– og små glimt av glede

Selv om det er mer enn nok å glede seg over sånn på utsiden, så går det faktisk an å være litt mørk på innsiden selv om sola skinner. Noen ganger når det baller på seg, blir jeg litt hudløs. Jeg blir lei meg for den minste, lille ting, full av selvbebreidelser og føler meg som et mer enn alminnelig dårlig menneske. Sånn er det bare, og det er ikke usannsynlig at du også har det sånn av og til.

Han ser tidene skifter,
feite overskrifter,
han holder mange aviser.
Han blar i de mens han spiser.
Hon snakker hele tiden.
Han svarer, helt på siden.
Han vet at han burde innfri.
Det e jo hon han e glad i.
Det er noe han bør oppleve
etter barne-TV,
når de vil leke med pappa,
ungene han skal oppdra,
som tror at de kjenner han.

Nesten ikkje tiltstede!
Littt våken her og der,
med et lite øre til hver.
Nesten ikkje tilstede
i sitt eget liv.

Han treffer de kreative,
de fornøyde med livet,
nynnende på ukens schlager.
De gode arbeidskolleger.
Hjemme, om ettermiddagen,
drøfter han bilen og hagen
til svetten renner,
med gode nabovenner,
som tror de kjenner han …

Nesten ikkje tilstede!
Litt våken her og der,
med et lite øre til hver.
Nesten ikkje tilstede
i sitt eget liv.

Han føler seg snytt.
Intet er nytt,
han syns livet e oppskrytt:
Det fins små, små snev av
sorg
– og små glimt av glede…
men kan han se det?
Han e neste ikkje tilstede…

(Jan Eggum)

Når innsiden er blå og jeg tror verden skal gå under bare fordi jeg har sagt et skjevt ord, så ser jeg likevel de små, små gledene. I går var jeg i femtiårsdag hos en god venninne, – og det var i grunnen en stor glede. I løpet av uka er det elevene mine som har stått for de små glimtene av glede, -. men også noen snev av sorg. I dag har jeg veiledet ti av elevene før prøvemuntlig til mandag. Alle ti hadde forberedt seg til veiledningstimen sin, og det er en fryd å prate med dem. Men av en eller annen grunn var det en bitte, liten episode som lyste mest. Helt tullete er det. Da jeg skulle veilede de to siste jentene, måtte jeg plutselig på et møte. Vi utsetter det en time, sa jeg. Jeg synes nok de ble litt lange i maska. Særlig da jeg sa jeg skulle være tilbake klokka tolv presis, falt hakene ekstra langt ned. Da jeg returnerte til basen en time senere, skjønte jeg hvorfor. Ut fra klasserommet hørte jeg lyden av et visst bryllup borte i London. Det forklarte hvorfor klokka tolv var et dårlig tidspunkt, og jeg ble vennlig anmodet om å ta meg en tur på lærerværelset for å nyte en kopp kaffe. Jentene hadde nemlig viktigere ting å ta seg av enn veiledning fra meg. Etter en halvtime ble jeg hentet. William og Kate var gift, og vi kunne hive oss over jobben igjen.

Da C og jeg var i butikken for å handle, fikk jeg telefon fra en av jentene i klassen min. Hun har et annet morsmål enn oss andre, og noen ganger må ord forklares. Hva betyr det å skulle demme opp for kommunismen? spurte hun. Jeg begynte med å forklare hva en demning er, og at den brukes for å stanse vannet. Før jeg hadde snakket ferdig, hørte jeg fra C ved siden av meg: Det betyr å stoppe noe. Han er bare åtte år, men veldig ivrig på å få med seg alle nye ord. Men da han spurte hva kommunisme var, meldte jeg pass. Akkurat i dag orket jeg ikke mer. I stedet kjøpte vi vaniljesaus og sjokoladepudding. Det kan også gi små glimt av glede.

Det har vært veldig varmt og deilig i ettermiddag. Jeg har sittet ute i godstolen min. M har hatt besøk av to venninner. De tre jentene og C har lekt som gale med vannsprederen. Årets første vannkrig var et faktum. De hylte og skrek mens de sprutet på hverandre, og etter en stund var de gjennomvåte. Da gjestene trippet hjemover sånn i åttetida, var M en sommerkjole fattigere, og en av venninnene hadde sitt våte tøy i en plastpose.

