Trening på jobben

Jeg direkteblogger fra Dagsrevyen i dag. I en reportasje forteller de at flere og flere arbeidsplasser tilbyr trening i arbeidstiden. Vi får se bilder av spreke kolleger på spinning-sykkel eller i sal. De er fulle av pep og energi, svetter og ler.

Det er et flott tiltak, og selvfølgelig burde alle delta når de får et sånt tilbud. Vi blir slappere og slappere, fetere og fetere, og særlig de som aldri trener ellers burde så avgjort være med på et tilbud om fellestrening på jobben.

Bare halvparten deltar, og man aner en viss indignasjon over dette.

På jobben min har vi anledning til å trene, men noen fellestrening er det ikke. Om det hadde vært et tilbud, ville jeg ikke deltatt. Aldri i livet! Jeg er en av dem på jobben som trenger det aller mest, og det ville være komplett idiotisk å si nei, takk! Likevel ville jeg sagt det: Nei takk!

De veltrente, superslanke kan ikke forstå det. Men kjære deg, sier de. Det er da ingen her på jobben som ville granske deg. Det er da ingen av oss som ville synes du var latterlig med din dårlige kondis og din ukoordinerte kropp. Mulig det, – mulig det! Men jeg ville føle meg ukomfortabel. Det de glemmer er det store fokuset det er på kropp, hvordan de akker seg over at de har gått opp 250 gram, og nå må det sannelig være nok! De forteller om sine millange løpeturer og hvor mye de tar i benkpress, og så erter de hverandre vennskapelig for kroppslig forfall, mens de ler og spøker sånn man bare kan når man er på en felles, trygg arena.

Jeg har også sånne arenaer, og der ville jeg føle meg trygg om vi ble invitert til felles aktivitet på jobben. Gymsalen er ikke en sånn arena.

Det er dumt av meg og de andre 50% som sier nei takk, men noen ganger velger vi å skjerme oss fra nederlagsfølelsen.

Sånn er det bare.

Advertisements

24 responses to “Trening på jobben

  1. Kan lett sidestilles med problematikken rundt kroppsøvingsfaget, hvor innholdet vanskelig kan skilles fra «idrett», et begrep mange elever på ungdomstrinnet i utgangspunktet har et anstrengt forhold til. Jeg var aldri en av dem, og er det ikke nå heller, men det er ikke vanskelig å se at man kan føle seg utilpass i slike settinger. På en annen side bør jo enhver bedrift/organisasjon jobbe målrettet mot å integrere alle på en lik linje, slik at denne muren brytes ned, og redselen ikke lenger er et tema. Konkurransebegrepet må bort i visse sammenhenger, uten at det går utover folks vilje til å konkurrere, selvfølgelig.

    • Jeg har blogga om mitt forhold til kroppsøvingsfaget tidligere, TheTank: https://livetleker.wordpress.com/2009/02/02/noen-har-det-bade-i-huet-og-i-bena/

      Heldigvis ser jeg nå at nesten alle mine elever liker å ha gym. Noen få sliter med det og hater det, og jeg håper lærerne gjør sitt for at de også skal finne ut av det.

      Jeg tror ikke det ligger verken hos bedriften eller de andre ansatte om sånne som jeg deltar eller ikke. Det er jo sant at alle er vennlige og hyggelige og til og med oppmuntrende når vi som ikke er så trena velger å kaste oss med. Men det hjelper ikke. Hele greia ligger i meg, og det skyldes hele det komplekse forholdet mellom kropp, vekt, samfunn, idealer osv osv. Jeg vet at alle vil meg vel, men det hjelper altså ikke.

  2. Dette kunne jeg skrevet selv, det handler nemlig 100 % om meg.

  3. Skjønner hva du mener, ikke alle er komfortable med å være fysiske i lag med mange andre. Jeg har det også sånn, men ikke på grunn av vekt. Har dog traumatiske minner fra gymtimene som gjør at fellesgym sitter langt inne. Er glad i å være aktiv, men det må være på egne premisser.

