Sonnett 18

YouTube er et relativt nytt fenomen, men jeg har nesten glemt hvordan vi klarte oss uten. For ikke å snakke om hva våre egne lærere gjorde for å gi oss noen kulturelle illustrasjoner til undervisninga. Jeg husker ennå hvordan det var å sitte i mørket mens læreren bannet og svertet over en film som røk og måtte skjøtes tre ganger før vi kom i gang. Vi elever laget skyggebilder på skjermen, tullet og tøyset så den stakkars læreren ble helt svett i nakken. Det hadde også sine fordeler å leve i en pre-digital verden. Lærerne våre spilte instrumenter og sang sammen med oss. Vi sang på skolen nesten hver dag. Noen ganger som en del av undervisningen, andre ganger fordi læreren skjønte at vi trengte å gjøre noe annet. Vi kunne alle sangene i Mads Berg, – noen av dem utenat. På den annen side tror jeg ikke mine elever skal sørge over at jeg ikke synger med dem.

Selv om jeg har vært lærer i veldig mange år, har jeg også selv opplevd pes når jeg skulle vise en film. Først måtte den framskaffes, det samme gjaldt musikkstykker. Jeg har ikke tall på alle de besøkene jeg har gjort på bibliotekets platesamling, alle de gangene jeg løp hesblesende inn på pedagogisk senter for å hente en film som skulle brukes neste dag. Ennå har jeg mapper med CD-er og filmer jeg bruker i undervisningen, men de blir liggende urørt.

Jeg trenger dem ikke lenger.

Nå har jeg YouTube.

Og jeg behøver ikke en gang få ideene selv. Jeg blir stadig tipset om gode filmer, sanger, dikt bare ved å lese andre læreres blogger eller Facebook-oppdateringer.

I noen uker nå har 10 C studert Den kalde krigen. Vi har sett Forest løpe gjennom hele den amerikanske etterkrigstiden, vi har sett John F Kennedy bli skutt og vi har sett geriljakrigere i Vietnam. Og så har vi hørt musikk. Sting har sunget at the Russians love their children too, og med tøværet og Gorbatsjov hørte vi Scorpions synge Wind of change. Til tirsdag tror jeg jammen jeg skal la Jann Teigen synge Glasnost (-88), og så kan Stokkan følge opp med sin Brandenburger Tor (-90). Om ikke annet, så kan det være et morsomt tidsbilde for ungene. De ble tross alt ikke født før i 1995.

Men det var altså ikke det jeg skulle fortelle i dag. Jeg er ikke engelsklærer, men jeg får jo med meg at ungene fordyper seg i salige Shakespeare om dagen. I den forbindelse hørte jeg engelsklærerne tipse hverandre om en vakker versjon av Sonett 18, – du vet den med: Shall I compare thee to a summer’s day?.

Det er David Gilmour som synger i sitt studio på Temsen. Vakkert som en sommerdag.

Enjoy!

Advertisements

2 responses to “Sonnett 18

  1. Det er jammen sant! Og det er jammen rart vi klarte oss før datamaskiner og internett i det hele tatt, når man tenker på hvor mye man bruker det nå… Det er jo ikke så lenge siden da, når jeg tenker meg om. Husker jeg lagde foredrag med håndtegnede figurer som jeg tok bilde av med kamera og hadde lysbildeshow. Nå googler jeg bare og finner illustrasjoner og drar dem inn i powerpointen på no time. Rare greier. Ha en fin helg, da, i Fredrikstad… Nå har jeg ikke vært på de kanter siden første uken i august, det er også rare greier…

    • Det er virkelig ikke lenge siden, 9na. Jeg har til og med vært lærer den gangen vi hadde stensilmaskin. Da måtte vi sveive opp X antall kopier, og legge dem i rekkefølge rundt et bord. Så gikk vi rundt og rundt og plukket et eksemplar av hvert ark, sånn at vi fikk hefter, før vi stiftet dem sammen. Jeg husker lukta av mandel fra stensilvesken.

      Har du ikke vært her siden august? I dag har vi hatt to varmegrader, så nå er det vel håp om at det skal bli en hyttesesong i år også.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s