Den gode formidleren blir tilgitt

For en stund siden var jeg på et kurs. Allerede etter en time forsto jeg at dette var noe helt annet enn vi var lovet. Innholdet stemte ikke med forventningene. Begge foredragsholderne undervurderte sitt publikum, liret av seg stoff som er kjent for gamle lærere, og alle kikket oppgitt på hverandre og lurte på når fagstoffet vi ventet på skulle dukke opp.

Så la jeg merke til noe. Ingen av foredragene innfridde forventningene. Ingen av dem svarte på bestillingen. Innholdsmessig var de faktisk ganske like. Det som skilte dem var formen. Der den ene var en middels god formidler, litt langsom og ettertenksom, litt seig og død, – der var den andre full av pep og energi, med en stemme som flyttet inn i hodene våre. Jeg så rundt meg. Mens den seige ettertenksomt forsøkte å få fram poengene sine, satt publikum helt stille og hørte på. Alt for stille. Mange hadde armene i kors over brystet, og han ble belønnet med litt spredt latter de gangene han forsøkte seg med en vittighet. Når den energiske var i gang, lente alle seg derimot framover, og når han kom med en vittighet, lo alle høyt og hjertelig. Han kan ikke ha unngått å føle seg som dagens vinner.

Nå er det bare det at de faktisk formidlet det samme innholdet. Forskjellen er bare at den gode formidleren ble tilgitt. De blir gjerne det, de gode formidlerne.

Advertisements

14 responses to “Den gode formidleren blir tilgitt

  1. Du har så evigt ret…det kan vi som lærere også tænke lidt over, ikke? God dag til dig!

  2. Det er et interessant tema, hva vi fremmer i andre. Tror du forelesningen til den langsomme ville tatt seg opp om han fikk mer positiv respons fra tilhørerne?

    • Det er jeg helt sikker på. Han var jo ingen dårlig foreleser, bare litt slappere i strikken. Innholdet i det han presenterte var ho på høyde med det han kvikke kom med. Den seige var på scenen først. Så kom den kvikke. Da virket det som om den seige skjønte at han hadde vært, – ja, nettopp, – litt seig. Han dro seg selv etter håret og kjørte opp tempoet. Det hjalp betraktelig. Og det er klart vi blir påvirket av tihørerne. Det ser jeg hver dag i klasserommet mitt.

  3. Du har nok helt rett.
    En parallell til dette. Det er ikke tilfeldig at det som oftes er de (menn) som gjør seg bemerket som stiger i gradene, mens de stille og pliktoppfyllende (damene) blir i sin stilling.

  4. Det er da mærkeligt, at I bliver præsenteret for stof, som ikke svarer til det annoncerede og heller ikke til hvad man som erfaren lærer kan forvente. Jeg ved ikke, hvordan man administrerer skolefagene rundt om på tusinde skoler uden helt at undgå den slags fejl, men en måde kunne være at man udvalgte foredrag efter hvordan de var bedømt andre steder – det ville være hårdt for foredragsholderen, men det ville spare tid og kræfter på mange mange måder.

    Det kunne være et krav at man holder foredrag, der er en uddybning af en bog om emnet.

    • Her var blant annet en av landets fremste eksperter på området, og hun var også meget dyktig i sin form. Når man samler mennesker som underviser barn fra 7 – 16 år på samme kurs, har man allerede åpnet for sprik i forventninger. Så handler det om deltagernes andre forventninger og kursholdernes (manglende) kunnskap om deltagernes forkunnskaper. Ofte tilbys et ferdig laget kurs, og så treffer det mer og mindre. Jeg har etter hvert fått mer og mer sansen for at man bestiller et kurs. Da kan flinke fagfolk skreddersy det så det passer bestillingen.

  5. Å treffe fullstendig forutsetter at publikum er mest mulig ensartet. Å undervise folk som var nyutdannet for fire år siden blir noe annet enn å undervise folk som var nyutdannet for 20 år siden. Selv om en har samme yrke, er den teoretiske ballasten veldig ulik. Det er kanskje det som er den største utfordringen?

    Jeg tror vi ofte undervurderer vår egen påvirkningskraft, især oss som ikke selv har erfaring med å undervise eller stå på en scene.

    • Dette innlegget handlet egentlig om at jeg ble veldig obs på hvordan form overskygger innhold, – her som i mange andre deler av livet. Ellers er ufordringa omtrent som du skisserer,Lammelåret. Hvem som har «skylda» for at innholdet ble feil for oss denne gangen, vet jeg ikke. Rent generelt tenker jeg at et kurs som går over bare en eller to dager bør inneholde bare en liten prosent teoretisk begrunnelse. Hvis det er en forutsetning for å henge med at man må kjenne teorien, bør det heller opplyses om dette på forhånd, så kan vi lese oss til det selv. Denne gangen var det nok kjent stoff for samtlige.

  6. Gamle Aristoteles undrede sig også over, hvorfor form overskygger indholdet og nådede frem til følgende: Hvis du ikke har følelserne med, kan du ikke overbevise nogen om noget. Man kan (tror jeg han skrev) tale velargumenteret og få folk til at sige ja, sådan må det være. Men hvis de skal stemme (eller dømme) så stemmer de alligevel efter hjertet. Musik er form uden indhold, siger man lidt ironisk; musik i talesproget kan få lyttende mennesker til at opleve ordene på en anden måde – det er jeg helt med på. Men det må selvfølgelig ikke føre til at en foredragsholder (eller en taler) ikke argumenterer ærligt.

    For mig er pædagogisk arbejde det samme som at få følelserne i spil, så kursisterne kan se kritisk på nye løsninger og _tror_ på det, de har lært.

    • Jeg er enig med deg i konklusjonen din, Donald. Men det er jo ikke alltid det hjelper å lære retorikkens punkter. Det har mange av oss hatt som pensum i utdanningen. Jeg tør nesten ikke si det høyt. Noen på lærerhøyskolen ga meg en gang smekk på fingrene da jeg sa det: Det må også talent til! Evnen til å formidle, å være en god forteller, er også avhengig av et visst talent. Man kan bli god uten, – men ikke veldig god.

      Sånn, nå er det sagt!

  7. Fikk du smekk på fingrene for det? Men det er da ikke så skrekkelig kontroversielt at for å oppnå det lille ekstra, må det et visst talent til. Slik er det i de fleste disipliner. Målrettet arbeid er nødvendig, kunnskap er nødvendig – og så trenger man en dæsj talent for at det der magiske, x-faktoraktige. Talent alene holder imidlertid ikke lenge – det må kombineres med øvelse.

    Men det er klart at den gode formidleren blir tilgitt. Jeg satt på et langt seminar i fjor, med den ene foredragsholderen tørrere enn den andre. Det er ingen tvil om at de kunne sakene sine, og temaet var relevant, men monotonien ville ingen ende ta. Helt på tampen av dagen kom en foredragsholder som var en faglig lettvekter i forhold til de andre, men han var så engasjert! Han brukte humor, han spisset poenger og stilte gode spørsmål. Jeg husker fremdeles nesten alt han sa (i tillegg til at jeg husker både navn og ansikt), mens de andre kunne jeg ikke plukket ut i en line-up, langt mindre sitert.

    • Jepp, dobbeltsmekk! Talent var en irrelevant størrelse i utdanninga av lærerstudenter, – og det er det vel i og for seg. Men jeg vil ha det med likevel.

      Fin eksempelhistorie. Litt trist for de tørre, bare.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s