Små, små glimt av glede, – og jeg tror jeg kan se det.

Forlovet med en båt

Jeg har ikke giftet meg med den, sier vi av og til, og mener å fortelle at vi har kjøpt noe vi muligens ikke kommer til å beholde.

Her i huset har vi nå inngått forlovelse med en båt.

Verdens vakreste, lille båt.

Det er en Nordlandsbåt, nærmere bestemt en Bindalsfæring. Den er 15 fot, bygget i gran, veier noe under 100 kg og er lett å ro og lynrask i vannet. Jeg kan nesten ikke vente med å få sjøsatt den. Etter kajakkperioden har vi vært uten farkost. Det er jeg som i mange år har hatt lyst på en trebåt å ro. Thv har nok vært noe mer tvilende, men han er ikke så veldig vanskelig å tenne. Denne båten kan han dessuten nerde litt på, og da hjelper det med en gang. Nordlandsbåtene er en del av den norske kulturhistorien, og her er det masse spennende stoff for en sånn som ham.

Klokka ringte 04.45. på Påskeaften, og noen minutter senere var vi på vei ut av Bydalen. Turen gikk til Lillesand. Det er langt å kjøre Fredrikstad – Lillesand tur-retur på en og samme dag. Jeg ville bare nevne det. Men da vi kom hjem med denne lille perlen var det verdt hver eneste mil. Jeg vil egentlig ikke noe annet enn å komme meg på sjøen med den, – men det går ikke ennå. I disse dager er det jobb, jobb, jobb, jobb hele tiden. Båten skal få vente på meg som en premie jeg gjør meg fortjent til.

I løpet av sommeren skal vi sjekke ut om dette er båten for oss, om vi vil bruke den mange nok ganger til at det blir ekteskap på oss.

Hvis ikke kan du få kjøpe en lekker Bindalsfæring i mai neste år.

Denne gangen må du klikke for større bilde. Her må detaljene nytes.

Gammelt Hvalerhus

Vi har vært på mange turer i påska. For lesere av denne bloggen, er det ingen bombe at vi legger våre veier forbi gamle hus. Vi er mer enn alminnelig glade i gamle hus. I dette bor en kollega. Han er ikke like gammel som huset, men omtrent like frodig.

Vårløsning 8

Det er søndag igjen, og tid for å se om det har skjedd noe i hagen den siste uka. Det bør ha skjedd noe. Vi har tross alt hatt sommervarme og masse sol hver eneste dag. På torsdag var vi et par timers biltur ned i Sverige, og der var det grønne enger og blader på trærne over alt. I løpet av denne uka har gresset begynt å grønnes her også, og bjerka har sprunget ut.

Det har skjedd ganske mye, men ingen skal påstå at plenen er grønn. Noen grønne tuster er det, men det meste er grått. Jeg er fortsatt litt bekymret for området der saga har stått. Det er fortsatt masse sagmugg i plenen, og jeg er redd for at gresset ikke skal klare å ta opp kampen.

Utenfor huset vårt er det ryddig og strøkent. Det sørget Thv for rett før påske. Her inne i hagen har vi fortsatt en haug som skal sages opp. Noe skal varme oss til vinteren, noe skal på Øra. Den ser ikke så stor ut den haugen, men det kommer til å ta sin tid her hvor oppgavene står i kø.

Utestua er heldigvis klar for sesongen. Vi har allerede spist der ute flere ganger. Det gjennomsiktige taket gjør at det nesten blir for varmt der inne, – som i et drivhus.

I løpet av uka har jeg renset ut av alle beddene. I år var det nye ting å finne der: Spiker, takpapp og annet rusk og rask. Nå er det meste borte, og jeg mangler bare litt gjødsel for at det skal kunne gro. Gro gjør det forresten allerede.

Jeg pleier å gi rabarbraen en liten vårshot med lunkent vann og gjødsel. Så langt har jeg ikke kommet ennå, men den ser ut til å komme i gang uten mn hjelp. Snart blir det rabarbrasuppe å få.

