Monthly Archives: januar 2011

Festremsa

I familien vår har vi en festremse, en lang, lang festremse. Jeg har ikke målt den, men anslår den til mellom 4 og 5 meter. Sist vi brukte den var på nyttårsaften. Da lot jeg den gå passe langt ned på den siden som syntes mest. Ved den andre enden av bordet, der jeg satt, lå den i en diger krøll på gulvet.

Jeg vet ikke hvor gammel festremsa er, bare at den kommer fra Thvs familie. Ikke kjenner jeg teknikken, ikke vet jeg om den er hjemmelaget, i det hele tatt vet jeg veldig lite om festremsa vår. Hvis noen kan hjelpe meg med mer informasjon, så blir jeg glad for det.

Festremsa er lang og gammeldags, og det sier seg selv at vi ikke bruker den særlig ofte. En sånn løper kalles altså en festremse, men den første gangen jeg husker at den ble brukt, var det ikke mye fest. Det var i min svigerfars begravelse i 1978. Så ble den brukt da Thv og jeg giftet oss i 1981, i Marthe og Henriks navnefester i 1985 og 1988 og i min svigermors begravelse i 1991. Senere har vi brukt den da ungene ble konfirmert og noen få ganger når vi har hatt selskap, sånn som på nyttårsaften nå sist.

Jeg liker sånne ting som går i arv, og jeg håper at en av ungene mine også vil ha lyst til å bruke den etter hvert. Nå skal det sies at den er ganske slitt. Evig varer den ikke. Nå ligger den pent i skuffen sin og venter på neste festlige anledning.

Mamma sjekker kassalappen

Dette året har mamma og jeg ofte handlet sammen. Du vet sånne ganske store fredagshandlinger med fulle handlekurver og hulkende visakort. Når vi kommer til kassa, spør alltid kassadamen om vi skal ha kvittering. Jeg svarer nei. Mamma svarer ja. I begynnelsen lurte jeg på hvorfor i huleste hun gadd. Selv gjør jeg bare et overslag når jeg putter varene i posen, sånn for å sjekke at det ikke er helt på jordet. Jeg ville blitt stressa av å sjekke alle postene på min lange fredagshandlekassalapp. Dessuten er jo varene priset, og selv om det skulle være en og annen småfeil, så ville det vel gå begge veier, har jeg tenkt, sånn at det jevner seg ut på langen.

Jeg kunne ikke tatt mer feil.

Jeg har ikke ført statistikk, men jeg ville anslå at mamma finner feil på minst halvparten av kassalappene, – og feilene er aldri i hennes favør. Noen butikker er verre enn andre. Det kan være tilbudsvarer som ikke er priset ned i kassa, eller varer som er feil slått inn eller har feil vekt. Det med tilbudsvarer er ergerlig. Når en vare er satt ned, hender det vi kjøper den nettopp av den grunn. Da blir jo hele poenget borte hvis vi betaler full pris.

I går var det rekene. Mamma hadde kjøpt en pose reker, frosne reker. De er som kjent billigere enn ferske. Nå var det ikke på grunn av prisen mamma valgte de frosne. Det gjorde hun fordi de uansett skulle rett i fryseren for å fungere som nødproviant. Da vi satt i bilen rullet det veltrente blikket hennes nedover kassalappen, – og der var feilen: Rekene var veid inn som om de hadde vært ferske.

Mamma lar ingen dø i synden, og et par minutter senere hadde hun vært inne i butikken, påpekt feilen og fått ny pris. Det var faktisk ganske mange penger.

Kanskje jeg også burde begynne å sjekke kassalappene?

Maria Amelie og 10C

Det er utrolig hvor fort en sak kan kjølne. I går snakket ikke Norge om stort annet enn Maria Amelie, – allerede i dag er temperaturen betydelig lavere og snart tones det hele antagelig helt ut. Heldigvis sier vi nyheter med elevene våre nesten hver morgen. Det gir oss anledning til å gripe fatt i de aktuelle sakene der og da, selv om det bare blir noen få minutters prat. I dag tidlig hadde jeg mye bedre tid, og inspirert av foreldre som etterlyste flere aktuelle der-og-da diskusjoner i skolen (Takk, Marianne), hadde jeg tenkt å sette av noen minutter i dag tidlig.

