Lang, fin dag

Egentlig begynte dagen før halv seks. Da kom M inn på soverommet vårt for å fortelle at Gustav lå i sengen hennes og tok all plassen. Jeg lot selvfølgelig som om jeg ikke hørte at ungen var der. Jeg mener, – det er faktisk en mannejobb å stå opp med små barn om natten. Og ganske riktig, – etter en stund krabbet Thv inn for å hjelpe henne med å bli kvitt katten. Den hadde lagt seg under dyna, mellom ungene, – og det var sant som hun sa: Gustav tok hele plassen.

Vanligvis er jeg på jobb sånn omkring klokka åtte. Torsdagene er unntaket. Da kjører jeg de to små ut i Periferien der de går på skole, og etter en tur på svingete, glatte skogsveier hesbleser jeg inn på skolen to minutter før det ringer. Jeg triver kurven min som er ferdig pakket og strener opp for å låse opp for mine kjære små, som står og venter. Så er vi i gang. I disse dager handler TV-nyhetene stort sett om en ting, Japan, Japan, Japan, og så litt Libya og en pedofilifyr som kunne vært knepet, hadde det ikke vært for at vi ikke har et datalagringsdirektiv. Vi prater om Japan og kjernekraft og modige mennsker og Gadaffi og at en nyhet kan dukke opp på et helt bestemt tidspunkt fordi det tjener en politisk hensikt.

Så er det norsk, 90 minutter norsk. Deilig, deilig! I dag gjorde jeg ferdig forelesningen om Nordahl Grieg. Jeg elsker Nordahl Grieg, – og så hører vi Herborg Kråkevik synge Til ungdommen.

Elevene noterer, småprater og er i grunnen velsignet positive og med på hva jeg vil. Første økt et takknemlig tidspunkt, ei økt vi aller helst vil ha til faget vårt alle sammen. Til ungdommen er peanuts for dem etter en runde med Metope. Dette får de til. Da jeg avslutter med en annen versjon av diktet, synes noen det blir litt voldsom lyd. Jeg flirer i skjegget, før jeg avslutter i Kim Larsens ånd: Mine damer og herrer, – takk for en strålende morgen!

Med lærerværelset, en tekopp og litt kollegaskravl i blikket, pakker jeg kurven min for å fyke ut døra. Det ble ikke helt sånn. Tre små damer måtte snakke med meg. Det var denne etterkigstida de skal ha prøve om i morgen. Hvordan var det nå med denne blandingsøkonomien, og hvor mye forventet jeg at de skulle kunne si om Einar Gerhardsen? Hvor mye måtte de kunne fortelle om prosessen fram mot norsk NATO-medlemsskap? Det tok det meste av friminuttet, men greit nok. Det var vel anvendte minutter. Kollegaskravlinga gikk ut, men te-koppen min fikk jeg. Det var tid for å skrive ukeplaner, trykke opp historieprøver, rette to nynorskstiler, hjelpe en kollega med å vurdere en tekst, snakke med rektor om en forskrift, føre fravær og rydde litt på pulten.

Klokka tolv skulle jeg vært på inspeksjon oppe hos åttende klasse, men det glemte jeg, rett og slett. Jeg er nok tilgitt. En annen kollega var der, og det er rolig på fløya i første del av lunsjen. I stedet fikk jeg endelig menga meg med jentene på lærerværelset, prata skit og spist knekkebrød med makrell i tomat. Noen pinner ble strikket og jammen havna det ikke litt kakao i bunnen av koppen min.