Det som gror aller best er likevel brenneneslen. Ikke fortell meg at de er gode i suppe, jeg har bare ikke lyst på. I stedet kommer jeg snart til å luke opp så mange jeg kan av dem. De får heller ende som kompost på plenen neste år.

Jeg har vært på salg på Plantasjen og kjøpt en haug med krukker til halv pris. Snart skal de fylles med sommerblomster. Flere av rosene mine ser ut til å ha gått dukken i vinter. Noen nye er allerede kjøpt inn, og jeg har tenkt at jeg skal forsøke meg på flere potteroser i år. Dem kan jeg ta inn når den brutale vinteren setter inn.

Det var ukens lille vårløsningsrappport, – og gjett om våren har løsnet.

Påskesommer

Etter fem dager i hus og hage sammen med familien, dro vi altså til Sverige på torsdag. Etter den tid har vi fartet land og strand rundt i tre dager. Det er moro det også, særlig når turene har mål og mening, og det har våre turer hatt.

Sverige altså. Når svenske torp er noe av det fineste man vet, så gjelder det å utnytte naboer som har nettopp et sånt. Her sitter denne naboen og kikker utover sitt rike. Når han sitter på samme måte her hjemme i dalen, ser han rett inn i hagen vår. Ute på denne enga så vi i løpet av noen timer både hare, traner og rådyr. Jeg tror han koser seg.

Jeg har alltid undret meg over at vi har så sterke følelser for det gammeldagse. Særlig i høytidene vil vi gjerne skape en illusjon av det som en gang var, og da glemmer vi at det var mye fattigdom og slit. Når man er på et rødmalt torp med vita knutar, er det enkelt å skape denne illusjonen. Vi fikk hele pakka: Rødmalt torp, stabler med ved, lekker mat og god vin, solskinn og hygge. Det ble vår lille ferie i ferien. Her hjemme går det i småjobbing av alle slag. I Sverige senket vi skuldrene helt ned.

En tur i hengekøya fikk jeg også. Jeg liker meg i hengekøyer. Jeg husker sist jeg lå her og så opp på himmelen. Da var bladene utsprungne og alt var grønt. Det kan man ikke forvente midt i april, men det føltes nesten ulogisk å ligge der i stekvarmen og se på et tre som uten tvil ropte vår og ikke sommer.

Det var så varmt, at vi spiste forretten ute i kveldssola. Etterpå trakk vi inn og fikk de siste restene av solnedgangen inn gjennom vinduene. Det var mens vi satt der, vi så harene ute på enga, – og de gjorde akkurat det harer gjør om våren.

Hver gang vi er på besøk hos naboen, må jeg en tur bort for å kikke på naboeiendommen. Jeg tar meg en tur bort og ser på det vakre huset. Inne i hodet mitt pusser jeg det opp, skraper og maler, kikker på vinduene og møblerer helt etter min smak, – og så er det over for denne gangen. Huset står tomt, men er ikke til salgs. Det er lov å drømme, men jeg tror egentlig ikke vi skal ha noe torp nå. Vi har mer enn nok å henge fingrene i her hjemme. Skulle vi noen gang kjøpe ei rødmalt stue i Sverige, og det kan det godt hende vi gjør, så skal det ikke være et sånt renoveringsobjekt som dette.

Torp eller ikke torp, -. landskapet sør for Vänern er vakkert. Naturen er flott, men det som interesserer meg mest er nok kulturen, – de flotte åkrene, gårdene, husdyra, grusveiene, stengjerdene – alt det som viser spor av mennesker. Når de andre snakker henført om tranedansen på Hornborgarsjøen, så tenker jeg at jeg ikke gidder dra dit. Det holder med noen få traner ute på åkeren rett bortenfor hengekøya.

Rånerne og vi

Skjærtorsdag er en spesiell dag her på våre kanter. Fordi vi ligger så nær svenskegrensa, er det tradisjon for mange å reise på handletur til Sverige. I gamle dager dro både barnefamiliene og de unge. Sånn er det ikke lenger. Nå er turen forbeholdt de unge og festglade. For dem er nettopp køen en del av festen, og det er stor stemning både på veien og i Strømstad. At dette vårsleppet er en blandet fornøyelse for svenskene hører med til historien.