Det ble en hel time.

Tiendeklassinger kan være en ganske tung materie å få i gang. Det skyldes flere faktorer. Da elevene kom inn i klassen i dag, var de innstilt på Kristin Lavransdatter-filmen. Ganske mange hadde knapt hørt om Maria Amelie, – et faktum jeg kan ergre meg over, men sånn er det. Ikke alle ser nyheter og diskuterer med sine foreldre. For mange er det også ganske skummelt å diskutere politikk i plenum. I klassen min er det mange som er veldig engasjerte. De leser seg opp på det meste, har gode kunnskaper og de tenner gjerne på en diskusjon. Det er klart de kan virke kneblende for dem som ennå ikke våger seg helt utpå. Jeg vet likevel at diskusjonene er minst likve viktige for dem. De lytter og lærer, og inne i hodene deres skjer det mye. Sånn er det jo for deg og meg også. Vi tror vi ikke mener noe som helst om en bestemt sak, men mens vi hører de andre diskutere, kjenner vi engasjementet komme og plutselig vet vi at dette mener vi noe om.

Jeg startet med å oppsummere saken til Maria Amelie. Så minnet jeg dem om hvordan systemet fungerer med lover som vedtas i Stortinget og hvem som effektuerer dem.Sånn må jeg gjøre det hvis jeg skal ha noe håp om at de fleste kan følge diskusjonen.

Så var ordet fritt.

Du skulle vært der!

Jeg har kjent disse elevene siden høsten 2008, og på den tiden har det skjedd mye med dem. De har blitt så voksne og reflekterte, og nå tør mange av dem å hevde meningene sine også. Jeg kan ikke gjengi alt som ble sagt, for det var mye, men noen glimt skal du få. Først må jeg si at veldig mange hadde en slags magefølelse for Maria Amelie, og de mente hun måtte være et stort pluss for Norge. Dessuten syntes noen synd på henne. Det gleder meg. Medfølelsen har de, – men så var det alt det andre.

Jonas var opptatt av at hun burde få bli fordi hun er arbeidsvillig. Han liker det ordet, Jonas: arbeidsvillig. Han har brukt det før. Jonas mente folk som kommer til Norge og er arbeidsvillige bør få bli her, rett og slett fordi vi trenger arbeidskraften. Han mente det sendte ut viktige signaler til alle andre også.

Abdullah kunne fortelle Jonas at det ikke er så lett. Mange arbeidsvillige mennesker får ikke jobb, rett og slett fordi de ikke er norske.

Hanna mente politikerne sa så mye som tydeligvis bare ble sagt for å ramme andre partier. Det er da merkelig når Frp-folk kritiserer at Maria Amelie skal sendes ut, mente hun.

Isaac spurte forundret om noen mente man skulle forandre en lov bare på grunn av en eneste person. Han kjente flere som var blitt sendt ut av Norge, og som nå levde under elendige kår i hjemlandet. Ingen hadde gått i fakkeltog for dem. Han var veldig bestemt på at Maria Amelie måtte sendes ut på lik linje med andre i samme situasjon.

Kristian mente hun sikkert ville få jobb i hjemlandet også, siden hun er så ressurssterk.

Petter foreslo at hun kunne gifte seg med kjæresten. For da får hun vel bli her?

Karianne lurte på om Jonas virkelig bare ville ha de som kan jobbe hit til landet. Hva med dem som trenger hjelp og ikke kan jobbe?

Noen ville gjerne vite hvordan det var mulig å ta videregående skole og senere en mastergrad uten å ha personnummer og opphold i Norge. Hvordan kunne hun få vitnemål? Det kunne jeg ikke svare på.

Så flyttet jeg fokuset over på hva man kan gjøre for at dette ikke skal skje igjen. Hvis vi mener at ei jente som Maria Amelie skal få bli i Norge, må lovene endres sånn at de som ikke skriver bøker og er pene får lov til å være her. Hvordan kan vi endre lovene?

Det var ikke vanskelig å få noen ideer på bordet. Er det en ide at barn som blir slept til Norge av sine foreldre skal få oppholdstillatelse når de fyller 18 år, hvis norske myndigheter ikke har fått returnert familen før den tid?


