Selv om det er mer enn nok å glede seg over sånn på utsiden, så går det faktisk an å være litt mørk på innsiden selv om sola skinner. Noen ganger når det baller på seg, blir jeg litt hudløs. Jeg blir lei meg for den minste, lille ting, full av selvbebreidelser og føler meg som et mer enn alminnelig dårlig menneske. Sånn er det bare, og det er ikke usannsynlig at du også har det sånn av og til.
Han ser tidene skifter,
feite overskrifter,
han holder mange aviser.
Han blar i de mens han spiser.
Hon snakker hele tiden.
Han svarer, helt på siden.
Han vet at han burde innfri.
Det e jo hon han e glad i.
Det er noe han bør oppleve
etter barne-TV,
når de vil leke med pappa,
ungene han skal oppdra,
som tror at de kjenner han.
Nesten ikkje tiltstede!
Littt våken her og der,
med et lite øre til hver.
Nesten ikkje tilstede
i sitt eget liv.
Han treffer de kreative,
de fornøyde med livet,
nynnende på ukens schlager.
De gode arbeidskolleger.
Hjemme, om ettermiddagen,
drøfter han bilen og hagen
til svetten renner,
med gode nabovenner,
som tror de kjenner han …
Nesten ikkje tilstede!
Litt våken her og der,
med et lite øre til hver.
Nesten ikkje tilstede
i sitt eget liv.
Han føler seg snytt.
Intet er nytt,
han syns livet e oppskrytt:
Det fins små, små snev av
sorg
– og små glimt av glede…
men kan han se det?
Han e neste ikkje tilstede…
(Jan Eggum)
Når innsiden er blå og jeg tror verden skal gå under bare fordi jeg har sagt et skjevt ord, så ser jeg likevel de små, små gledene. I går var jeg i femtiårsdag hos en god venninne, – og det var i grunnen en stor glede. I løpet av uka er det elevene mine som har stått for de små glimtene av glede, -. men også noen snev av sorg. I dag har jeg veiledet ti av elevene før prøvemuntlig til mandag. Alle ti hadde forberedt seg til veiledningstimen sin, og det er en fryd å prate med dem. Men av en eller annen grunn var det en bitte, liten episode som lyste mest. Helt tullete er det. Da jeg skulle veilede de to siste jentene, måtte jeg plutselig på et møte. Vi utsetter det en time, sa jeg. Jeg synes nok de ble litt lange i maska. Særlig da jeg sa jeg skulle være tilbake klokka tolv presis, falt hakene ekstra langt ned. Da jeg returnerte til basen en time senere, skjønte jeg hvorfor. Ut fra klasserommet hørte jeg lyden av et visst bryllup borte i London. Det forklarte hvorfor klokka tolv var et dårlig tidspunkt, og jeg ble vennlig anmodet om å ta meg en tur på lærerværelset for å nyte en kopp kaffe. Jentene hadde nemlig viktigere ting å ta seg av enn veiledning fra meg. Etter en halvtime ble jeg hentet. William og Kate var gift, og vi kunne hive oss over jobben igjen.
Da C og jeg var i butikken for å handle, fikk jeg telefon fra en av jentene i klassen min. Hun har et annet morsmål enn oss andre, og noen ganger må ord forklares. Hva betyr det å skulle demme opp for kommunismen? spurte hun. Jeg begynte med å forklare hva en demning er, og at den brukes for å stanse vannet. Før jeg hadde snakket ferdig, hørte jeg fra C ved siden av meg: Det betyr å stoppe noe. Han er bare åtte år, men veldig ivrig på å få med seg alle nye ord. Men da han spurte hva kommunisme var, meldte jeg pass. Akkurat i dag orket jeg ikke mer. I stedet kjøpte vi vaniljesaus og sjokoladepudding. Det kan også gi små glimt av glede.
Det har vært veldig varmt og deilig i ettermiddag. Jeg har sittet ute i godstolen min. M har hatt besøk av to venninner. De tre jentene og C har lekt som gale med vannsprederen. Årets første vannkrig var et faktum. De hylte og skrek mens de sprutet på hverandre, og etter en stund var de gjennomvåte. Da gjestene trippet hjemover sånn i åttetida, var M en sommerkjole fattigere, og en av venninnene hadde sitt våte tøy i en plastpose.
Små, små glimt av glede, – og jeg tror jeg kan se det.