Små barn + store tall = fortvilelse.

Barns evne til å tenke abstrakt utvikler seg individuelt. Hvor vanlig det er at sjuåringer kan abstrahere tall over ti, vet jeg rett og slett ikke. M kan det i hvert fall ikke. Det har vært interessant å lese debatten om foreldres tilkortkommenhet når de skal hjelpe sine barn med leksene, og for noen dager siden kunne vi lese i Aftenposten at vi ikke er alene om vår frustrasjon.

Uten å ta munnen for full: både Thv og jeg kompetente til å undervise barn. Hver onsdag leser vi lekser med de to små, og nå i det siste har det vært en utfordring. Særlig Ms matematikklekser har fått fram svettperlene. Hadde det ikke vært for Thvs ekstreme ro og tålmodighet, ville det endt i tårer. Det HAR endt i tårer et par ganger.

Da vi satte oss til med ukas lekse, var det lett å se hva som var målet. Elevene skal lære begrepene halvparten og det dobbelte. Dessuten skal de selvfølgelig lære å halvere og doble tall. Så langt så godt. Jeg satte meg til med vesla, og så begynte vi. Først var dette moro. Riktig nok gikk hun først litt surr i begrepene: Dobbelt? Det var når det blir mer, ikke sant? Etter en stund satt det, og da var regneprosessen lett som en plett. Hvis to is koster 2 kroner, da koster én is 1 krone og fire is 4 kroner. Flott! Hvis to is koster 4 kroner, da koster én is 2 kroner og fire is 8 kroner. Supert! Som oppvarming, ga jeg henne noen egenproduserte stykker, og så satte vi i gang med boka.

Hjelpes meg! Her var nesten alle tallene fullstendig umulige å håndtere for ei lita jente. Nederlagsfølelsen var total! At hun forsto begrepene og faktisk kunne doble og halvere tallene under ti med lynfart var plutselig uvesentlig. Hun var fullstendig mislykket, dum og udugelig, – og tårene sprutet ut. Det hjalp ikke hva jeg sa, – sammenbruddet var et faktum. Som du ser, – vi kom i mål. Det skyldtes at kjøkkenskapet bød på konkretiseringsmateriale. Hun kan telle, nemlig!

Både Thv og jeg har glemt når man kan forvente at barn kan abstrahere tallene over ti. Vi er ungdomsskolelærere. Da våre barn begynte på skolen, var de 6 1/2 og 7 1/2 år gamle. M går i andre klasse, men hun er altså akkurat like gammel som Henrik var da han begynte i første. Har ikke lærebokforfatterne tatt høyde for dette? Er det meningen at sjuåringer skal sendes hjem med ei sånn hjemmelekse helt på egen hånd? Hvis du er interessert, er læreboka skrevet av Odd Tore Kaufmann, – og du kan faktisk bla i den her om du har lyst.

Jeg tenker med gru på alle de barna som ikke har foreldre som setter seg ned med dem, foreldre som ikke tenker på å finne fram noen nøtter å telle med, som kanskje tror at det er noe galt med deres barn om de gir opp. Det er rett og slett ikke bra!

Og det skulle bli verre. Se bare her:

Jeg sier det som det er, – vi ga opp. Det får da være grenser til kryning av ett og samme barn på en og samme dag. Se på oppgaven! Les instruksjonen! Og husk at barnet som skal forstå dette på egen hånd hjemme ved kjøkkenbordet er sju år og akkurat har lært å lese. Jeg forstår selvfølgelig hva som skal gjøres, men for mitt hode er bildet rett og slett kaotisk. Hvorfor er noen av feltene delt i to, men ikke alle, – og hva gjør de to sorte halvmånene der?

Hjelp mottas med takk.

Vårt lille barn har lært seg forskjellen på det halve og det doble, hun kan halvere og doble tallene opp til ti, hun kan telle til tusen fort som en vind, hun kan telle baklengs fra 50 mens hun står på hendene, hun kan telle med to og fem om gangen til hundre samtidig som hun smiler og ler.

