Når Bull møter Shakespeare

Egentlig burde jeg kanskje heller spurt om Bull møtte Shakespeare. Det var det jeg spurte elevene mine om, nemlig. Det er altså Olaf Bull vi snakker om, en nærmest bortglemt forfatter har jeg inntrykk av. Jeg sendte ut en liten teaser på Facebook her om dagen: Venn, hva tenker du på? men det ga ingen respons. Her i huset har Bull en plass, men det skyldes ene og alene at det er han som skrev verdens vakreste dikt: Metope. Det var Tanten som introduserte meg for Metope, og de siste årene hun levde, ba hun meg lese det høyt for henne noen ganger. Av det lærte jeg at et dikt ofte vokser når det blir gjentatt mange ganger.


METOPE

Dig vil jeg ømt i rytmer nagle fast
Dig vil jeg dypt og blivende bevare
i digtets evige, unge alabast!
Du solbevægede sværmerske! Med panden
pikelig vendt mod kveldens bleke guld,
vender du mildt en himmel mot en annen,
likesaa lys og øm og løndomsfuld!
Gjerne ga jeg min verdens vers tilhope,
hadde jeg magt til ét: at hugge ind
i mindets trodsige sten en myk metope
over dit vare, omridsømme sind!

Vi vandrer i fugtig fjæresand! Du lytter
til sommersjøens luftige bølgesprut!
Vi føler det fromt, at kveldens stilhet flytter
sin tonende grændse altid længer ut!
Det kimer af falmet lyd, som glir tilbake
bak rødmende lunde, gyldne kirkespir –
og luftens lysende bølger synker svake,
som bækker af sol fra bjærgene, som blir!

Aaserne blaane. Stjernerne er nære!
De siste skyer skynder sig hjem tilkvelds!
Engen har andagt – op af luftens fjære
stiger Arcturus! Lindt, bag graastensgjærdet,
aander en vind i rugens sølvgraa pels!
Gjennem dit blik en varm og dyb beaandning –
midt i et mulm af blaat kan øiet faa
et drivende stænk, en fugtig glans af honning,
og stille spør jeg dig “Ven – hvad tænker du paa?”

“Jeg tænker paa kvelder som denne, jeg ikke faa lov til at leve –
paa modne marker, som bruser af korn, uten mig!
Paa rørende, lette smaating: Aks, som knækkes,
veier i sjøen, bleke seil derute,
bølger, som strømmer mot stranden uten mig!
Hverdagen, ven, som mildt blir ved bak graven,
tænker jeg paa, og alle de dype, blaa,
kommende kvelder her i sommerhaven,
uten mit sind mot dit, tænker jeg paa!

Det hele fylder mit øie som en taare,
jeg, ensom og angst og arm, skal graate snart!
Alle de ting, som nu ikveld er vore –
om faa, berusende aar staar stunden fore,
da taakerne glir, og øiet kan se klart!
Aa, elskede, se hvor dyb og sort en fjære!
Saa underlig stranden blev, da vandet faldt!
Mon rædslens kveld er fjærn, da vi skal være
en styggere strand end dén, forladt af alt?

Allikevel er det et sødt og saligt under,
at engene her, med korn og krat og trær,
og bjærgene bak, saa dybt som blikket bunder,
dugges saa sødt af vore smaa sekunder –
bare den bjærken dér, hvor vor den er!
Og skigarden da! Den gamle redskabsvognen
ligger i græsset støt og stadig staar
de svære hesjestængerne op i rognen,
og grøften er grøn som før, i alle aar!

Aa, ven, lot gravenes dyp sig vildt besværge,
vilde jeg bli til vangen her, med hø,
til bjærken dér, med stjerner i, og bjærget,
bare for slik, paa annen vis, at værge
den hellige haven vor, for dét: at dø — !
Ta om mig, ven, og hold mig! Saan at trykkes
er snart det eneste glimt af haab, jeg vét –
den hastige, hete straalestund, det lykkes
at vække i mig en annen evighet!”

Og jeg, en levende mand, paa jorden hjemme,
en tydelig mand af kjød, fra taa til top,
kan, svimmel og sky, i favnen min fornemme
noget, som bare er blik og sind og stemme,
i smertelig angst og anelse løst op!
Du ensomme! Alt, jeg kan, er stumt at stryke
dit duftige haar, med haanden din i min –
og øie til øie saan, staar Pan og Psyke
foran et hav af korn, i stjerneskin!
¨

Jeg spanderer altså et par timer i tiendeklasse på Metope. At mange faller av, er jeg fullstendig klar over, men det får stå sin prøve. Jeg vet at jeg treffer noen, og disse noen skal også ha sine små utfordringer, litt mat for sjelen. Dessuten kjente en del av elevene diktet igjen fra en av Klaus Hagerups romaner, Høyere enn himmelen. Der blir Metope sitert flere ganger.

og stille spør jeg deg “Venn – hva tenker du på?”

“Jeg tenker på kvelder som denne, jeg ikke får lov til å leve –
på modne marker, som bruser av korn, uten meg!