Jammen, da kan jo fattige foreldre komme hit med 17-åringene sine, og så får ungene opphold ett år etter
, sa Arne.

Fint for dem, tenkte jeg i mitt stille sinn, men jeg sa det ikke. I stedet landet de på at barna må ha bodd her i fem år eller deromkring. Da må de få oppholdstillatelse. Så var den proposisjonen klar. Og den er gratis, Jens.

Og det er kanskje det verste, mente Truls, at det tar så himla lang tid å avgjøre sånne saker. Når noen bor så lenge i Norge, får de falske forhåpninger, og det er dårlig gjort.

Kan ikke alle som vil få komme til Norge, da? spurte jeg. Det var det ingen som syntes. Ingen! Truls mente at hvis det kom mange, mange mennesker fra andre land til Norge, så ville Norge slutte å være Norge, men da var tida ute. Jeg sendte ut noen små teasere om at det kanskje ikke gjør så mye om Norge blir et annet Norge, og at Norge kanskje ikke er Norge lenger uansett, men de bet ikke på, – og kanskje er det for vanskelig en tidlig fredag i januar.

Når jeg hører debattene om Maria Amelie på radio og TV, slår det meg hvor sterke posisjonene er. De som støtter henne er fullstendig uforstående til den prinsippielle siden av saken, mens mange av politikerne ikke ser annet enn prinsipper. Elevene mine var ganske nyanserte, og denne gangen var de fleste veldig i tvil om hva som er riktig og hva som er galt. Det er jeg glad for. Det betyr at de ikke bare reagerer med ryggmarg og følelser. De tenker og reflekterer både menneskelig og prinsippielt.

Til slutt tok vi en liten håndsopprekking. Hver og en skulle bestemme om Maria Amelie skal sende ut, eller om hun skal få bli. Et solid flertall mente hun måtte sendes ut i denne omgangen. Det interessante er at alle minoritetselevene i klassen mente hun måtte sendes ut.

Det er i hvert fall interessant.

Kjendisbarnevakten på NRK

Det er ungenes oppgave å tøye grenser. Mens de famler for å finne ut hvor skal legge lista for oppførselen sin, går de voksne bak og korrigerer og hvisker dem i øret hva som er akseptabelt.

På TV skal den ene kjendisen etter den andre være barnevakt for fire unger, fire skarpe, kvikke, morsomme barn fra møblerte hjem. Kanskje har NRK valgt barn fra litt vel møblerte hjem, tenker jeg, når en av ungene kommer med en nedlatende kommentar om den andre barnevaktens trange leilighet. Kanskje er de litt for kvikke, tenker jeg, når ungene åpner skap og skuffer på kontoret til den første barnevakten.

Det er ikke ungene jeg reagerer på. De er riktig nok freidigere enn unger flest, men jeg regner med at dette er styrt av de voksne, at det er en rolle NRK har oppfordret dem til å ta. Når man er ni eller tolv år gammel, så vet man at man ikke skal åpne skapdørene på ordførerens kontor. Det jeg reagerer på er den rollen de voksne tar, at de ikke korrigerer ungene når de krysser noen grenser. Kanskje det også ligger i programkonseptet.

Jeg skjønner at dette er et underholdningsprogram og bør vurderes med underholdningsbrillene på. Jeg aksepterer at ungene spiller en rolle. Likevel gir det meg en sånn ubestemmelig vond smak i munnen når jeg ser ungene fyke gjennom IKEA mens de plukker ned glass og utstyr fra utstillingene, uten at den voksne forteller dem at det ikke regnes som særlig høflig. Jeg synes det er litt ubekvemt å tenke på alle foreldre og barn som sitter og ser på hvordan disse barna klapper de voksne på hodet og forteller dem at de klarer seg bra, før de gir dem karakterer i barnevakting.

Det er litt pinlig.

Beckhams baby fortrengte Giffords

På skolen ser vi nyheter sammen med elevene om morgenen. Det er gull verdt. Mange av dem leser ikke aviser, og få får med seg nyheter på TV eller radio. I dag regnet jeg med at en viss skyteepisode i Tucson, Arizona skulle få sin tildelte plass på TV2-nyhetene. Noe annet ville være rart, og jeg hadde planlagt hvordan jeg skulle kommentere det som hadde skjedd.

