karakterene sammenlignes. Blant den alminnelige avisleser skapes det et inntrykk av at elevene på vår kant av byen er faglig svake, har dårlige lærere, et dårlig pedagogisk opplegg – eller alle faktorene på en gang. Ingen forklaring gis, og inntrykket blir bare nedbrytende, ikke minst nedbrytende for ungdommene som stadig må lese at de ikke når opp. Det er det som irriterer meg noe så grenseløst. Hvordan kan avisene presentere disse tallene uten å kommentere eventuelle årsaker? Riktig nok ligger flere av våre minoritetselever på karaktertoppen, men gjennomsnittlig kommer de dårligere ut enn de etnisk norske. Vi vet at det er sånn, men vi holder det for oss selv.

La meg forklare. Hvert år deltar alle åttendeklassinger i nasjonale prøver. På vår skole sørger vi for at så godt som alle elever deltar, også de som har meget kort fartstid i kongeriket. Det slår selvfølgelig ut på statistikken. Vi vet at flere skoler i Oslo velger en annen løsning. De fritar en stor del av sine minoritetselever fra de nasjonale prøvene. Hvis motivasjonen er å score så høyt som mulig, er det en klok strategi. Vi tenker annerledes. Det er viktig at alle elever får trening i å bli testet, og vi ser ingen grunn til å holde noen utenfor. Dessuten tenker vi at et ærlig resultat er bedre enn et godt. Er det ikke derfor vi har disse prøvene?

Når tiendeklassingene hos oss skal opp i skriftlig eksamen, er det derfor en overrepresentasjon av minoritetselever som kommer opp i matematikk. Det skyldes at de som er relativt nyankomne til Norge ofte er fritatt for vurdering i norsk og engelsk. Her snakker vi om elever som fortsatt har grunnleggende norskundervisning. Det sier seg selv at de også sliter med begreper og tekster i matematikk. Til eksamen for noen får år tilbake fikk skolen vår et snitt på 3,8 i matematikk. Siden landsgjennomsnittet var 3,4, var vi strålende fornøyde med elevene våre. La oss likevel gjøre et lite tankeeksperiment. Hvordan ville resultatene vært hvis vi ikke hadde hatt noen nyankomne minoritetsspråklige elever? Dette spesielle året hørte fem av eksamenskandidatene til i denne kategorien. Uten dem i statistikken ville vi fått et karaktersnitt på 4,2. Vi gjorde det med andre ord godt dette året, enten vi regner slik eller sånn. Et annet år kan det gå dårligere.

Hvordan kan det være annerledes? Hvis du kom fra Somalia for fire år siden, er det ikke å forvente at du scorer like høyt som han som er født på Ambjørnrød. Dette er noe alle vet. Ingen av oss som jobber i skolen bør sole oss for lenge i glansen av gode resultater. Dette er like lite konstruktivt som å gremme seg når resultatene er dårlige. I stedet bør vi bruke energien vår på å gjøre elevene våre bedre. Karakterene varierer fra år til år og fra kull til kull. Når skoler gjør det dårlig eller godt til eksamen, finnes det nesten alltid faktorer som kan forklare hvorfor det ble sånn. I avisene rangeres skolene, men det er sjelden noen tar seg tid til å granske årsakene.

På universitetet i Oslo er det nå en overrepresentasjon av minoritetsstudenter. I Aftenposten sist uke kunne vi lese om innvandrerungdom som er attraktive på arbeidsmarkedet fordi de er vant til å jobbe og stå på. Det samme inntrykket har våre elever av sine minoritetsspråklige klassekamerater, og senest i forrige uke diskuterte vi det i klassen min. For selv om minoritetseleven drar karaktersnittet ned på ungdomsskolen, så vil dette antagelig endre seg for de fleste av dem. Elever med foreldre som ikke er født i Norge har et hardt press på seg for å bli skoleflinke. Mange av dem har tigerforeldre som både dytter og drar. Det gir resultater. I klassen min er det ingen etnisk norske elever som har hatt like stor framgang som minoritetselevene. Flere av dem har gått opp to, – ja, til og med tre karakterer i flere fag i løpet av ungdomsskolen, – og de har ikke tenkt å gi seg med det. Ennå er de unge, ennå er mange av dem nye i Norge. Snart er de på full fart ut i arbeidslivet, og da kan vi glede oss over at det var vi som fikk æren av å være sammen med dem i den perioden de utviklet seg mest.

Hvilken rolle spiller et karaktergjennomsnitt i den sammenhengen?

Det er sikkert mange gode grunner til å liste opp såkalt sterke og svake skoler i avisa. Jeg skulle bare ønske de hadde kommet sammen med litt tilleggsinformasjon. Det er ingen bombe at en skole som ligger i et strøk med nesten bare høyt utdannede, etnisk norske foreldre gjør det bedre til norskeksamen enn en skole som ligger i et strøk der 20 % av elevene kommer fra familier som har bodd noen få år i Norge. Skoleevalueringer brukes til så mangt, ikke minst til å slå noen politiske mynter. Nå sist presterte en politiker å si til avisen at det faktum at vår nye, dyre skole (Det var ikke like populært i alle leire at skolen i sin tid ble bygget) gjorde det dårligere enn en gammel, slitt, – beviste at det ikke var nødvendig å bruke så mye penger på skolen. En politiker burde vite at det er mange faktorer som avgjør hvor karaktersnittet havner. Da blir det uredelig å trekke ut en variabel og presentere den som den ene viktige. Det er også andre årsaker til at noen skoler scorer veldig høyt, men det skal jeg unnlate å skrive om her.

I stedet skal jeg fortsette å undre meg over at jeg gidder engasjere meg i dette. Det er ikke viktig. Likevel trigger det et eller annet i meg, følelsen av urettferdighet, et ønske om å gå i krigen for elevene mine. Nå står vi med hele oss midt i en eksamensperiode, og det er nok annet å bruke kreftene sine på.

Låt dom bara holda på!