Alt det kan hun!

Strålende er det!

Resten kommer etter hvert, – om hun ikke mister motet fullstendig og ender opp som noen av eleven jeg har i tiende klasse, – de som hater matte og meldte seg ut en gang i andre klasse.

Det ville være synd!

Advertisements

23 responses to “Små barn + store tall = fortvilelse.

  1. Jeg skjønner godt enkelte melder se ut. Dette er jo laget for å ødelegge lærelysten.

    BTW ;Halvmånene skal sikkert forestille noe når hele tabellen er fargelagt i rødt og blått. Da blir det nok et mønster (Hilsen en som har hatt barneskoleelever noen år)

  2. Dette var et fryktelig eksempel på en lærebok som skaper mattehatere. Jeg syns de første oppgavene var vanskelige nok, men da jeg så den andre oppgaven måtte jeg lese instruksjonene to ganger for å skjønne hva man skal gjøre.

    Forfatteren er fra Fredrikstad, og jobber som mattelærer på Høgskolen. Han underviser altså lærere og førskolelærere in spe. Det er nesten litt mer skremmende.

    De to små er heldige som har dere til å hjelpe til med leksene, men jeg vet jo også at det er alt for mange som ikke har noen til å hjelpe seg. Cecilie og jeg sitter ofte med hennes mattelekser, og jeg blir like forbauset hver gang over hvor fort læreboka går fra de stykkene de har lært til stykker som er mye mer kompliserte (vi har en annen mattebok enn dere). Jeg vet at problemløsning er et sentralt begrep i matematikk, og at barna skal finne sine egne algoritmer, men de må vel lære seg det grunnleggende først?

    For to uker siden var jeg på en forelesning med Snorre Ostad, og han mener at barna må lære seg å si mattestykkene høyt. Han syns at matteleksene skal gis som leselekser. Elevene må utvikle det han kaller internalisert tale for å hente frem den kunnskapen de trenger for å løse stadig mer kompliserte mattestykker. For min egen del sammenligner jeg det litt med leseopplæringen; først har vi det fonologiske stadiet der barna lærer lydene og å sette dem sammen til stadig mer kompliserte ord. Deretter kommer det ortografiske stadiet der de har internalisert kjente bokstavkombinasjoner, og kjenner igjen stadig mer kompliserte ord. Kanskje man bør lære matematikk litt mer på den samme måten? Når man lærer å lese leser man lenge høyt før man klarer å lese inni seg (prøv å legge merke til neste gang du kommer over et skikkelig vanskelig ord du ikke har sett før – det er stor sjanse for at du leser det høyt). Hvordan er det på dette området i matematikken? Snakker man om matematikk og hvordan man tenker når man jobber med matematikk, eller viser bare læreren det, og så forventer man at barna skal klare det? Ostad mener at elevene skal løse mattestykker sammen, og samtidig snakke sammen om hvordan de gjør det.

    Nå fikk jeg visst litt vann på mølla her, men dette er akkurat det vi har om på studiet mitt for tiden. I tillegg seg jeg jo også at jentene her mangler en del av det jeg mener er ren basiskunnskap i matematikk (og lesing av fagtekster også, men det er et annet kapittel). Vi øver mye matematikk her hjemme, og prøver å gjøre det interessant. Jeg ønsker ikke at mine jenter skal gi opp matematikk på grunn av dårlige mattebøker og lærere som går for fort frem.

    • Jeg vet hvem forfatteren er, Mona, – jeg har jo møtt ham i forbindelse med øvingslærerjobben for høyskolen. Han er sikkert en utmerket mann. Hva han har tenkt da han skrev denne læreboka, er en annen skål. Jeg vurderer å skrive til forlaget for å spørre hva de har tenkt på.