Vakrere blir det jo bare ikke. Jeg kunne godt lekt norsklærer her på bloggen. Så kunne jeg analysert Metope, plukket det fra hverandre ord for ord. Det ville jeg likt, men jeg skal la det være. I dag handler det om noe helt annet. Du husker kanskje at jeg nettopp hadde en bloggpost om Shakespeares Sonett 18? Den posten ble jeg inspirert til da jeg kom inn i en engelsktime og hørte David Gilmour synge verdens vakreste versjon av Shakespeares tekst. Uka etter sto jeg med hele meg midt i Metope, og mens ungene forsøkte å henge med på det jeg sa, så jeg det plutselig helt klart: Sonett 18 og Metope er søskentekster, de sier akkurat det samme. Det er helt sikkert andre som har sett dette før meg, men likevel ga det meg et deilig grøss der i klasserommet. Jeg er så lett å glede.

Sonetten finnes i flere oversettelser. Jeg vet ikke hvem som har laget denne, jeg fant den på et ark på jobben, men den legger seg over Metope som et speilbilde i vann:

Skal jeg si du er lik en sommerdag?
Du har mer ynde og mer harmoni.
Hver maiknopp skakes bryskt av vindens jag,
og sommerens lånte tid er fort forbi.
For het iblant er himmeløyets glød,
og ofte blir dets fylne glans obskur.
Alt skjønt går fra det skjønne og mot død,
på grunn av skjebne eller streng natur.
Men alltid skal din sommer finnes her,
din skjønnhet skal bestå, du skal forbli,
og ikke gå hvor dødens skygge er:
Av diktet evig oppstår du i tid.
Så lenge menn kan ånde, øyne se,
har diktet liv. Og du får liv ved det.


Shall I compare thee to a summer`s day?
Thou art more loverly and more temperate:
Rough winds to shake the darlig bud of may,
And summer`s lease hath all to short a date:
Sometime to hot the eye of heaven shines,
And often is his gold complextion dimm`d;
And every fair from fair sometimes declines,
By chance, or nature`s changing course untrimm`d;
But thy eternal summer shall not fade,
Nor lose possesion of that fair thou ow`st;
Nor shall Death brag thou wander`st in his shade,
When in eternal lines to time thou grow`st:
So long as men can breathe, or eyes can see,
So long lives this, and this gives life to thee.

Det handler om livets og kjærlighetens forgjengelighet, dette her. Om sorgen over at alt en gang er forbi.

Deg vil jeg ømt i rytmer nagle fast,

skriver Olaf Bull i diktets første vers, og så fortsetter han:.

Deg vil jeg dypt og blivende bevare
i diktets evige, unge alabast!

Han vil altså bevare den elskede i diktet. Ved å hugge ord om henne inn i diktet, håper han å bevare henne som en frise i en metope.

Der Bull åpner Metope med disse versene, – avslutter Shakespeare Sonett 18 med å si det samme:

Av diktet evig oppstår du i tid.
Så lenge menn kan ånde, øyne se,
har diktet liv. Og du får liv ved det.

Olaf Bull hadde nok lest sin Shakespeare, men jeg mener ikke å påstå at Sonette 18 har fungert som forelegg for Metope. Jeg ville bare vise deg at de to poetene, med 300 år mellom seg, har hatt de samme følelsene og de samme språkbildene inne i hodene sine, – og nå er de samme bildene inne i hodet mitt. De kjører om og om igjen:

og stille spør jeg deg “Venn – hva tenker du på?”

“Jeg tenker på kvelder som denne, jeg ikke får lov til å leve –
på modne marker, som bruser av korn, uten meg!

La oss høre på David Gilmour en gang til, dere:

Advertisements

7 responses to “Når Bull møter Shakespeare

  1. Dette er en magisk bloggpost.
    Litt fordi jeg fikk gjennoppdage Olaf Bull (hvordan kunne han havne i den berømmelige glemmeboka?). Mest fordi jeg fikk gåsehud og gladfølelse – og med det en finfin bekreftelse på at det var riktig av meg å gå løs på ny runde med deltidsstudier til høsten. Klart jeg skal være norsklærer!

  2. Må nok tilbake til denne.
    Hverdagens prosaiske realiteter herjer i hodet, syns du sa noe om det her en dag før i uka.
    Men likevel takk for en kort stund i et annet univers 🙂

  3. Flott å få lese disse to diktene i sammenheng. Kanskje kan man si at jeget hos Shakespeare er mer overbevist om at man faktisk kan bevare et menneske i et dikt enn jeget hos Bull? I Metope formuleres dette mer som et ønske enn som en påstand. Det er i hvertfall et godt utgangspunkt for å diskutere temaene kunst og kunstner i lyrikken.

    Det er et modig valg å bruke det i tiende klasse, for det er et ganske «voksent» dikt, men jeg er helt enig, det er verdens vakreste:)

    Hilsen Anita

  4. Jeg er så enig med deg, Metope er verdens vakreste dikt. De fire siste linjene i siste vers gir meg frysninger, hver eneste gang! Jeg er evig takknemlig for at min norsklærer introduserte meg for Metope for ikke altfor mange år siden, så du må bare fortsette! 🙂

    • Jeg hører også til blant dem som husker tekster vi leste på ungdomsskolen, tekster som flere av medelevene mine hatet. Men potensielle litteraturelskere på femten skal også ha litt føde, og derfor kommer jeg til å fortsette å gi små drypp av litteratur for mine poder.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s