  4. Ellen Solvang

    Sier som deg!

  5. Yess! Enig!

  6. Men mange arbeidsplasser har jo folk en time som de kan bruke på å trene. En venninne som jobba på riksarkivet og jeg gikk en times tur i skogen hver fredag. Det var jammen ikke så dumt.

    • Det er tvert om ganske lurt. Den muligheten har jo jeg hver dag – om jeg vil. Jeg har alltid mellomtimer i løpet av dagen, og om jeg skulle velge å bruke litt tid på å gå tur, så ligger altså turløypene og skogen ett eneste skritt utenfor skolen. Folk durer forbi på tur hele dagen lang.

      • Mmm. Løsninga må vel best fra arbeidsgivers side være å gjøre nettopp det, å gi folk ei time i uka som folk selv kan velge om de skal bruke på tur, på jobbens treningsmaskiner eller på noe annet. Da hadde vaffal jeg vært med 🙂

  7. Hvor jeg føler med dig! Jeg har ellers taget tilløb et par gange, men har mistet modet igen, fordi det er umuligt at få noget ordentligt træningstøj i min størrelse. Det er da absurd. Det er os, der har allermest brug for det, og jeg tror faktisk, at der kunne spindes guld på at fremstille smart og godt træningstøj i store størrelser. – Som det er nu, er det ikke nok med, at man er for fed, man er også forkert klædt på.

  8. Lederen for avdelinga jeg arbeidet i, «arrangerte» gåtur i lunsjen. I eget tempo. Rundt kvartalet gjerne. Fint å kunne snakke koselig (og noen ganger andpusten..) med de man ikke kjente så godt fra før også. Og matpakka smakte så mye, mye bedre etter de 12 minuttene ute i fisk luft og i bevegelse. Jeg hadde ALDRI blitt med på innegym. Avdelinga ville heller ikke være med og spleise på massasjestolen på huset. 🙂

    • Det høres jo kjempehyggelig ut. På jobben min har vi også en sånn masasjestol, og solarium, spinningsykler og skogsløyper rett utenfor døra. Den som vil trene, kan trene, for å si det sånn. Det jeg skriver om her er å stå i en sal eller sitte på syklene sammen med alle de supertrente på jobben. Det føler jeg meg ikke bekvem med. Det handler ikke om trening i sin alminnelighet.

  9. …mosjon…trim…idrett…gym…bevegelse…trening…kroppsøving..det smaker ulikt…

    • Det er jeg enig i, men jeg får ikke helt gehør for det i skolesammenheng. Jeg tenker at gymfaget er annerledes enn andre fag, at målet burde være å få alle i bevegelse, i hvert fall litt bevegelse, sånn at de holder helsa si ved like. Men gymlærerne forteller meg at man i prinsippet kunne se på samme måte på norskfaget. koselesing – aviser – reklame – kulturhistorie – skriveglede, – det smaker ulikt, men i skolen blir man vurdert på alt sammen. For ikke å snakke om matematikkfaget. Nå testes de over en lav sko i gymtimene: løping, hoderuller og you name it.

  10. Du har så rett, så rett Hege! Tenkte jeg skulle skrive et blogginnlegg om dette selv, men har ikke hatt energi.

    Takk for hilsen forresten. Den nye boken av Tatiana de Rosnay heter «Bumerang» og jeg har bestilt heftet utgave som kommer 1.mars. Gleder meg! Som jeg skrev i innlegget mitt liker jeg skrivemåten og håper jeg ikke stiller for store forventninger til neste bok.

    Ha fortsatt en fin dag!

  11. Tankevækkende at læse, Hege! Jeg har heller aldrig deltaget i sådan noget, selv om vi på min arbejdsplads i de seneste år havde et supermoderne kondirum med elle mulige løbebånd, cykler og hvad det nu heder. Der var en overgang fælles løb i arbejdstiden. Men nej tak! Jeg ville hellere cykel, gå og løbe når jeg havde fri.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s