Det siste vi gjør etter å ha loset elevene gjennom ti års skolegang, er å avholde muntlig eksamen. Det er klart vi må øve på sånt. Hver gang vi har tiende klasse, forsøker vi å få til en prøveeksamen. Dette er for en generalprøve å regne, og den er like viktig for oss lærere som for elevene. Prøvemuntlig gir elevene anledning til å teste ut hvor lang tid de trenger på å lage et foredrag, hvordan det er å jobbe med akkurat den typen oppgaver og hvordan det oppleves å stå foran læreren helt alene, uten øynene til resten av klassen på seg. For oss voksne er det viktigst å teste ut noen oppgaver. Vi vil se hvodan elevene responderer på det vi spør dem om. Målet er best mulig resultater.
Jeg fikk tildelet ti elever, og valgte å ta opp halvparten i samfunnsfag og halvparten i norsk. Det er de to fagene det står om for min del. Muntlig eksamen er en lokalt gitt eksamen, og det irriterer meg noe grenseløst. Det betyr nemlig at prøven kan avholdes på ulik måte fra kommune til kommune. Dette har vi sett flere eksempler på når vi har vært ute og eksaminert.
Da jeg var ny lærer, kom elevene inn i eksamensrommet uten å vite noe om hva de ville bli hørt i. De trakk en lapp, der sto oppgaven, – og så var vi i gang. Med det store pensumet vi har, var det litt av en påkjenning. For å gi dem en sjanse til å sjekke årstall og andre detaljer, begynte man etter hvert med en ordning der de fikk trekke oppgaver tjue minutter før de skulle inn. Så fikk de sitte sammen med lærebøker og notater for å gjøre noen notater, før de kom inn til lærer og sensor. Neste metode brukte vi inntil for noen få år siden. Da fikk elevene trekke oppgavene 48 timer før de skulle opp til eksamen. Så laget de et tjue minutters foredrag som de holdt for lærer og sensor på eksamensdagen. Etter foredraget kunne faglærer eller sensor stille noen få oppklarende spørsmål. Dette er en eksamensform jeg har mange motforestillinger mot,- og jeg tror du skjønner hvorfor.
Det er ganske slitsomt at eksamensformene skifter så ofte. Dette har jeg tidligere skrevet om i forhold til skriftlig eksamen. Likevel er jeg glad for den siste endringen i eksamensform for muntlig. Fortsatt får elevene 48 timer på å forberede seg, og de skal fortsatt holde et foredrag. Nå har imidlertid foredraget blitt redusert til et innlegg på mellom 10 og 15 minutter. Deretter eksamineres eleven av læreren om alt innenfor det området som dekkes av oppgaven. Sensor kan også stille noen oppklarende spørsmål om nødvendig. Jeg synes dette er en real og variert eksamen.
Da jeg kom i dag, satt noen allerede og ventet utenfor klasserommet vårt. Jeg startet med de fem som skulle opp i samfunnsfag. Oppgavene kan lages på mange måter, og de kan være mer eller mindre åpne. Bare på vår skole vet jeg at det lages veldig forskjellige oppgaver. De oppgavene jeg ga denne gangen, var ikke veldig åpne. De er knyttet til perioden etter andre verdenskrig, og det er opp til elevene å passe på at de får knyttet stoffet både til historie, geografi og samfunnskunnskap. Flere av oppgavene hadde en hoveddel knyttet til et geografisk sted, for eksempel Cuba, og i tillegg la jeg til en underoppgave som har relevans til dette stedet, for eksempel u-land/i-landspørsmål. Elevene skal også trekke linjer fram til vår tid, og det klarte de med glans. Han som kom innom krigen i Afghanistan hadde for eksempel litt av hvert å si om Osama Bin Laden og hans ulike roller i forhold til USA, – og selvfølgelig det faktum at han døde i går.