Vi fikk høre om bilulykken i Lavangsdalen, om et mulig salg av Elkem og om knivstikking på et asylmottak. Kongressrepresentant Gabrielle Giffords ble ikke nevnt med ett ord. Da sendingen gikk mot slutten satte jeg min lit til det siste innslaget. Men hva var det TV2 prioriterte en mandag morgen? Jo, at David og Victoria Beckham er gravide med barn nummer fire.

Du verden!

Jeg spurte elevene om de visste hvilken nyhet jeg savnet. Ingen kunne svare. Med litt hjelp klarte en av guttene å komme på det: Det var visst noe skytegreier borte i USA. De fleste i klassen hadde over hodet ikke kjennskap til det som hadde skjedd. I løpet av helgen hadde de utrolig nok klart å unngå å motta denne informasjonen fra radio, TV eller sine foreldre. Det er nettopp derfor vi vil se nyheter sammen med elevene. Vi vil holde dem oppdaterte på det som skjer i verden.

Men for all del, vi kan godt gratulere familien Beckham med familieforøkelsen vi.

Reker, ribbe og riskrem.

Det hender de gir meg en og annen diagose, og det må de gjerne gjøre, så det så! De får heller fortsette å spise grisematen sin, bare jeg slipper å se på.

I går spiste vi for eksempel kalkun med saus og poteter, – og waldorfsalat. Alt sammen er i og for seg godt, – hver for seg. Det er salaten som volder meg problemer. Når jeg har lagt kalkunkjøttet, potetene og sausen på tallerkenen, er det umulig for meg å ødelegge moroa med en klatt waldorf midt oppi herligheten. Æsj, så ekkelt det ville være. Tenk deg brun saus som flyter inn i druene og kremdressingen til waldorfen. Fryktelig uappetittelig, spør du meg, – men det gjør du antagelig ikke. En liten waldorfsalatasjett ved siden av løser hele problemet, og sånne asjetter bør man ha i et møblert hjem.

Det er virkelig ingen som spør meg hva jeg mener, og når jeg spiser ute i samfunnet hender det jeg sliter. Koldtbord er aller verst, og det er viktig å velge hvem man skal sitte sammen med. På jobben vet jeg om noen som har det som jeg, – og da kan jeg sånn rent tilfeldig sørge for å havne sammen med dem. Dessuten er selvfølgelig alle i familien min trygge å ha til bords. Dessverre hender det jeg må dele bord med en eller annen som ikke skjønner hvor viktig det er med renhet på tallerkenen. Da ender det ofte med at jeg blir sittende med blikket stivt festet på min egen kuvert gjennom hele måltidet.

Du vet helt sikkert hva jeg snakker om. Med hver vår tallerken i hånden, rusler vi bort for å forsyne oss av buffeten. Vi purister forsyner oss forsiktig, og vi passer på at det som havner på tallerkenen er mat som passer sammen, som hører sammen smaksmessig. Kanskje starter vi med ulike typer fisk, litt remulade og en skive brød, – alt plassert pent ved siden av hverandre. Senere kan vi gå en gang til, men da er det viktig å få en ren tallerken, sånn at ikke fettet fra den røkte makrellen i første runde havner under skinken i andre runde. Det ville gjøre alt uspiselig.

Under sånne matseanser forsøker jeg å ikke løfte blikket for ofte, og ser jeg opp fikserer jeg øynene midt i ansiktene på folk. På den måten kan jeg kanskje unngå å se hauger av røkelaks som velter innover roastbiff, eggerøre med en liten dæsj brun saus, surkål med kylling. Det verste er når disse schlecht scmäckerne skal gå en siste gang for å forsyne seg med bare bitte litt til. Da kan man se tallerkner bestående av reker, ribbe og riskrem, gjerne garnert med rød saus.

Det skulle ikke vært lov!

Sist det skjedde meg var jeg på julebord. En dame la ut om hvor fantastisk godt det skulle bli med pinnekjøtt. Mens hun lesset på med biter av tørket fårekjøtt og kålrotstappe, opplyste hun meg om at hun selv var veldig nøye på maten. Særlig viktig var det å ha litt gulrot i kålrotstappa. Det mildner smaken, sa hun, mens hun la på noen biter svineribbe og litt surkål og litt tyttebær og litt fårefett, før hun helte rikelig med brun saus over det hele.

