Jeg har akkurat lest Jette A Kaarsbløls andre bok, Din nestes hus (- du vet det huset der du ikke skal begjære verken det ene eller det andre). Kort fortalt handler den om den feterte arkitekten Laus Lindborg og det som skjer med ham like etter at hans far dør. Laus vil begrave faren i landsbyen St. Randing. Samtidig med farens død, opplever Laus ens slags livskrise, han tar en pause fra livet i København og bestemmer seg for å bo i landsbyen en tid. I løpet av kort tid involverer han seg i landsbylivet. Han påtar seg å være arkitekt for det nye menighetssenteret, han er privatlærer for ei ung jente og han blir nær venn av presten, Stig Hemmingsen, og hans kone. Laus kommer tettere og tettere på den seksti år gamle presten, hans tjue år yngre kone Alma og deres treår gammel datter Emilie. De to mennene og Alma blir så nære at de etter hvert ligner på en vanlig, men likevel utradisjonell, familie med tre voksne og et barn. Det er ikke grenser for hvor hyggelig det blir. Stig og Laus’ vennskap fungerer på flere plan. De jobber sammen om menighetssenteret, de kokkelerer, drikker vin, gjør hagearbeid og deltar i oppdragelsen av lille Emilie. Ren idyll. Men så går det som det ofte gjør i romaner, – og i livet for øvrig for den saks skyld: Laus og Alma blir stormende og vanvittig forelsket i hverandre.
Jeg tror ikke jeg ødelegger for deg som ikke har lest romanen, hvis jeg forteller at det ender med et brudd. Og det var da jeg leste den siste siden i romanen, at jeg kom til å tenke på en artikkel jeg leste for lenge siden. Den handlet om polyamorøse forhold, altså kjærlighetsforhold med mer enn to voksne involvert. Da vi hadde lest artikkelen, kan jeg huske at vi var noen venninner som lekte med den praktiske siden av sånne forhold. Tenk så økonomisk: Tre fulle inntekter på en familie, en telefon, en vaskemaskin, et hus – og alt delt på tre inntekter. Og tenk på arbeidsfelleskapet: Tre voksne til å dele på matlaging, husvask, plenklipping – alt. Hvor praktisk hadde ikke det vært? Tre voksne til å støtte og hjelpe hverandre, oppdra barn og drive familiebedriften sammen. At vi lekte oss med tanken på andre sider av et sånt forhold, hører også med til historien, men så lot vi det ligge. Det var neppe noe for oss.
Stig og Alma har nemlig et godt ekteskap. Det er ingen ting i romanen som antyder noe annet enn at de har det godt sammen. Heller ikke da Laus dukker opp på arenaen endrer dette seg. Laus på sin side liker presten. Når Alma er irritert på mannen sin, forsvarer Laus ham, og det er tydelig at de to mennene har det fint sammen.
Og det var altså da jeg tenkte på hvor fint det hadde vært om de bare kunne bodd sammen alle tre, Laus, Stig og Alma. De hadde det jo så fint sammen i utgangspunktet. Presten er 60 år, og etter en ulykke begynner helsa å skrante. Den unge konen er musiker, og må være mye borte fra familien. Den lille jenta behandler begge mennene som sine fedre, og Laus vil gjerne være sammen med henne. Tenk så fint det kunne vært om de hadde blitt enige om å bli en polyamorøs familie, en familie med en mor og to fedre. I stedet ender det hele med forferdelse og fortvilelse, og antagelig blir ingen av partene noe lykkeligere.
Det kunne jo blitt så fint.
Eller det kunne det kanskje ikke?
Livet leker 