  3. Guri er det mulig!?! Skjønner det er vanskelig å være barneskolelærer. Og barneskoleelev. At det er vanskelig å være barneskoleelevmamma visste jeg jo allerede.

  4. Espen Montanus

    Mitt råd er at dere klipper bort disse sidene i boka. Barn i alderen 4- 10 bør generelt lære tall og annet gjennom mestring og opplevelsen av mestring. Ikke noe er så deilig når man kan telle, telle så langt man vil, fordi barnet eller noen annen for den skyld mestrer kunsten om å telle. Det dobbelte og det halve er jo greit nok hvis omfanget er innen for barnets mestringområde eller innenfor det tallområdet som er adekvat for barnet. Generelt vil nok det ligge i omfaget 1-20 i 2. klasse. Over 20 er for mange barn innenfor begrepet «mange». Så her er det bare å ta fram saksen og klippe ut, eller lime inn mestringsoppgaver over disse oppgavene som stjeler barnets opplevelse av lykke.
    Lykke til
    Espen

    • Det var vel på 50-tallet foreldre klippet i bøkene til ungene, Espen? Men jeg har god lyst. I stedet har jeg nå trykket opp en annen oppgave fra boka. Den skal jeg gi til alle 57 i 10C, – og så skal vi se hvordan det går. Det kan bli et interessant eksperiment.

  5. Hei! Her er en hilsen fra en gammel elev 93-96,
    kom over bloggen din via f-b.no
    Vil bare si at du var en fantastisk lærer for meg, og jeg nevner deg fortsatt i samtaler, som en av de mest pedagogiske lærerne jeg har vært borti.
    (Jeg har også hatt Odd-Tore som lærer. Flink lærer på HiØ, men kanskje har han litt for god tro på disse små han har skrevet læreboken for. =)

    • Så hyggelig sagt, Linda. Jeg tror vi er på det jevne de fleste av oss, – jeg også. Men dette er en jobb man må gå inn i med hud og hår, ellers går det ikke. Til det er det for mange folk å forholde seg til. Er man distansert, vil det veldig lett glippe. Har du blitt lærer også, – siden du har gått på Hiof?

  6. Benedicte Gudjonsson

    Jentene våre er jo i samme klasse og jentungen her er heller ikke mye begeistret for matematikken…..tidligere, når de holdt på med +/- opp til hundre – og regnestykkene var satt opp med en ukjent ( f.eks x-37=46) – var det snørr, tårer og full blokkering. Dersom regnestykket var satt opp på vanlig måte gikk det greit. Barn forstår ikke logikken i å regne med ukjente – og jeg skjønner ikke logikken i at sjuåringer skal lære det. Derimot, forrige ukes lekse med halv og dobbel gikk greit – og endelig var det noe i boka hun kunne mestre. Forresten, den oppgaven med bilen skulle ikke gjøres. Det kom beskjed om det på et senere skriv. Læreren har bedt oss foreldre om å kommentere/notere i matteboka (evt andre bøker) om hvordan barnet klarer oppgaven – slik at læringen kan tilrettelegges. Helt klart er det i hvertfall at leksene krever full oppmerksomhet fra oss foreldre – og at den leksehjelpa de får på skolen er null verdt. Ofte kom jentungen hjem fra leksehjelpa og vi måtte pusse ut alt hun hadde gjort fordi hun ikke hadde fått noen oppfølging i timen. Det var veldig frustrende for henne, så jeg tok henne ut av hele ordninga…

    • Og så vi som hadde tenkt at M skulle begynne på lekselesinga. Det som er sørgelig er at ungene kan veldig, veldig mye. De lærer hele tiden, og det går framover med stormskritt. Men når man er sju år, skal man ikke gråte over leksene. Det gjenstår vanvittig mange år og enda flere lekser før de er i mål, og da kan vi ikke begynne sånn. Les hva Espen over her skriver om hva og hvordan de skal lære i den alderen. Vi har ringt mattelæreren til M i dag. Vi måtte rett og slett spørre hvordan de mente en sjuåring skulle kunne regne side 96 på egen hånd. Jeg skal teste den siden på mine tiendeklassinger i neste uke, så får vi se hvordan det går.