Akkurat der og da fant jeg ut at jeg hadde fått nok.

Vi gravde både enebolig og tomannsbolig i dag

Man må ikke gå på ski selv om det er mye snø ute, – men ut må man. I dag tok vi våre små ut så snart morgenritualet var over, og så satte vi like godt i gang med jobben med en gang.

Det skulle bygges. Spader og skuffer ble funnet fram, men mest av alt brukte vi hendene. Vi gravde og gravde, ikke minst gravde jeg. Det var moro. M ville ha sin hule, og C sin. Riktig sånn ble det ikke.

Etter en times graving og skuffing, hadde vi et fantastisk gjennombrudd. Snakk om beregning. Plutselig raste veggen ut foran meg, og der så jeg et lite, ivrig fjes lyse opp på den andre siden.

Det ble ganske fint og stort, men som med mange sånne prosjekter, var vi ivrigere i prosessen enn da produktet var ferdig. Det er jo begrenset hva man kan gjøre med en sånn snøhule etter at man har krabbet gjennom den et par – ti ganger. Man kunne selvfølgelig overnatte der ute, men ingen av ungene tente på den ideen.

I stedet gravde vi ut en hule til på den andre siden av hagen. Denne gangen nøyde vi oss med en enebolig. Så kryna vi hverandre litt, rydda snø fra oppkjørsla, mata fuglene, hoppa fra verandaen og avslutta det hele med en tur i akebakken.

Mat og drikke glemte vi, helt til M plutselig ble akutt sulten og tørst og ville hjem og inn. Da var klokka halv fire.

Vi hadde roser i kinna da vi kom inn, og roser i kinna skal man ikke forakte.

Vi rusler inn i vårt siste semester

Allerede nå ser jeg konturene av ei helg der framme, og det er helt fint. Ikke det at jeg trenger den, for bortsett fra den tida jeg har vært på jobben, har jeg inntatt horisontalen så fort jeg har kommet hjem fra jobben. Jeg har sovet 10 – 12 timer i døgnet siden søndag. Fortsatt er jeg kvalm, og muskulaturen dirrer liksom litt hele tiden. Snart er det nok over, og jeg blir frisk og rask.

Dette halvåret er avgjort det beste av de seks semestrene vi har på ungdomsskolen. Ungene mine har blitt store, voksne tiendeklassinger. De er rett og slett ikke til å kjenne igjen fra da jeg først møtte dem i august 2008. I går ville en av gruppene diskutere noe litt vanskelig med meg, noe som utfordret min voksne lojalitet. Der de i åttende klasse ville bust fram og ropt med store bokstaver, klarte de nå å formulere seg saklig og generelt, sånn at det ble en konstruktiv samtale av det. Det er så flott!

I noen av norsktimene øver vi oss på å ha muntlig eksamen. Oppgavene er kompliserte, og vanskeligst er det å måtte samarbeide med to andre som jeg har valgt ut. Hva gjør du hvis du kommer på gruppe med dem du har dårligst kjemi med, dem du jobber dårligst med? Jeg tror vi bør huske på at vi av og til utfordrer elevene våre i overkant av det vi selv ville håndtert, i hvert fall håndtert med et smil.

Jeg er en typisk formidlingslærer, jeg forteller og forklarer mye, og store deler av mine timer går med til forelesninger og samtaler. Det har sine fordeler og ulemper. I dag kunne jeg rusle rundt og hjelpe elever som selv tok ansvar. De fleste er selvstendige og flinke, og jeg kunne ta meg tid til å kikke inn i naboklassen. Der var det god stemning når Lars satt og pratet med sine unger om Maskeblomstfamilien.

Og rett utenfor i skogen laver det ned med snø.

Kroppen er grei, tross alt

Jeg var glad og fornøyd over å begynne på jobben i går, men det holdt nesten på å gå galt. Arbeidsdagen i går gikk egentlig aldeles utmerket, men sånn bortimot klokka to kjente jeg meg plutselig litt urven. For sikkerhets skyld hev jeg meg i bilen og kjørte hjem og la meg under dyna for å sove det av meg. Det hjelper nesten alltid.

