En varslet nedtur

Vi er i tiende klasse. Ute snør det vannrett. Mars har gjort sin entré med kulde, sørpe og gråvær. Mentalt var vi innstilt på sol og krokus, men det skjer ikke på våre kanter av verden, og resultatet lar ikke vente på seg. For meg er dette tiende gang i tiende klasse, og jeg har ventet på nedturen. For elevene er det mer overraskende. De er lei! Ikke sånn bitte litt tradisjonelt skolelei. Det har de vært før. Nei, nå er de utslitte, trøtte, deprimerte, overveldet av kombinasjonen skolearbeid og manglende vår, – og det gjelder hele stort sett hele hurven. 57 femtenåringer subber inn i klasserommet med vinterbleke ansikter. Smilene sitter langt inne, humøret er gjemt bak mutte blikk. Når jeg deler ut oppgavene ser til og med klassens mest ivrige og skoleflinke elev på meg med et blikk fyllt av desperasjon og bebreidelser: Mer, enda mer? Skal vi gjøre alt dette? Nå? I dag?

Og det skal de selvfølgelig. Vi er på oppløpssiden av ti års obligatorisk skolegang, og det er en del å gjøre. At det er rolig nå i forholdt til hva det var i november, har de allerede glemt. At det snart blir mye, mye bedre, vet de ikke. Hvordan skulle de vite det? For dem er jo dette første gang. Selvfølgelig forteller vi dem hvordan det henger sammen, men vi når liksom ikke inn. De ser bare en endeløs rekke prøver, stiler og oppgaver, – og i tillegg må de gå hjemover med conversene sine subbende i issørpa. Det kan nesten ikke bli verre!

Det går ikke en dag uten at minst en unge gråter. Jeg mener det! Minst en elev griner hver eneste dag. Her om dagen var det tre som gråt samtidig. Jeg vet ikke om jeg var helt heldig da jeg fleipet med at det var på grunn av alle tårene at vi har sluk i gangen utenfor klasserommet, men hva skal en stakkar lærer si? Når det hulkes som verst, er det godt vi er mange voksne med brede skuldre, – og så har vi kakao. Men det krever mer enn noen alminnelige hulk for å få en kopp av gudenes drikk. Da må det være gråt av det mer sjeldne slaget.

Hva skal jeg gjøre? At jeg er født med takrenner på skuldrene hjelper så lite. Jeg forsøker etter fattig evne å trøste og forklare. Når ikke det hjelper, prøver jeg meg med litt spøk og tull og tøys. I går hjalp ikke noe av delene. Det satt både et betent øye, en kjærlighetssorg og en søvnløs i samme rom, og da er gode råd dyrere enn en kopp kakao. De skrev nynorsk, nemlig. Tre timer fikk de på å produsere en liten tekst. De skrev og skrev, sukket og pustet, og hele klasserommet ble fylt av en tung, depressiv tåke. Dessuten var de sultne, så det så. Jeg hadde ikke så mye å by på, bare noen smil, klapp på skuldrene og en pakke brune sukkerbiter, og dem hentet jeg. Det hjalp litt, bitte litt.

Det er tunge dager, men jeg vet noe gullungene mine ikke vet. Snart kommer sola og våren og varmen. Snart er vi i mål. Ved påsketider er vi ferdige med pensum, prøver og pes. Jobbe skal vi hele veien ut, men de mest stressende faktorene reduseres i takt med gresset som gror. Snart tar de med seg oppgavebøkene ut i sola. Da kommer de til å drysse ut på plattingen utenfor klasserommet. Arbeidstempoet reduseres med minst 50% når de ligger i sola og varmer først den ene, så den andre siden. Latteren kommer til å boble i lufta, mens de tuller og tøyser, flørter med hverandre, hygger og koser. De kommer til å senke skuldrene og trekke pusten, og plutselig går det opp for dem at ti års skolegang er over om et kvarters tid, og da kommer de til å klamre seg til de siste ukene i en trygg skolehverdag med voksne og venner de kjenner.

Men akkurat nå er alt bare trist og grått og kaldt og fælt og tungt og vanskelig og irriterende og endeløst kjedelig.

Advertisements

14 responses to “En varslet nedtur

  1. Denne trengte jeg veldig akkurat nå. Mars er måneden med tomme lagre av det meste – unntatt is, slaps og holke selvfølgelig. Det går mot sommer – og kanskje mot et år i Finmark på meg også. Det ryktes jo at det er noe å se fram til 😉

    • Finmark er bra både sommer, høst og vinter. Våren snakker vi ikke om. Det er mitt problem: Det blir alt for kort sommersesong for meg så langt nord. Jeg har prøvd, altså.

  2. Var på ekskursjon med 12 Aktivitørelever i dag. De satt på terassen foran Skoggruppa og kosa seg i vårsola mens de holdt på med en observasjonsoppgave. Etterpå var det bussen tilbake til klasserommet og gruppeoppgave om fritidsaktivitet for den brukergruppa de observerte i dag.
    Litt greit å være ped.sem. kandidat, slipper endel oppfølging av de utfordringene elevene har utenfor skolearbeidet, samtidig med at jeg kan se og observere at de trenger den oppfølgingen. + at veileder trekker meg inn som reflektor for sine tanker om hva de trenger av oppfølging.
    Derfor er det spennende og interessant å følge dine betraktninger, selv om jeg enda ikke vet om jeg skal stå bak kateteret når jeg er ferdig med ped’en neste vår.