Om samfunnsfagoppgavene er lette å forholde seg til, er norskoppgavene mye mer kompliserte, og jeg er ikke bare glad for det. I norsk trekker elevene først et tema.
Jeg siterer fra Kunnskapsløftets kompetansemål etter 10. årstrinn:
Språk og kultur:
Mål for opplæringen er at eleven skal kunne presentere viktige temaer og uttrykksmåter i sentrale samtidstekstser og sammenligne dem med framstillinger i klassiske verk fra norsk litteraturarv: kjærlighet og kjønnsroller, helt og antihelt, virkelighet og fantasi, makt og motmakt, løgn og sannhet, oppbrudd og ansvar.
Her er det flere utfordringer. Den første er at temaene er doble. Der det ene ordet er et antonym til det andre, går alt greit. Løgn og sannhet henger fint sammen. Verre er det med Kjærlighet og kjønnsroller. En tekst kan handle om det ene, men ikke om det andre, – og hva gjør elevene da? De skal nemlig selv velge tekster fra pensumlista, – en klassisk og en moderne tekste. På skolen vår er vi unge og gamle norsklærere, og det morsomme er at vi gamle må ganske langt tilbake i historien før vi mener en tekst er klassisk.
Noen av tekstene vi har lest er som skapt for en sånn oppgavetype som dette. I niende klasse leste vi Jeppe på Bjerget. Sammen med Jokke og Valentinernes Ingen har skylda, var det mye å snakke om. På samme måte var det elever i dag som hadde funnet gode tekstpar: Løgn og sannhet ble belyst med Vildanden av Ibsen og Jimmy sa av Rishøy, Kjærlighet og kjønnsroller fikk selskap av Et dukkhjem av Ibsen og Hendene av Hagerup og hun som hadde trukket Makt og motmakt vartet opp med Kruttrøyk av Kielland og kronikken Nyrer og barn til salgs av Olsen fra Aftenposten nå på torsdag.
Tida de får til rådighet er en kjempeutfordring for norskelevene. De skal altså presentere to tekster med tanke på motiv og tema, litterære virkemidler, sjanger, forfatterskap og litterær periode. Så skal de sette tekstene opp mot hverandre på en skikkelig måte. Det er nesten umulig å få til dette på 10 – 15 minutter, – og det gjelder i hvert fall å holde tunga rett i munnen. Jeg merket meg i dag at flere elever hadde tenkt taktisk, – og det gjaldt både i samfunnsfag og norsk. Ei snakket om Europa og USA rett etter krigen, og da hun fortalte om et svakt marked i Europa, nevnte hun bare Marshallhjelpen, som om den var noe hun ikke behøvde utdype. Hun visste jo at jeg kom til å spørre etterpå, og da briljerte hun. Det samme skjedde hos dem som hadde norsk. Ei lot være å definere de to sjangerne hun hadde valgt tekster fra. Da jeg skulle i gang med min eksaminasjon, visste hun jo hva som kom, – og hun var forberedt. Det vi voksne må diskutere nå, er om dette er en grei måte å gjøre det på. Er informasjon som kommer fram under eksaminasjonen like verdifull som den eleven selv presenterer i sin framføring? Kanskje bør de melde denne avgrensinga i innledninga til foredraget sitt?
Som du skjønner, har vi litt av hvert å tenke på og snakke om. Det er det som er poenget med prøvemuntlig. Selv blir jeg veldig, veldgi gira og i godt humør av å holde på med eksamensoppgaver. Det er på en måte prikken over i-en, toppen av kransekaka etter tre års jobbing. Som lærer har jeg med meg eksamen i bakhodet hele treårsløpet. For elevene er dette noe de bare har hørt om. Ikke rart jeg blir så urimelig glad når de viser at de virkelig kan forberede seg, at de kan stoffet, at de kan foredra, at de tenker og forstår og vil. Jeg blir så superstolt av dem!
Nå er generalprøven unnagjort. Premieren er 9. juni.
Livet leker 