At det går an! I løpet av en time gikk jeg fra nærmest frisk til ganske syk: Verkende muskler i hele ryggpartiet, 39 grader i kroppen, magekramper og dårlig allmenntilstand. Jeg sov og sov og sov, og egentlig var jeg innstilt på å være hjemme fra jobben i dag. Men sånn i firetida i natt våknet jeg opp og kjente at jeg hadde det litt bedre. En plan ble lagt. Tirsdagen er ukas lengste arbeidsdag, men den dagen jeg er kortest tid i klasserommet. Dette skulle gå. Jeg sov til halv ni, spiste to knekkebrød og regnet ut at paracetten måtte tas klokka 09.30 for å holde meg i farta. Halv elleve sto jeg i klasserommet. Egentlig sto jeg ikke. Jeg satt på min høye, private barkrakk. To ganger 45 minutter sammen med samarbeidsvillige elever, Leonid Bresjnev og Tsjekoslovakia, – det var alt jeg skulle klare. Selv om jeg var litt slakk i strikken, gikk det helt fint.

Så kjørte jeg rett hjem, la meg i senga og sov i tre timer.

Dette er også en av fordelene med jobben vår. Hadde jobben min bestått i å legge tak sammen med snekkeren oppe på taket eller betjene kunder i en hektisk butikk, hadde det vært en umulighet. Nå kunne jeg bare fortelle kollegene mine at de måtte klare seg uten meg på møter og den slags i dag, og det går helt fint. Man skal være ganske syk for å ikke holde ut to timer.

Men nå lurer jeg. Jeg regner med at det er et virus som har tatt bolig i min kropp, min motstandsdyktige kropp. Det er tre år siden sist den var syk, og det ser ut til at jeg skal ri av dette tilløpet også. Jeg regner med at når kroppen blir angrepet av virus, så er de som kommer på besøk samtidig i slekt med hverandre. Hva kommer det av at de for eksempel velger å slå seg på både ryggmuskler og mage, men styrer unna snørrnese og halsevondt? Det er da så merkelig. Neste gang er det kanskje halsen og hodet som får unngjelde. Hva styrer sånne ting?

Nå har jeg sittet her under pleddet og forberedt morgendagens undervisning, og den er betydelig tøfferen enn dagens. Fortsatt vet jeg ikke om jeg kommer meg av sted. Feberen er borte, men jeg er fortsatt litt kvalm og musklene verker. Men det er lenge, lenge til i morgen.

Det skal nok gå.

Jeg er bare så klar

I dag har jeg forsøkt å aklimatisere meg. Først brukte jeg et par timer på å gjennomgå en ressurspakke om nynorskundervisning. På mange små filmsnutter presenterte lærere over hele landet sine tips til bedre undervisning. Der var det mye jeg kunne bruke. Så forberedte jeg morgendagens norskundervisning. Jeg har vært inne i min egen hjerne og åpnet mappa om nyrealsimen, lest meg opp, sjekket en ferdig PowerPoint og bestemt meg for hvordan det hele skal foregå.

Nå står baggen min ute i gangen, like klar som jeg er. Bøker, nøkler, gode sko og noen te-poser er puttet ned sammen med pennal og lærerkalender. Det eneste jeg mangler er elevene mine, og de sitter klare klokka 08.35. i morgen.

Jeg kan si mye fint og flott om hva jeg egentlig driver med, hvordan det er å undervise, faglige mål, didaktikk og alt det der, men det er jo ikke derfor jeg gleder meg. Jeg gleder meg til energien, humoren, latteren, temperamentet. Hvis du ikke vet hva jeg snakker om, så ta en kikk på denne lille filmen. Jeg fant den på bloggen til en av skolens tiendeklassinger. Noen av ungene på filmen er mine, egne, kjære elever, og en scene er filmet på skolen.

Hvis du ikke omgir deg med tenåringer sånn til daglig, kan det være en god idé å følge med på en tenåringsblogg som dette. Det gir et fint innblikk i hva femtenåringer er opptatt av. Det er mye å smile av, litt alvor og noen av innleggene fungerer som tiltrengte vitamininnsprøytinger.

Gjett om jeg er klar!