  7. Hva har skjedd med matte? Jeg er ganske sikker på at vi ikke jobba med ukjente da vi var 7! MEN det er sikkert ikke så dumt å få pumpa inn litt mer mattekunskaper i ungene! Har hørt rykter om at matematikkpensum i ungdomskolen har blitt redusert/flytta vanskligheter oppover i trinna siden femtitallet, og at kunskapsløftet er første gang faga har blitt vanskeligere siden den gang!

    • Jeg vet ikke hva som har skjedd med faget, Sønnelønn, – men Thv er enig med deg: Dere jobba ikke med ukjente da dere var sju. Du begynte jo ikke på skolen før du var 7 1/2! Vi har tenkt å få tak i noen gamle mattebøker for 2. klasse, og så skal vi sammenligne. Jeg kommer til å skrive litt mer om dette til uka. Da skal jeg nemlig teste en oppgave på elevene mine.

  8. Ærgerligt! Fordi opgaven kunne have været rigtig god, hvis barnet kunne ane motivet i tegningen. Hvis det var tydeligt, hvad der er himmel og derfor skal være blåt, og hvad der er bil og derfor skal være rødt, så ville det halve af 32, nemlig 16, hurtigt lade sig identificere – selv af en syv-årig. På den måde ville tegningen være en hjælp og ikke en modstander…

    • Verken vi eller ungen så denne bilen før en kommentator her over tipset oss om det. Dessuten ville det vel da blitt mer tegning enn matematikk.

  9. Det absurde er jo at man kan droppe hele dobbelt/halvpart og de vanskelige, store tallene. Man kan bare gå rett på å fargelegge den røde bilen og den blå bakgrunnen, og så få full score etterpå:) Man har lært å tegne en fin, rød bil og kommet unna med matteleksene på ca. 3 minutter.

    • Og det morsomme, Doctrine, er at dette viser at du har en hjerne som fungerer annerledes, muligens mer helhetlig, enn den Thv, og jeg er utstyrt med, – for vi skjønte jo fanden ikke at det var en bil. Du har rett. Og når du sier det, så kan jeg svakt erindre at jeg løste en del sånne matteoppgaver på den måten du beskriver da jeg var barn.

      • Hjernen er et spennende sted! Det rare er at jeg så bilen og tenkte «gøy, fargelegge!» før jeg så den haugen med tall ved siden av. Tror det er det samme prinsippet bak prikk-til-prikk-tegningene og LØKO som var populært den gangen jeg gikk på barneskolen; man kan komme seg unna uten å bruke matematikk i det hele tatt. Jeg skulle helt klart ønske at jeg hadde hatt litt mer aktivitet i mattedelen av hjernen – i hvert fall etter at jeg hørte rykter om at det er den samme delen som gjør deg flink til å lommeparkere, planlegge og lese kart:)

  10. Hege, åssen gikk det med den testen hos de i 10.?

    • Det gikk ikke i det hele tatt 🙂 Vi testet den på rundt 80 elever på to skoler. Alle gikk i tiende klasse. De slet, – og nesten ingen tok den. Kritikken mot oppgaven var blant annet at instruksjonen sto over oppgavenummeret, så det tok tid før de forsto at den hadde med oppgaven å gjøre.

  11. Daniel Jackson

    Regner med de sorte rundingene er hjul på en bil, eller noe. Men synes ikke det var verdens beste tegning: http://i.imgur.com/46PC8.jpg

    • Du lot deg friste til å gjøre oppgaven, Daniel? Ja, det er en bil med hjul, – men det måtte altså noen fortelle både oss og ungene. Vi så det ikke.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s