Borte i fløya ventet våre små. Tre damelærere kom anstigende med megatunge traller fylt med 57 PC-er. Det skulle skrives RLE-oppgave. Den skal leveres i morgen, og dagen før en innelveringsfrist er det stort sett ro i leiren. Noen elever hadde allerede levert, luringene. De tilhører den gruppa som planlegger godt og begynner tide. Nå brukte de siste økt på en blanding av kos og historielesing, – ingen dum kombinasjon på slutten av en torsdag. Stemningen var god. De fleste var i innspurtfasen. Samtidig fant jeg en og annen som knapt hadde begynte. En proklamerte at han skulle ta natta til hjelp, en annen hadde gitt opp ånden fullstendig. Jeg rusla rundt og hjalp til litt her og der, men skjønte fort at jeg var ganske overflødig. I stedet for å henge over dem, gjennomførte jeg fem fagsamtaler med elever som hadde tid til den slags. Vi satte oss utenfor klasserommet og prata om trivsel, arbeidspress og utviklingsmuligheter den korte tida vi har igjen. Heldigvis hadde de stort sett kontroll på det meste, – men at det er litt mye nå mente de alle sammen. Karianne som har vært syk hele uka, fortalte at det rett og slett hadde vært deilig å være syk og ligge hjemme i senga i fire dager, og hun kunne i hvert fall ikke ha prøve i morgen, – det måtte jeg forstå! Dette temaet hadde hun rett og slett sovet bort i sykdom og slitenhet. Vi avtalte prøve i lekselesinga til tirsdag. Gesim var oppfarende og irritabel. Jeg hadde ertet ham litt i overkant mye for å ha vært hjemme fra skolen på tirsdag, litt for beleielig på en dag da de hadde prøve i fransk, mente jeg da jeg hørte en diffus diagnose om vondt i kroppen. Nå måtte han jobbe til fire i dag for å få unna prøven. Han liret av seg litt kjeft og smell og noen velvalgte bannord, men så kom smilet fram. Det er som det er, og som man reder, så ligger man, og han er en arbeidssom fyr som vanligvis er flink til å få ting unna.

Et par elever moppet og hjalp til med PC-trallene. Klokka kvart over to var hele hurven ute av døra, og vi kunne puste ut. Tid for møter. Vi på tiende trinn samlet oss rundt møtebordet. Rektor skulle informere om årets eksamen, om elevundersøkelsen og et par andre småting. Så var det tid for teammøter. Vi som hører sammen oppsummerer uka, drøfter elever som sliter, hvem som trenger litt ekstra hjelp, hvem som er lei seg, hvem vi har kastet sinte ord etter, om vi må ringe noen. En kollega fyker av sted mot Kunst og håndverksavdelingen. Elever som vil jobbe mer med oppgavene sine kan gjøre det hver torsdag, og det slår meg at vi er i ferd med å utvide skoleuka. Nå er det elever på jobb mellom to og fire både på tirsdager og torsdager. Hva kommer det av, mon tro?

Min siste oppgave på torsdager er å redigere ukeplanen. Før klokka fire skal alle lærerne ha skrevet inn sitt stoff. Jeg åpner dokumentet og setter i gang. Det er viktig at planen er ryddig og har et helhetlig preg. Det skal tross alt hjem til over 50 familier. Jeg rydder og redigere og ergrer meg over kolleger som fyller planen med noe som ligner på ped-stiler. Jeg forkorter og stryker, før jeg sender planen i trykken og hiver den ut på det store Internettet.

Jeg er hjemme klokka halv fem. I løpet av kvelden skal jeg lage min egen fasit til morgendagens historieprøve, og så er det jamnt slutt. Klokka halv sju klikker det inn en tekstmelding. Anniken har vært på sykehus i Oslo hele dagen. Hun er utslitt etter å ha blitt håndtert av leger og medisinerstudenter, målt og justert og herjet med, – og nå skal hun til å lese til prøven. Ikke ett ord om å få slippe, men jeg tar signalet og gir henne det svaret hun vil ha: Len deg tilbake og slapp av. Du kan vente med prøven til tirsdag ettermiddag.

Sofan tar imot meg med et stort, varmt smil.

I morgen tidlig har vi prøve, – jeg, 57 unger og seks sider spørsmål om etterkrigstida i Norge.

Så er det bare en enkelttime med klassen, et møte med rektor og en prøve som skal rettes før jeg kan ta helg.

Advertisements

6 responses to “Lang, fin dag

  1. Oh, jeg elsker «til ungdommen»! Men havde næsten glemt den, eller i hvert fald ikke hørt den i flere år. Tak for reminder 🙂

    PS – du har altså den dejligste blog (jeg har familie i Norge, så for mig er der altså også lidt vafler&hjemmekos over den)

  2. Jeg var slet ikke klar over at Kim Larsen har indspillet ‘Kringsat af fjender’ – det var smukt og på på hans helt specielle måde. Det var spændende at læse om din dag, og nu håber jeg, at prøven er godt overstået, og at du kan tillade dig at holde fri. God weekend til jer begge!

    • Det har han, altså, Madame. Det finnes også et opptak der han synger den sammen med vår Åge Aleksandersen. Elevene syntes det var litt voldsomt, – tihi!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s