Thv og jeg har ofte kjørt nedover i Sverige på Skjærtorsdag. Kommer man seg bare av gårde før klokka ti, går det fint. På grunn av en trafikkulykke ble vi likevel stående å stange et kvarters tid i går,- og det var en opplevelse. Hvis vi hadde ønsket det, kunne vi kontinuerlig holdt opp vår moralske pekefinger mot de unge hordene, men det så vi ingen grunn til. Det er selvfølgelig ikke å anbefale verken å lene seg ut av bilen i fart eller å løpe mellom bilene på en tofelts motorvei. Nå var det bare det at trafikken nærmest sto stille, og alle bilister tok det pent og rolig. Det vil helst gå godt både for høye gutter i lave biler og yre russejenter på tissetur i vegkanten.

Første stopp var Lidkøping. Jeg liker Lidkøping. Du skjønner at en by er akkurat passe stor når du står midt på torvet og kjenner lukta av kugjødsel. Lidkøping er en akkurat passe stor by. Dessuten har Lidkøping Rørstrand. Der kan man drikke kaffe av Mon Amie uten å behøve å kjøpe det.

Etter Lidkøping satte vi kursen videre. Målet var det samme som alltid når vi er på disse traktene: Et vakkert lite torp. Da vi kjørte inn på tunet, så vi at det var flere nordmenn som hadde tatt turen.

Nå har de andre påskeferie også

Jeg vet jeg er priviligert. Jeg sa farvel til arbeidsplassen min på fredag, og siden har jeg ikke vært der. De fleste andre har vært på jobb både mandag, tirsdag og halve dagen i dag. Nå skal det sies til mitt forsvar, at jeg jobber like mye som dere andre i ferien. Fire timer med norsktekster i dag, for eksempel. Men det er likevel noe annet. Jeg kan velge om jeg vil legge jobben til denne stille uka, når jeg vil jobbe og hvordan jeg vil jobbe. Det er et stort privilegium, og jeg vet det.

Men la oss ta noe viktig først.

Skulle du i den nærmeste framtid støte på denne karen her, og skulle han samtidig være i nærheten av sin kjære Lille Røde, – så ikke glem å rose bilen. Nevn helt tilfeldig at den er usannsynlig ren og blank og fin til å være en så eldgammel bil (- forresten, – ikke si det med eldgammel. Nøy deg med å rose glansen i lakken.). Han sier det selv, gemalen: Det er så hyggelig når noen slår hendene sammen i begeistring. Selv gjør han det ofte.

Da jeg renset opp i beddene mine i dag, ble jeg fort klar over at vi ikke er alene her i nummer 24. Vi er to mennesker, og et vanvittig stort antall dyr. Riktig nok er de små, men de er like fullt dyr. Da jeg røsket bort de gamle druene fra i fjor, hylte skrukketrollene i et skuffet kor. De hadde gjemt seg under de halvråtne concordene, og her kom et menneske og bokstavelig talt rev maten ut av munnen og taket over hodet på dem. De pilte i alle retninger. Jeg fikk såpass dårlig samvittighet at jeg la tilbake litt av maten deres.

Det er liv og røre over alt, og jeg har hatt en strålende dag. Nå er nesetippen rød, og ryggen øm. Det er nok nå. Sofaen skal også ha sin oppmerksomhet, og snart er det påskekrim.

Vi pusler alle med vårt

Været har ikke vært like strålende i dag som i går, men sol og sommer har det likevel vært. Jeg har gjort litt i huset og vært en tur ute i samfunnet sammen med mamma, men mest av alt har jeg forsøkt å rette norsktentamener, – og jeg har hatt en viss suksess med forsøket. Det er ekstra hyggelig å sitte der og jobbe når jeg har en sønn på den andre siden av bordet.

Jeg har syslet med norsktekster, Henrik med matte. Det var en gang da jeg kunne hjelpe sønnen min med leksene. Sånn er det ikke lenger. Men når matrisene ikke går opp, kan man heller underholde seg med en liten, søt fyr. Noen hjelp med matrisene er det ikke å hente hos den lille pelsdotten. Han inneholder bare tre hjerneceller, og to av dem er opptatt med å puste. Men søt er han.