    • Jeg fikk litt dårlig samvittighet da jeg hadde skrevet denne posten. Selv om det var en usedvanlig tung dag i går, så var det mange andre nyanser som jeg valgte å ikke ta med. Ungene mine er nemlig fulle av selvironi, og det var mye latter i går også. Det kom noen kommentarer om at de psyket hverandre ned med all negativiteten, og spilloppmakerne fornekter seg aldri, -heller ikke mars.

  3. Herlig beskrevet virkelighet og hverdag, Hege!
    Du skriver knakende godt, og de beskrevne elevene har jaggu en nydelig mentor – med et hjerte av gull.

    Men vi er visst flere som trenger skuldre å gråte på i disse dager, .. hvis ikke våren viser flere tegn på en kommende sommer fortere enn svint, så dævver jeg. :/

    • Takk for det, Kirsti. Du aner ikke hvor stor plass sånne tenåringer kan ta i et gammelt lærerhjerte. Og våren, – den har varslet at den kommer til uka. Ha ei fin helg.

  4. Du skriver bare så utrolig herlig, og jeg er sikker på min 10. klassing ville kjent seg igjen i din beskrivelse.

    Nå har jeg fulgt bloggen/ klassen din i 3 hele år, og i dine beskrivelser ser jeg skoledagene for min sønn slik de sikkert oppleves for elevene. Jeg føler jeg har fått et innblikk i hverdagen hans på en helt annen måte, og det gjør at jeg føler jeg vet mer om skolehverdagen enn jeg ville gjort ellers.

    Tusen takk for dine skoleinnblikk, både positive og negative. De lyser opp i tilværelsen.

    • Det er så fint for meg å høre at du har utbytte av skolebloggingen min, Bodil. Det er oppturer og nedturer på skolen som alle andre steder, men heldigvis har vi det veldig fint mesteprten av tiden. Akkurat nå er vi inne i en litt tung periode, men sånn er det på denne tiden i tiende. Det roer seg veldig etter påske, og vi skal nok komme i mål med flagget til tops. Det blir både fint og sørgelig å sende dem ut i verden.

  5. Åh, så fin tekst. Plutselig var jeg jammen meg tilbake i mitt eget klasserom som femtenåring. Og det er over ti år siden… hjelp som tida flyr. Men jeg husker tungsinnet – og jeg husker gleden over at våren endelig kom. Som masterstudent er ikke tungsinnet like ille (der gleder man seg over alle oppgavene og all skrivingen, hurra!) men gleden kommer til å bli like stor. Vi velger oss vår, ja!

    • Hyggelig at du kjente deg igjen, eekageek. Bare synd det var på en tekst om en tung dag. I dag var det varmt i sola, og snart sitter ungene mine ute i vårsola med oppgavene sine.

  6. Du synes ikke selv at du går litt vel tett på livet til disse tenåringene da? De er ikke mye anonymisert på bildene, og hendelsene du beskriver er veldig lette å gjenkjenne for de som måtte gå på skolen og i den klassen du beskriver.
    Jeg synes du kjekker deg litt med din vittige penn på bekostning av de du omtaler her. Du skriver knasegodt, men det smaker litt mer av et selvhevdelsesbehov enn av ekte omsorg og omtanke for disse «converseungdommene» .

    • De fleste hendelsene jeg skriver om her er mer enn anonymisert. De er generalisert. Jeg forsøker å fange en stemning, og så kombinerer jeg det som skjer nå med det som har skjedd mange ganger før, og jeg legger til og trekker fra for å lage en slags litteratur av det. Bildene er ofte tatt på et helt annet tidspunkt, og det er ikke alltid det er mine elever en gang. Jeg jobber på en veldig stor skole, og dette er jeg selvfølgelig veldig bevisst på.

      Du kan sikkert ha rett i at jeg kjekker meg med min vittige penn, men det kan man jo si om alle som skriver om andre mennesker. Særlig har vi voksne lett for å snakke nedlatende om barna våre – og også om elevene våre. Det er vel patriarken/matriarken i oss som stikker hodet fram. Jeg er klar over det, og prøver å ikke gå i den fella for ofte. Du har sikkert også rett i at jeg har et selvhevdelsesbehov. Det tror jeg også alle som skriver har. Det ligger nesten i sakens natur. Kanskje det er derfor vi skriver. Men du tar feil i noe. Jeg har ekte omsorg for elevene mine. Jeg er glad i dem og jeg synes godt om dem. Jeg vil dem vel, og jeg bruker hele arbeidstida mi og deler av fritida på å kommunisere med dem og gjøre så godt jeg kan for dem. Dessuten snakker jeg med dem om tekstene mine rett som det er. Nå senest ble vi intervjuet i lokalavisa, jeg og en gjeng fra klassen min, om nettopp dette at læreren skriver om elevene og elevene skriver om læreren. HVIS jeg skal skrive, så tror jeg det må bli på denne måten. Heldigvis er det få som opplever det sånn som du gjør.

  7. Jeg er uenig i kritikken fra «en voksen», og syns at Hege har anonymisert elevene med omsorg. Anonyme postere derimot, det syns jeg er temmelig ugreit. 🙂

    • Jeg vet jo at jeg anonymiserer skolestoffet mitt, Kirsti. Noe av det har ikke en gang skjedd på min skole, men på Thvs, – for et år eller to siden 🙂

      Likevel kan jo kritikk av det slaget jeg får fra en voksen skjerpe meg, så jeg er påpasselig i framtida også.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s