Mens vi henga oss til hjernesysler inne, var Thv i det praktiske hjørnet. Han sager opp restmaterialer fra snekkerjobben. Planen er at det skal varme oss til vinteren. Materialer med mye maling blir kjørt på Øra, – og der har han også vært i dag. Resten ligger nå stablet i en fin stabel i kjelleren vår.

Jeg har forresten fått tulipaner i dag, – mange gule tulipaner. Det er påske, må vite. Her inne er det forresten bare tulipanene som minner om påskepynt. Jeg får kanskje finne fram noen egg og andre påskeeffekter i morgen, – om jeg gidder. Egentlig synes jeg det holde rmed tulipanene.

I morgen skal jeg forsøke å få gjort litt haging igjen. Det er fortsatt tidlig, noe mine bitte små tomatplanter vitner om. Det spørs om det noen gang blir tomater av dem. Jeg begynte nok litt sent. Men jeg har ei tønne med moden kompost, og nå er det på tide å få den ut i bed og på plenen. Gamle, tørre planter fra i fjor må klippes og beddene renses, – og så er det utekjøleskapet som skal vaskes. Påsken er alltid den store rydde- og fiksetiden her hos oss. Jeg liker det. Om kveldene sitter vi uansett inne og ser påskekrim og later oss så det holder. Vi får alltid sofatid nok, for å si det på den måten. Det eneste jeg får for lite tid til er å lese bøker, men snart er det sommerferie, og jeg har all verdens tid til å lese.

Planene for resten av påskedagene er stort sett klare. De inneholder blant annet en tur til Sommartorpemigrantene i Sverige. Det skal bli hyggelig med litt kvalitetstid over et galss vin og en prat. Vi kan trenge det nå. Senere i uka ser det ut til at det blir en tur til Grimstad, – en tur jeg er veldig, veldig spent på. Jeg sier ikke mer enn at det handler om en båt.

I morgen reiser Henrik og Arnold tilbake til Oslo, og så blir det bare oss til igjen her. Det går helt fint. Vi klarer oss selv, Thv og jeg.

27 grader

Jeg lurte på hvor vi skulle spise middag i dag, – inne eller ute. Ute var det varmt og fint, men var det varmt nok til at vi kunne spise ute så sent som klokka fem? Jeg gikk ut i utestua for å sjekke termometeret.

27 grader Celsius var det der ute.

Varmt nok med andre ord.

Jeg har gjort klar utestua i dag, nemlig. I går ble den spylt og vasket, og i dag har jeg hentet opp tekstiler, puter og noe av det andre som hører til der ute. Det smakte av fugl å få alt på plass. Både Henrik og svoger var her til middag, og det ble både varmt og hyggelig. Veldig varmt, var det, – nesten for varmt. Men det varte ikke lenge. Så snart sola gikk ned, ble det kjølig, og vi gikk inn.

Det er fortsatt bare april.

Vårløsning 7

I dag er jeg rett og slett ikke i humør til å skrive noe særlig, men bildene skal du få. Vi har brukt helga på å være sammen med barna våre, så det er ikke så mye vi har fått gjort ute i hagen. Været har vært som lovet, – aldeles strålende og sommerlig. Det var 20 + inne i utestua da jeg satte i gang med høytrykkspyleren i dag. Men først måtte alle møblene ut på plenen (- som ligner alt annet enn en plen for tida.)

Siden stua har fungert som snekkerbu i hele vinter, var det som å rydde en mødding før jeg kunne begynne med spyleren. Sagflis og stenstøv er nå spylt bort, og alt er tomt og rent der inne. Møblene fikk også en omgang, og i morgen er planen å få inn madrasser, puter og tepper, kjøkkenutstyr og alt som skal til for at det blir beboelig. Men først må alt tørke skikkelig.

Da Henrik skulle kjøre til Hvaler sammen med kjæresten i formiddag, ble det plutselig helt galt at Lille Røde fortsatt hadde tak. I en fart fikk vi det av, sånn at de kunne kjøre med vind i håret og sol i nakken. Forhåpentligvis blir det et par sånne bilturer på oss også i løpet av ferien.